Landssvikoppgjøret i Norge

    Den 22. januar 1952 ba Stortinget Regjeringen om å sette ned et sakkyndig og allsidig sammensatt utvalg for å bearbeide det materiale og vurdere de erfaringer som var samlet under rettsoppgjøret. Saken ble også i 1953 tatt opp i Stortinget, og den 8. oktober 1954 nedsatte Justisdepartementet et utvalg til å legge fram en plan for det arbeid som den fremtidige komité ville få i oppdrag å utføre. Dette planutvalget bestod av høyesterettsdommer O. C. Gundersen, formann, riksadvokat Andreas Aulie, lagmann John H. Lyng, professor Sverre Steen og ekspedisjonssjef G. Sverdrup-Thygeson.
    Planutvalget avga sin innstilling 30. juni 1955, og 22. desember s. å. oppnevnte Justisdepartementet medlemmene av planutvalget som et utvalg for å lede arbeidet med å skaffe til veie materiale til departementets innberetning om landssvikoppgjøret. Utvalget avga sin innstilling 11. januar 1962. Den er et omfattende verk på 544 sider.
    Innstillingen inneholder først en historisk innledning skrevet av professor Magne Skodvin ved Universitetet i Oslo. Det er her tatt sikte på å samle fremstillingen om de deler av historien som er mer almene og samtidig av en slik betydning at de kan sees som en del av en større politisk sammenheng. Særlig har det vært av betydning å få belyst de sider av okkupasjonstidens historie som var fremme til rettslig bedømmelse under landssvikoppgjøret.
    I denne innledningen finner man også oppgaver over medlemstallet i Nasjonal Samling. Det finnes ingen sikre opplysninger om medlemstallet for tiden omkring 9. april 1940. Det første tallet som synes å være noenlunde pålitelig, er fra 27. august 1940 og viser et medlemstall på 4 202. Tallet på medlemmer steg så raskt fram til årsskiftet 1940/41 og deretter med vekslende tempo til det nådde toppen i november 1943 med ca. 43 000. Deretter gikk det nedover igjen. For den siste delen av krigen har man ikke sikre opplysninger om hvor mange som virkelig var medlemmer av Nasjonal Samling.
    I kapittel III i innstillingen er det gitt en oversikt over de lovgiv-

ningstiltak som gjaldt landssvikoppgjøret. Først får man en redegjørelse om den lovgivning man hadde før krigen på de felter som ble aktuelle under rettsoppgjøret. Deretter følger lovgivningen under krigen (Londonanordningene) og til slutt de lover som ble gitt etter frigjøringen. For dette siste tidsroms vedkommende er det også redegjort for de lover som ble gitt for å lempe på straffullbyrdelsen og rettighetstapene m. v.
    Utvalget behandler i kap. IV de prinsipielle rettsspørsmål og hvorledes disse ble løst av Høyesterett. Først gjøres det rede for de innsigelser som fra forsvarets side ble reist på grunnlag av Grunnloven, således bl. a. spørsmålet om utstrekningen av Kongens lovgivningsmyndighet i okkupasjonstiden og forbudet i Grunnlovens § 97 mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Videre behandles straffbarheten av medlemskap i Nasjonal Samling i okkupasjonstiden, landssvikoppgjøret i forhold til utenlandske statsborgere og enkelte folkerettslige spørsmål.
    Så følger et kapittel om registrering av landssvikforbrytelsene med gjerningsbeskrivelse og statistikk. Det fremgår av statistikken at landssvikregistret omfatter saker mot i alt 54 241 personer. 20 972 personer har fått sine saker avgjort ved dom, og av disse er 1 445 frifunnet. 27 944 personer har vedtatt forelegg, herav 2 893 på frihetsstraff, og5 325 er meddelt påtaleunnlatelse. I alt er 18 319 personer ilagt frihetsstraff, hvorav 17 219 har fått ubetinget straff. De henlagte sakerer ikke registrert. Tallet på disse utgjør ca. 37 000.
    Landssviksakene er registrert i 14 grupper etter forbrytelsenes art, og de forskjellige grupper blir gjennomgått i dette kapittel. En rekke representative saker i hver gruppe er omtalt. På denne måte gir innstillingen et bilde av de forskjellige sider av landssvikoppgjøret.
    Innstillingen inneholder deretter et kapittel om varetekt, straffullbyrdelse og benådning. Avsnittet om benådning innledes med en oversikt over dødsdommene. Det ble avsagt 30 dødsdommer i landssviksaker og 15 i krigsforbrytersaker. 25 av de førstnevnte ble fullbyrdet, 1 av de dømte avgikk ved døden før fullbyrdelsen, og 4 ble benådet. Av dødsdommene over krigsforbryterne ble 12 dommer fullbyrdet, 1 krigsforbryter begikk selvmord, og 2 ble benådet. Den siste dødsdom ble fullbyrdet 28. august 1948.
    I avsnittet om benådning finner man en oversikt over fangetallet i landssvikanstaltene fordelt på varetekt og soning. Den 1. juli 1945 var fangetallet 13 883, hvorav 13 872 var varetektsfanger. Tallet på soningsfanger stiger etter hvert raskt, mens antall varetektsfanger synkerjevnt. Fra 1. juli 1947 synker også tallet på soningsfanger, og pr. 1 januar 1950 var det 12 varetektsfanger og 559 soningsfanger. Den 1. januar 1958 var all soning avsluttet.
    De tre siste kapitler i innstillingen omhandler oppryddingen i den offentlige tjeneste og blant sakførere, administrasjonen av landssvikoppgjøret og debatten omkring landssvikoppgjøret. I det sistnevnte kapittel er samlet både ordskifter fra Stortinget og det som kan henføres under »angrepene på rettsoppgjøret». Stoffet er her meget omfattende, og utvalget har bare kunnet ta med et begrenset utvalg. Videre er betenkningen fra »Institutet för offentlig och internationell rätt» behandlet i dette kapittel. Betenkningen er anmeldt av profes-

sor Johs. Andenæs i SvJT 1956 s. 352 ff. Utvalget har i dette kapittel, som i innstillingen for øvrig, ikke foretatt noen vurdering av de forskjellige synspunkter som er kommet til uttrykk, men har — overensstemmende med sitt mandat — lagt frem stoffet of søkt å systematisere de forskjellige synspunkter. '

Terje Torp