Om FN's og Europarådets domstoler
    I Svensk Juristtidning for 1963 s. 657 har ÖSTEN UNDÉN en artikel om FN's og Europarådets domstoler. Artikkelen viser til min artikkel om Den européiske menneskerettskonvensjon og Norge i Festskrift tilFrede Castberg (Universitetsforlaget 1963), og jeg tør derfor fremkomme med noen motmerknader.
    Det er riktig at jeg har karakterisert den svenske regjerings syn på Europadomstolen som «i sannhet nedslående». — Men i min artikkel angrep jeg også Norges standpunkt til Europadomstolen. Heller ikke Norge hadde på det tidspunkt (i 1963) godtatt domstolens jurisdiksjon.— Imidlertid har Norge ved Stortingets enstemmige vedtak av 6. juni d. å. anerkjent Europadomstolen. Sverige er derfor i dag det enesteland som har godtatt Europakommisjonens kompetanse i individuelle klagesaker, uten også å godta domstolens jurisdiksjon. Det er dette standpunkt og særlig den begrunnelse for det som Undén har gitt jeger dypt skuffet over.
    I sin artikkel hevder Undén nå at Europadomstolen er overflødig. Den gjør — sier han — «den internationella rättsskyddsmekanismen alltför komplicerad och dyrbar». Dette er et nytt argument. Jeg er uenig også i det. Men det var ikke denne begrunnelse, men en helt annen Undén tidligere har anført for sitt standpunkt. Det vi diskutererer den situasjon som foreligger i de tilfelle hvor Europakommisjonen har funnet at en menneskerett er krenket. Kommisjonen har da icke myndighet til å treffe noen avgjørelse. Avgjørelsen må treffes enten av ministerkomitéen eller av Europadomstolen. — Undén har tidligere hevdet i den svenske riksdag at ministerkomitéen og ikke domstolener best skikket til å treffe den endelige avgjørelse. Altså: Hvor det dreier seg om krenkelse av en menneskerett fra en stats side, der skalet politisk organ, som ministerkomiteen er, og ikke en uavhengig, selvstendig domstol, være best skikket til å treffe avgjørelsen. Det er dette syn som er nedslående. Om dette skrev jeg:

 

«Det norske og svenske standpunkt vil imidlertid være fullt forklarlig dersom man har den oppfatning at i saker som gjelder menneskerettighetene, er ministerkomitéen et bedre og mer betryggende organ enn Europadomstolen vil være. Det er faktisk det standpunkt den svenske regjering har tatt. Spørsmålet om svensk godkjenning av Europadomstolen har gjentatte ganger værtreist i den svenske riksdag. Da saken ble behandlet 20. mai 1960, ble det fra regjeringens side anført mot godkjennelse av domstolen at det måtte væreå foretrekke at spørsmål av den art det her gjelder, ble behandlet av Europarådets ministerkomité fremfor av menneskerettsdomstolen. Begrunnelsen for dette standpunkt var i det vesentlige følgende: Etter svensk lovgivning kan enkelte administrative organer treffe vedtak om frihetsberøvelse. Dette gjelder således for barnevernsnemnder, alkoholistnemnder, nemnder som treffer vedtak om internering av sinnssyke etc. Slike administrative avgjørelser ville en domstol kunne tolke rent formalistisk som stridende mot menneske-

542 OM FN'S OG EUROPARÅDETS DOMSTOLERrettskonvensjonen, som gir rett til domstolsbehandling ved enhver frihetsberøvelse, jfr. artikkel 5 pkt. 4. Et politisk organ som ministerkomitéen ville derimot etter den svenske regjerings mening ha mer sans for praktiske hensyn og ikke tolke konvensjonen altfor formalistisk. — Dette svenske syn eri sannhet nedslående. Man godtar nok menneskerettighetene, men man vil ikke godta den kontroll som en selvstendig og uavhengig domstol utøver. Er det ikke her vanskeligheten alltid har ligget? Alle land vil sikkert hevde at de opprettholder menneskerettighetene. Men skal dette ha virkelig verdi, må man ha kontrollorganer — garantier — for at dette også virkelig gjennomføres i livet selv. Det er ingen grunn til å anta at domstolen ikke vil gi menneskerettighetene en riktig og rimelig avgrensning. Domstolens saksbehandling er både betryggende og grundig. De 8 medlemsland som har godtatt domstolens jurisdiksjon, har øyensynlig ikke hatt den samme mistillit tildomstolen som Sverige.»

 

    Øyensynlig ønsker Undén ikke lenger å opprettholde dette syn. Nå er så vidt jeg forstår påstanden at domstolsbehandlingen blir for komplisert og dyr. Men er det så sikkert at domstolsbehandlingen blir så meget dyrere enn ministerkomitéen? — Og om så var, — er det ikkedet eneste riktige at man når det gjelder menneskerettighetene gjør det som er mulig for å få en riktig og uavhengig avgjørelse på grunnlag aven betryggende saksbehandling? Undén kan ikke alvorlig mene at en svensk statsborger som får medhold av Europakommisjonen i en klagemot den svenske regjering skulle foretrekke at den endelige avgjørelse skulle treffes av utenriksministrene — politikerne — og ikke av en domstol. Idéen med menneskerettskonvensjonen er jo å bygge opp en européisk rettsordning på menneskerettighetenes område. Det var nettopp politisk makt og vilkårlighet fra regjeringenes side det enkelte menneske skulle beskyttes mot. — Av hensyn til rettssikkerheten på menneskerettighetenes fundamentale område, og av hensyn til folkerettens utvikling på dette område, må vi alle finne oss i at konvensjonens lovbestemmelser tolkes og håndheves av en domstol, og ikke av regjeringene selv. Menneskerettighetene er ikke — som Undén synes å mene — bare «uttryck för ett moraliskt och politiskt resultat». Menneskerettighetskonvensjonen er noe meget mer. Den er bindende lov for alle medlemsstater. Menneskerettighetene er ikke »inre frågor». Det er bare diktaturstatene som i vår tid for alvor hevder det.

Terje Wold