Om FN's og Europarådets domstoler
I Svensk Juristtidning for 1963 s. 657 har ÖSTEN UNDÉN en artikel om FN's og Europarådets domstoler. Artikkelen viser til min artikkel om Den européiske menneskerettskonvensjon og Norge i Festskrift tilFrede Castberg (Universitetsforlaget 1963), og jeg tør derfor fremkomme med noen motmerknader.
Det er riktig at jeg har karakterisert den svenske regjerings syn på Europadomstolen som «i sannhet nedslående». — Men i min artikkel angrep jeg også Norges standpunkt til Europadomstolen. Heller ikke Norge hadde på det tidspunkt (i 1963) godtatt domstolens jurisdiksjon.— Imidlertid har Norge ved Stortingets enstemmige vedtak av 6. juni d. å. anerkjent Europadomstolen. Sverige er derfor i dag det enesteland som har godtatt Europakommisjonens kompetanse i individuelle klagesaker, uten også å godta domstolens jurisdiksjon. Det er dette standpunkt og særlig den begrunnelse for det som Undén har gitt jeger dypt skuffet over.
I sin artikkel hevder Undén nå at Europadomstolen er overflødig. Den gjør — sier han — «den internationella rättsskyddsmekanismen alltför komplicerad och dyrbar». Dette er et nytt argument. Jeg er uenig også i det. Men det var ikke denne begrunnelse, men en helt annen Undén tidligere har anført for sitt standpunkt. Det vi diskutererer den situasjon som foreligger i de tilfelle hvor Europakommisjonen har funnet at en menneskerett er krenket. Kommisjonen har da icke myndighet til å treffe noen avgjørelse. Avgjørelsen må treffes enten av ministerkomitéen eller av Europadomstolen. — Undén har tidligere hevdet i den svenske riksdag at ministerkomitéen og ikke domstolener best skikket til å treffe den endelige avgjørelse. Altså: Hvor det dreier seg om krenkelse av en menneskerett fra en stats side, der skalet politisk organ, som ministerkomiteen er, og ikke en uavhengig, selvstendig domstol, være best skikket til å treffe avgjørelsen. Det er dette syn som er nedslående. Om dette skrev jeg:
«Det norske og svenske standpunkt vil imidlertid være fullt forklarlig dersom man har den oppfatning at i saker som gjelder menneskerettighetene, er ministerkomitéen et bedre og mer betryggende organ enn Europadomstolen vil være. Det er faktisk det standpunkt den svenske regjering har tatt. Spørsmålet om svensk godkjenning av Europadomstolen har gjentatte ganger værtreist i den svenske riksdag. Da saken ble behandlet 20. mai 1960, ble det fra regjeringens side anført mot godkjennelse av domstolen at det måtte væreå foretrekke at spørsmål av den art det her gjelder, ble behandlet av Europarådets ministerkomité fremfor av menneskerettsdomstolen. Begrunnelsen for dette standpunkt var i det vesentlige følgende: Etter svensk lovgivning kan enkelte administrative organer treffe vedtak om frihetsberøvelse. Dette gjelder således for barnevernsnemnder, alkoholistnemnder, nemnder som treffer vedtak om internering av sinnssyke etc. Slike administrative avgjørelser ville en domstol kunne tolke rent formalistisk som stridende mot menneske-