Svensk Juristtidning 50 år

 

En hilsen til jubileet

 

Av dr. jur. professor CARL JACOB ARNHOLM

 

 

 

Da Svensk Juristtidning for femti år siden sendte ut sitt første hefte, nevnte redaksjonen som en forklaring — det lyder nesten som en unnskyldning — særskilt to forhold som skulle motivere det dristige foretagende å grunnlegge et nytt juridisk tidsskrift. Det ene var at Nytt juridiskt arkiv efter hånden var blitt så sterkt beslaglagt av domsreferater og redegjørelser for nye lovarbeider, at plassen for annet juridisk stoff ble trang. Det annet var en omlegning av instansordningen, som gjorde at det ble et særskilt behov for referater av hovrättenes avgjørelser. Et tredje forhold var redaksjonen for beskjeden til å nevne, men nå efter femti år ser man klart hvilken rolle det må ha spilt: At svensk rettsvitenskap på denne tid gikk inn i en blomstringsperiode, hvor nettopp tre av redaksjonens medlemmer sto i første rekke. Tore Alméns lysende bane ble jo kort; men hans verker levende den dag idag. Og hva Birger Ekeberg og Karl Schlyter i et langt og virksomt liv har betydd for svensk og nordisk rettsvitenskap og lovgivningsvirksomhet, det er så velkjent at det ikke kan være nødvendig å utmale det her.
    I åpningsartikkelen nevnes det også at uttrykket Svensk Juristtidning ikke måtte forstås for snevert: »Ehuru Svensk Juristtidning, såsom namnet utmärker, närmast avser att behandla spörsmål inom den svenska juridiken, skola däri jämväl införas meddelanden från utlandet, särskilt våra närmaste grannländer, rörande lagstiftning, litteratur och rättskipning, som kan vara av större intresse för svenska jurister.»
    Hva Svensk Juristtidning gjennom femti år har betydd for svensk rettsforskning og svensk rettsliv overhodet, er det ikke min sak åvurdere; jeg har forresten min mening om det. Det er som iakttager fra et av nabolandene jeg skal skrive.
    Da ligger det nær å begynne med det som redaksjonen i 1916 så beskjedent kalte »meddelanden från utlandet — — — som kan vara av större intresse för svenska jurister». Allerede fra begynnelsen av hadde tidsskriftet sine faste forbindelser blant nabolandenes ledende jurister, som bragte sine årlige oversikter — en stund også over vik-

 

1—663005. Svensk Juristtidning 1966

 

tigere dommer, men denne del forsvant efter noen år. De første spirer var kanskje spede. Men man kan jo sammenligne med et annet tidsskrift hvis utenriksavdeling i denne tid stort sett innskrenket seg til den stadig tilbakevendende rubrikk »Avdøde fremmede rettslærde»; om enkelte av dem tror jeg dessuten det må sies at egenskapen rettslærd var mindre fremtredende enn egenskapen avdød, og selv den vet jeg undertiden er blitt dradd i tvil.
    I den observatørtjeneste Svensk Juristtidning utfører, dominerer naturligvis det nordiske stoff. For en ikke-svensk leser kommer her de systematiske oversikter over rettspraksis i første rekke. For lesere fra alle Nordens land er oversiktene over viktigere lovarbeider av stor verdi; og iallfall en del av leserne gleder seg over å bli holdt á jour med det som skjer i nabolandenes rettsliv. Men ofte får manglimt ut i den vide verden. Man får — for å ta noen eksempler fra de siste tyve år — høre om sovjet-russisk familierett (1946 s. 803) og om ny polsk ekteskapslovgivning (1946 s. 805), om engelske dommerlønninger (1948 s. 301) og om rettergangsreglene i England, Wales og Skotland (1948 s. 413, s. 545, s. 707), om rettslivet i Israel (1950 s. 338), om organisasjonen av de franske domstoler og om prosessmåten ved dem (1953 s. 223), om common law og civil law i provinsen Quebec (1954 s. 505), om japansk domstolsvesen (1957 s. 225), schweitzisk sjørett (1957 s. 292) og ny adopsjonslov i Nederland (1957 s. 297), om lovsamarbeidet innenfor Benelux-landene (1958 s. 116) og endringer i belgisk familielovgivning (1958 s. 489), om engelske kriminalitetsproblemer (1960 s. 565) og om ny etiopisk straffelov (1961 s. 141), om Europarådets konvensjoner (1962 s. 233), om vern for planteforedlingens resultater (1962 s. 398) og om fransk rettssystematikk (1964 s. 610). Billedet kan virke litt flimrende. Men det er jo ikke tale om en middagsservering hvor man må spise seg gjennom alle retter; det er — om man kan bli i bildet — et velforsynt kjøkkens og en fantasirik kjøkkensjefs innbydelse til å velge à la carte. Man skal heller ikke glemme at det som er kuriositeter for den ene, kan være livsens brød for den annen. Og ikke minst: Vi trenger alle å minnes om, og kan vanskelig få innprentet for ofte, at verden går litt lenger enn til vår egen stuedør.
    Et viktig og verdifullt ledd i presentasjonen av fremmed rett er de mange anmeldelser av utenlandsk litteratur. Det er ikke minst dette som for Nordens jurister gjør Svensk Juristtidning til deres vindu ut mot verden. Men også anmeldelser fra den mer hjemlige litteratur er en meget vesentlig del — og den er nok med årene blitt det i stadig stigende grad — av det stoff Juristtidningen byr sine lesere. De er ulike av preg. Undertiden dreier det seg om en relativt kortfattet pre-

 

sentasjon, og ofte er det nettopp det man trenger, særlig når det gjelder bøker fra mer perifere områder. Men ofte går anmelderen inn i en diskusjon, og ikke sjelden vokser anmeldelsen til en hel avhandling. Efter mitt skjøn er dette noe av det mest verdifulle Juristtidningen bringer. Også i andre henseender er anmeldelsene ulike av preg — de varierer fra »de søde Smiger-Ord» som kan være forfatteren til større glede enn nytte, til den »fränhetens frasfria visa» som er ham til større nytte enn glede. Jeg kan tale av personlig erfaring— men kan også av slik erfaring si at jeg har vurdert det saklige innhold av en kritikk som ikke har gledet meg. Av og til — men her er det ikke på egne vegne jeg klager — kan man vel ha følelsen av at enkelte anmeldere har lagt noe sterk vekt på den glede anmeldelsen kan berede tidsskriftets andre lesere og ikke minst anmelderne selv. Også de kan være nyttige. Men man spekulerer jo undertiden på om toleransen og sakligheten har gjort så store fremskritt fra den gang Christian V i sin Norske Lov (1687) formet sine bud om prestenes forhold i deres prekener: »De skulle holde sig fra allehaande Skienden og Forhaanelse. — — — Og i Særdelished skulle de vare sig, at de intet af deris privat Affecter, eller Had, paa det Hellige Stæd tale og fremføre, og saaledis sig selv hævne. — — — De skulle ikke heller hadskeligen lade ilde paa andre, som have anden Trois Bekiendelse» (N. L. 2—4—9 og 10).
    Noe som også fortjener å nevnes særskilt, er oversiktene over juridiske tidsskrifter. For en som søker å holde seg à jour, er dette en meget verdifull del av de tjenester Svensk Juristtidning yder ham.
    Og så har man til slutt det veldige stoff av andre kategorier som Svensk Juristtidning i årenes løp har bragt sine lesere. »Rättsfall från hovrätterna» gir jeg i likhet med tidsskriftet selv »särskild paginering» — dette er stoff med spesiell adresse til de svenske lesere. Men jeg tenker på alt det tidsskriftet har bragt — som avhandlinger med de vide perspektiver, som innlegg i dagens debatt og i form av notiser og enkeltiakttagelser, som kanskje kan ha et beskjedent sikte og undertiden ikke gir noe ut over detaljer, men som kanskje allikevel kan åpne perspektiver.
    Når en ikke-svensk leser skal forsøke å ta et overblikk over dette stoff, faller det naturlig å dele det i tre hovedgrupper, selv om grensene mellom dem på ingen måte er skarpe.
    En av dem omfatter de almenjuridiske spørsmål som er mer eller mindre ubundet av landegrenser, eller hvor det nettopp gjelder å bryte ned landegrenser, fordi ulikhet i rettstradisjoner hindrer en i å se likheten i problemene. Blader man gjennom de første femti årgangene av Svensk Juristtidning, blir man imponert over hvor meget

 

og hvor godt stoff tidsskriftet har bragt nettopp på disse områder. Dels er det de sentrale og evigvarende problemer som behandles, som i Nils Stjernbergs artikkel »Om förutsättningarna för lagarnas upprätthållande» (1920 s. 1). Man kan i den sammenheng også minne om debatten om erstatningsretten i 1930-årene og om rettighetsbegrepet i 1950-årene. Kriminalpsykologi og ungdomskriminalitet, Haag-regler og reglene om »återförvisning» i internasjonal rett drøftes. Og ikke minst er det de nyere rettsområder som tas opp. Man kan nevne slikt som Gösta Ebersteins »Om den rättsliga grunden för patentskyddet» (1922 s. 1) og »Om rätt till namn» (1929 s. 319). Eller velkjente problemer tas opp i lys av endrede samfunnsforhold — jeg nevner Jørgen Trolles betraktninger over de problemer som vår tids høye levealder reiser på arverettens område (1954 s. 289). Undertiden gjelder det mer dagsaktuelle spørsmål. Det er nok ingen tilfeldighet at den internasjonale privatrett tas opp til drøftelse i 1945 (av Oscar Borum), at prisstigningens problemer drøftes i 1917 (av Gustaf Sandström), problemene om »valutaförsämring» i 1925 (av Lauri Cederberg) og forpliktelser i fremment mynt i 1926 (av Henry Ussing).
    Som den annen gruppe kommer de typiske fellesnordiske emner, og da særskilt de hvor lovgivningen er utarbeidet i fellesskap, hvor lovtekstene i det vesentligste er ens, og den levende rett nok også stort sett er det, om ikke i fullt så høy grad. De divergenser man kan finne innen de nordiske lands avtalerett er ikke helt ubetydelige — en grenseoppgang kunne sikkert bringe adskillig for dagen. De forteller kanskje endel om ulikheter i lynne og almindelige rettstradisjoner. Og de forteller iallfall at man ikke må tro at enslydende lover betyr rettsenhet.
    Allerede i første årgang av Svensk Juristtidning tar C. G. Björling opp et viktig spørsmål fra avtaleloven (1916 s. 353); diskusjonen føres videre av Birger Ekeberg (1917 s. 444), og avsluttes med innlegg fra begge parter i den følgende årgang (1918 s. 341, s. 343). Og lovens § 33 — kanskje det emne innenfor avtaleretten hvor en noe nær enslydende lovtekst dekker over mest av reelle divergenser — dissekeres av Hjalmar Karlgren (1933 s. 219). Fra avtalerettens ytterområder kan nevnes Martin Fehrs fremstilling av meglerens rettslige stilling (1925 s. 89) og Gösta Ebersteins av reglene om rettserverv gjennom kommisjonær (1918 s. 321). Gjeldsbrevlovene, som da var under forberedelse, ble behandlet av Erik Marks von Würtemberg, som i tilslutning til dette også drøftet kodifikasjonsproblemet på rent generell basis (1936 s. 1). Avbetalingshandelens problemer drøftes av Erik af Hällström (1941 s. 670). Og endelig må nevnes oversikten

 

»Köplagen i tillämpning ett kvarts sekel» (1932 s. 118), med bidrag fra fremtredende teoretikere og praktikere innenfor de tre land hvor den hadde virket.
    I denne sammenheng bør man også ta med endel arbeider fraområder hvor man søker å orientere det ene land om hva det foregår i det annet på områder hvor det nettopp ikke er nordisk rettsfellesskap. Jeg nevner en rekke innlegg omkring prosess- og straffelovsreformene i de forskjellige land. For en nordmann faller det også naturlig å nevne endel bidrag som nettopp tar sikte på å orientere svenske lesere om norske forhold. Jeg tenker særskilt på slikt som Ragnar Knophs og Paal Bergs fremstilling av Norges Høyesterett og dens stilling i norsk rettsliv. I de bevegede år efter krigen har også sentrale problemer vært lagt frem — Johs. Andenæs har skrevet om det norske rettsoppgjør (1946 s. 15) og Torstein Eckhoff om beredskapslovene (1951 s. 464).
    Så har man til slutt det rent svenske stoff. Helt naturlig dominererdet i bildet. Og det hender nok at en norsk leser lar et hefte gli over i bokhyllen uten å ha funnet noe der som direkte appellerer til ham. Det skal han ikke klage over; han får bare registrere det faktum at han ikke er rette adressat. Og selv det skal han ikke være for rask til. Gir han seg litt bedre tid, vil han også glede seg over mange av de innblikk han på denne måte får i svenske forhold og i svensk rettstenkning. Jeg nevner fra litt eldre tid Birger Ekebergs presentasjon av den testamentslov som da var ny (1930 s. 1) og av den nye lovgivning om »boutredning och arvskifte» (1933 s. 312), og fra nyeste tid Harry Guldbergs »Om fideikommissens avveckling» (1963 s. 577). Og la meg her få fremheve et svensk innlegg, som nok på et vis ga en orientering men også ga meget mer, Östen Undéns »Norges strid för rätten» (1941 s. 889); norske jurister minnes dette håndslag med takknemlighet.
    Men her er jeg ved noe jeg gjerne vil utdype; og da vil jeg gjerne trekke inn litt erfaring fra det nordiske lovsamarbeide. For min del ser jeg det slik at det å oppnå ensartede lover ikke alltid er det viktigste; her vil det dessuten være stor ulikhet mellom de forskjellige rettsområder (kjøpsrett — arverett). Ofte ligger det større verdi i dette at man drøfter spørsmålene i fellesskap. Da opplever man kanskje at det man er vant til å anse som selvsagt, divergerer sterkt fra det som er like selvsagt i et av nabolandene, uten at dette har noen rimelig forklaring i ulikheter i sosial struktur. Noe kan bero på ulikheter i juridiske tradisjoner, som det undertiden er riktig å verne om og undertiden riktig å kaste over bord. Rettssammenligning er alltid nyttig, og er jo i våre dager høyt i kurs. Mon vi ikke av og til

 

kommer i skade for å overse det stoff vi har på aller nærmeste hold? Her tror jeg vi utenfor Sverige kan lære meget ved å studere og se det stoff i Svensk Juristtidning som vi i første omgang ikke tror vedkommer oss. Det kan iallfall i noen monn venne oss av med å traske rundt i våre lokale selvfølgeligheter.
    Og la meg så til slutt nevne de mange charmerende innblikk i eldre tiders retts- og kulturliv som Svensk Juristtidning gjennom årene har gitt. Jeg tror ikke jeg gjør urett mot noen når jeg nevnerden utrettelige gransker og innfølende kjenner Birger Wedberg i første rekke. Men mange har tatt opp arven etter ham. La meg bare nevne et enkelt eksempel: Den som trenger gjennom den mystisk klingende titel »Hatt och huva» (Gerhard Hafström — 1958 s. 273) vil finne et stoff som skulle gi en tankevekker langt ut over det område som direkte behandles; det forteller blant annet om hvor langt tilbake vi finner trangen til å forsvare det tilvante ut fra en argumentasjon som man gir et raskt strøk av samfunnsnyttebetraktninger.

 

    Det er ikke lett å skape et godt tidsskrift, og det er vanskelig nok å føre et godt tidsskrift videre. Egentlig tror jeg bare en som selv har forsøkt seg på oppgaven, vet hvor krevende den er. Man skal søke nye tankestrømninger, men ikke kritikkløst la seg rive med av dem. Man skal åpne vinduene mot verden, men ikke glemme sitt eget. Man skal gi rom for de store linjer, men også for detaljene. Man skal få folk til å skrive — det er ikke alltid lett. Og undertiden skal man få dem til å slutte å skrive — det er ikke alltid lettere. Man skal stanse en diskusjon når den kommer ut på viddene eller blir for amper — »hermed anser redaksjonen debatten avsluttet i dette tidsskrift» — og man skal få igang en diskusjon der den trenges. Svensk Juristtidning og dens redaksjon — både grunnleggerne og de som har ført verket videre — kan med stolthet se tilbake på de femti år som er gått, og de som skal fortsette deres gjerning, kan gjøre det med bevisstheten om å stå på sikker grunn. La meg som venn og nabo få slutte dette lille tilbakeblikk med en oppriktig hyldest til det som har vært og det som er, og med ønsket om en rik og lykkelig fortsettelse.