Wörterbuch des Völkerrechts. Begründet von Prof. Dr. KARL STRUPP. Herausgegeben von Prof. Dr. jur. HANS-JURGEN SCHLOCHAUER. Walter de Gruyter & Co. I: Aachener Kongress bis Hussar Fall, XIX + 800 s. 1960. II: Ibero-Amerikanismus bis Quirin Fall, XV + 815 s. 1961. III: Rapallo Vertrag bis Zypern. XI + 901 s. 1962. Registerband. 141 s. 1962.
    STRUPPS gedigne Wörterbuch som kom ut i tre staselige bind i de første mellomkrigsår var ment som — og ble stående som — et monument over tysk folkerettsvitenskap efter den første verdenskrig. Hensikten var å vise verden at tyskene, selv om de hadde tapt krigen, i alle fall kunne feire store seire på vitenskapens område. Og god somboken er, kan man kanskje til en viss grad spore denne hensikt. Det er mulig at tyske problemer stod litt for meget i midtpunktet av det hele og at det var ofret den første verdenskrig og dens følger større oppmerksomhet enn vi idag ville synes var naturlig.
    Denne nye utgave er i formen en fortsettelse av den gamle ordbok. I virkeligheten er det selvsagt et helt nytt verk hvor det er ytterst lite igjen av det gamle verket.
    Dette er forøvrig en ganske liten svakhet ved det nye oppslagsverk. En hel rekke artikler av historisk innhold er tatt ut. Og det er klart at slikt måtte det gå. Dette er jo folkerett og ikke historie. Men det ville kanskje allikevel ha vært en fordel om forfatterne hadde latt ordet fra det gamle bind bli stående med en kort henvisning.
    En sammenligning mellom den første og den annen utgave faller helt ubetinget ut til den moderne utgaves fordel. Meget gammelt og arkaisk stoff er fallt bort som selv i første utgave vanskelig kunne forsvare sin plass.
    Folkretten er blitt mere moderne i de år som er godt og dette merker man gjennom hele boken. Her ligger vekten ikke på det dogmatiske og det historiske, men på det praktiske og det internasjonale. Stats suverenitet og selvstendighet er kommet i bakgrunnen mens det internasjonale samarbeid har fått en bredere plass og alle de moderne mellomfolkelige organisasjoner og organer har fått den brede behandling som rettelig tilkommer dem.
    Det må være særdeles vanskelig å redigere et slikt verk, og det er nok enkelte små ting man gjerne vil ha hatt anderledes. Først og fremster det vanskelig å bestemme hva som bør tas med og hva som bør utelukkes. Det er idag så mange felter av andre vitenskaper som grenser inn på folkeretten at avgrensingen blir særdeles problematisk. Dette gjelder således grensefeltene mellom folkeretten og den internasjonale privatrett. Det gjelder og så spørsmål som den internasjonale strafferett og rettshjelp over landegrensene. Utg. har valgt å være litt mere omfattende enn strengt nødvendig men dette er utvilsomt bedre enn den motsatte ytterlighet. I det store og hele virker det her som om denlærde hovedforfatter har hatt et godt instinkt.
    Andre små spørsmål kan være vanskeligere å løse. Det er gåtefullt hvorfor enkelte land og geografiske områder er tatt med mens andreer utelatt. Det er også vanskelig bestandig å forstå utvalget av de retts-

saker som er tatt med, både de nasjonale og de internasjonale. Men det er sikkert helt berettiget at en norsk dom som Klinge saken er kommet med. Dette viser den intime sammenheng mellom nasjonal rett og folkerett og belyser hvordan disse to grener av jussen kan berike hverandre, og også hvordan de av og til kan komme i konflikt med hverandre.
    Vanskelig må det også være å bestemme artiklenes lengde. Noen av dem er korte klare og konsise. Andre er som hele bøker. Og de er ikke slettere av den grunn. Noen av dem er helt glimrende. Ikke minst er det grunn til å merke seg de helt ypperlige oversikter over folkerettenshistorie og over den mellomfolkelige rettspleie. Avhandlingen om den Mellomfolkelige Domstols juridiske betenkninger er helt eksemplarisk.
    Det er imidlertid en liten skjønnhetsfeil at det ikke er anført når de forskjellige artikler er ferdig skrevet, for noen av dem er alleredenu litt foreldet. Og bibliografien virker av og til litt tilfeldig.
    Det er fristende å gå inn på mange av artiklene i større lengde, men det ville ikke sømme sig i SvJT som har liten plass til alt som bør trykkes og som ikke er et spesialtidsskrift i folkerett. Det må være nok herå si at Ordboken er et skattkammer av folkerettslig, statsvitenskapeligog internasjonal viten. Det er en givende oppgave å gå gjennom verketog bli kjent med det. Det vil finnes i alle større biblioteker og bli flittig brukt.
    Den eneste skuffelse er det vakre registerbind. Det har den store fordel at det er trykket på fransk og engelsk ved siden av tysk men det kunne vært langt fyldigere. Dette er imidlertid en liten innvending motet så gediget verk.
    Boken blir ikke mindre tiltalende fordi den er trykt på godt papirog i et fornemt utstyr på enhver måte. Det kan også legges til at selvdet vitenskapelige sprog er blitt såpass modernisert at utenlandske lesere idag kan lese det uten å komme inn i alt for omstendelige sirkler.

Edvard Hambro