Norsk lovgivning 1966

 

Av lovtiltak i 1966 vil jeg innen privatretten (I) framheve endringene i sjøfartsloven og luftfartsloven og i lovgivningen om hevd. På forvaltningsrettens område (II) er det bl. a. gitt viktige nye lover om folketrygd og om tollvesenet.

 

I
1. I luftfartsloven har man ved endringslov 10. juni 1966 (nr. 6) innarbeidd reglene i Tokyo-konvensjonen (1963) om forbrytelser og visse andre handlinger begått om bord i luftfartøyer, og reglene i Guadalajara-konvensjonen (1961) om internasjonal luftbefordring utført av en annen person enn den avtalesluttende fraktfører. Tokyo-konvensjonen, som bl. a. regulerer fartøysjefens myndighet, har medført visse endringer i lovens kapittel V. Guadalajara-konvensjonen, som supplerer Varsjavakonvensjonen om internasjonal luftbefordring, er innarbeidd i lovens kapittel IX.

 

2. Sjøfartslovens regler om skipsføreren, sjøforklaring, sjørettsskjønn og felleshavari er revidert ved endringslov 17. juni 1966 (nr. 8). Revisjonen har foregått i nordisk lovsamarbeid. Endringene er dels av formell, dels av reell karakter. Lovens bestemmelser er i stor utstrekning blitt forenklet, gitt en mer moderne språkdrakt og omordnet i systematisk henseende. Det hari den sammenheng også vært lagt vekt på at så vidt mulig bør vedkommende bestemmelser ha samme paragrafnummer i alle de nordiske land.
    Skipsførerkapitlet er blitt atskillig forkortet, bl. a. ved at reglene om skipsbøker (dekksdagbok, maskindagbok m. m.), sjøforklaring og sjørettsskjønn er skilt ut som eget kapittel.
    Sjøfartslovens regler om felleshavari er nå avløst av York-Antwerpen Rules (YAR) 1950. Selve teksten til YAR er ikke tatt inn i loven. Reglene om dispasjører og dispasjøreksamen er innarbeidd i sjøfartsloven.
    Sjøforklaring skal som hovedregel være obligatorisk bl. a. ved dødsfall eller betydelig skade på person, betydelig skade på skipet, kollisjon eller grunnstøting. Det er også adgang til fakultativ sjøforklaring i visse tilfelle, utover de hvor sjøforklaring er obligatorisk. Slik sjøforklaring holdes på begjæring av sjøfartsmyndighetene eller skipets reder eller fører. — Ved sjøforklaring skal det innhentes opplysninger om de faktiske omstende ved og årsakene til vedkommende hending, særlig om forhold som er av betydning for å bedømme skipets sjødyktighet og spørsmålet om eventuelt ansvar for rederen, skipsføreren m. fl. Sjøforklaring avgis for herreds- eller byrett, som settes med to sakkyndige domsmenn; i utlandet holdes sjøforklaring i alminnelighet for vedkommende norske konsulrett. Sjøforklaring skal som hovedregel holdes i den havn hvor hendingen inntreffer, eller om denne inntreffer i sjøen, i den første havn skipet eller besetningen deretter kommer til. — Ved sammenstøt skal det så vidt mulig holdes samtidig sjøforklaring for begge skips vedkommende. Dette gjelder som regel også ved

 

568 Stein Rognliensammenstøt med utlandsk skip, men loven inneholder visse unntaksregler for tilfelle hvor det ikke er noen tilsvarende sjøforklaringsplikt for det annet skip etter dets nasjonale rett.
    Sjørettsskjønn holdes på begjæring av rederen eller en befrakter, lasteier, assurandør eller annen interessent. Skjønnsretten skal i den utstrekning det begjæres, avgi uttalelse om skipets og lastens tilstand og mulige skaders art, omfang og årsaker, samt foreta verdsetting av skip og last m. m. Skjønnet kan påropes som bevis i rettergang, men er ikke bindende.

 

    3. Luftputefartøy er en ny type fartøy som under fart hviler på sammenpresset luft mellom fartøyets underside og den flate det beveger seg over. Fartøyene kan bevege seg over vann og under visse forutsetninger over land og is. De norske myndigheter har ansett det tvilsomt hvorvidt slike fartøyer uten videre kan betraktes som skip, fly eller kjøretøy, og om man kan bygge på de tidligere gjeldende lover og forskrifter om disse tradisjonelle transportmidler. Etter at det nye transportmiddel ble tatt i bruk, meldte det seg derfor behov for en adgang til særregulering. I påvente av en endelig lovregulering fikk man en midlertidig lov 17. juni 1966, som gjelder inntil utgangen av året 1970.
    I loven gis Kongen (regjeringen) fullmakt til å fastsette forskrifter om konstruksjon, registrering, merking, vedlikehold, kontroll, bemanning, føring m. m. for luftputefartøyer. Det er videre adgang til å innføre konsesjonstvang, slik at luftputefartøy ikke kan brukes til rutetransport eller annen virksomhet mot vederlag, uten særskilt tillatelse av myndighetene. — Loven og bestemmelser som gis i medhold av loven, gjelder for all fart med luftputefartøy, så vel til lands som til sjøs i Norge, herunder territorialfarvannet. Bestemmelser som gis om bl. a. konstruksjon, vedlikehold, bemanning og føring av luftputefartøy, gjelder også for fartøy som er registrert eller heimehørende i Norge men som brukes utafor riket, dersom ikke annet er bestemt og det er forenlig med fremmed rett.

 

4. En ny hevdslov av 9. desember 1966 (nr. 1), som avløser eldre lovbestemmelser fra 1687 og 1874, innebærer en kodifisering av reglene om erverv av eiendomsrett eller bruksrett til ting på grunnlag av et langvarig faktisk rådighetsforhold, såkalt hevd.
    Den som har en ting som sin egen i den lovbestemte hevdstid, erverver ved hevd eiendomsrett til tingen såframt han er i aktsom god tro, dvs. har rimelig grunn til å anse seg som rette eier. På samme måte vil den som i god tro bruker eller har tingen som om han var bruksrettshaver, ved hevd erverve en tilsvarende bruksrett til tingen når hevdstiden er ute. — Etter den nye lov kan det, som tidligere, ved hevd erverves eiendomsrett og bruksrett til så vel fast eiendom som løsøre. Nytt er at det nå ved hevd kan vinnes rett til visse verdipapirer (omsetningsgjeldsbrev og aksjer).
    For fast eiendom er den vanlige hevdstiden 20 år som før. Dette gjelder som utgangspunkt også ved erverv av bruksrett til fast eiendom. Men gjelder det rett over fremmed eiendom til bruk som ikke viser seg av en fast innretning (såkalte usynlige servitutter), er hevdstiden som hovedregel 50 år. For rett til nødvendig veg eller opplagsplass gjelder dog den vanlige hevdstid på 20 år. — For løsøre er hevdstiden nå 10 år (mot før 20 år). Det samme gjelder for verdipapirer.
    Det ordinære hevdserverv går ut på å vinne særrett for vedkommende

 

Norsk lovgivning 1966 569enkeltperson som har utøvd bruken. Når det gjelder å vinne en særlig rett til bruk av fast eiendom for folket i en by, bygd, grend eller annen vid krets (f.eks. vegrett eller fiskerett for bygdefolk), er hevdstiden 50 år. Tidligere berodde slike erverv på ulovfestete og vage regler om bruk i alders tid.

 

5. Bakgrunnen for en endringslov 11. mars 1966 (nr. 1) til aksjeselskapsloven av 6. juli 1957 er å gi aksjeselskapene bedre mulighet for å nytte moderne kontorteknikk ved utbetalinger av utbytte, notering av aksjeoverganger m. m. Aksjebrev skal ikke lenger behøve å inneholde numrene på de aksjer det omfatter; det vil være tilstrekkelig at selve aksjebrevene nummereres. Aksjeprotokollen skal heretter føres alfabetisk etter aksjonærenes navn. Som aksjeprotokoll kan nyttes et betryggende kortsystem. Kvittering for utbytte skal foruten mottakerens navn og adresse bare gi opplysning om antall aksjer som utbetalingen gjelder.

 

    6. I lov 3. juni 1966 (nr. 2) om endring i lov 2. desember 1955 om midlertidig forlengelse av vernetiden for åndsverk, er det bestemt at for åndsverk hvis vernetid normalt ville løpe ut i åra 1962—1967, skal varigheten av opphavsretten likevel gjelde til 31. desember 1968, om ikke Kongen bestemmer noe annet. Bakgrunnen er — som ved en tilsvarende endring i 1962 — muligheten for at det i de nærmeste år kan bli foretatt en utviding av Bernkonvensjonens bestemmelser om vernetiden. Man har funnet det rimelig at beskyttelsen for flere kjente norske åndsverk ikke bør falle bort før dette spørsmål er avklart.

 

II
1. Lov 17. juni 1966 (nr. 12) om folketrygd, som trådte i kraft 1. januar 1967, er første etappe i utbyggingen av en fullstendig folketrygd med felles finansiering og enhetlig administrasjon. Folketrygden har i første omgang avløst den nåværende alderstrygd, uføretrygd, enke- og morstrygd og forsørgertrygd for barn samt attføringshjelpen. Senere skal også syketrygden, arbeidsløysetrygden og yrkeskadetrygden integreres i folketrygden. Folketrygden finansieres ved medlemavgift, arbeidsgiveravgift, kommunetilskott og statstilskott.
    Med enkelte unntak omfatter folketrygden alle som er bosatt i Norge, samt visse grupper av personer som ikke er bosatt i Norge, f.eks alle norske sjømenn på norske skip. Det er ikke adgang for noen til å stå utafor folketrygden enda om de på annen måte er sikret, eller selv har sikret seg rett til pensjoner svarende til folketrygdens. Bortsett fra alderspensjonen er regelen stort sett at vedkommende må ha vært bosatt i riket for å ha rett tilytelser.
    Folketrygden yter alderspensjon, attføringspenger, uførepensjon, engangstønad ved dødsfall, pensjon til etterlatt ektefelle (enke eller enkemann), barnepensjon og visse særytelser i forbindelse med attføring, uførhet og dødsfall. De fleste ytelsene er fastsatt i forhold til et grunnbeløp, som i 1967 er kr. 5 400,—. Grunnbeløpet skal reguleres hvert årsskifte i forhold til endringer i konsumprisindeksen. Det er videre forutsetningen at Stortinget hvert annet år skal ta standpunkt til spørsmålet om spesiell forhøyelse av grunnbeløpet for å gi pensjonistene del i den alminnelige velstandsøkning.

 

570 Stein Rognlien    Den som er fylt 70 år, har rett til alderspensjon som er sammensatt av en grunnpensjon og en tilleggpensjon. Grunnpensjonen tar utgangspunkt i grunnbeløpet (jfr. foran). Tilleggpensjonen bereknes etter det antall år pensjonisten har hatt lønnsinntekt eller annen ervervinntekt, og etter størrelsen av denne inntekten, inntil et fastsatt beløp.
    Attføringshjelp ytes bl. a. i form av opphold, undersøkelse, trening og behandling i sosialmedisinsk avdeling ved sykehus eller godkjent attføringsinstitusjon, eller ved tilskott eller lån til å komme i gang med et erverv.
    Uførepensjon ytes til den som er 18 år eller eldre, dersom ervervevnen etter at det er foretatt attføring som må ansees hensiktsmessig, fortsatt er varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Full uførepensjon svarer normalt til den alderspensjon vedkommende ville fått ved å fortsette i arbeid til fylte 70 år. Uførepensjonen utgjør som utgangspunkt en så stor del av full uførepensjon som svarer til graden av nedsetting i ervervevnen. Er ervervevnen nedsatt med mindre enn 50 %, ytes ikke pensjon.
    Når en trygdet person dør, ytes en engangstønad på 15 % av grunnbeløpet, eller 40 % av grunnbeløpet dersom avdøde etterlater seg ektefelle eller hadde foreldremyndigheten over barn. Gjenlevende ektefelle vil i den første tid etter ektefellens død kunne få overgangstønad dersom han eller hun ikke kan komme i passende arbeid eller ikke kan forsørge seg selv på grunn av omsorg for barn, eller inntil etterlattepensjon tilståes. Gjenlevende ektefelle under 70 år har rett til etterlattepensjon, dersom ekteskapet har vart i minst fem år, eller dersom gjenlevende har eller har hatt barn med avdøde eller har omsorgen for avdødes barn.
    Barnepensjon ytes til barn under 18 år hvis mor eller far er død. Er en av foreldrene død, er pensjonen for første barn 40 % og for hvert av de andre barna 25 % av grunnbeløpet. Er begge foreldre døde, svarer pensjonen til første barn til full etterlattepensjon for den av foreldrene som i tilfelle ville fått størst pensjon. Pensjonen for neste barn er 40 % og for hvert av de andre barna 25 % av grunnbeløpet. — Ugifte mødre får ved nedkomsten stønad lik en tredel av grunnbeløpet. Ugifte mødre har videre krav på hjelpestønad, stønad til utdanning m. m. og overgangstønad etter samme regler som for etterlatt ektefelle.

 

2. Blant annet med foranledning i folketrygden er det gitt en egen lov 16. desember 1966 (nr. 9) om anke til Trygderetten. Loven oppretter en felles ankeinstans, Trygderetten, for de lovbestemte trygder og pensjonordninger og — etter nærmere bestemmelser — også for kommunale og private pensjonordninger.
    Lovmessigheten av Trygderettens kjennelser kan prøves av de ordinære domstoler. En tvist som hører under Trygderetten, kan først bringes inn for de alminnelige domstoler etter at Trygderetten har avgjort saken. De faglige organers vurdering kan prøves fullt ut av Trygderetten, mens altså domstolene bare kan prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse. —Trygderetten kan ikke prøve vedtak som etter lov eller vedtekt ikke er gjenstand for anke, eller som kan ankes inn for en annen ankeinstitusjon. Den kan heller ikke prøve vedtak som er truffet av Kongen eller et departement.
    3. Den nye tollov av 10. juni 1966 (nr. 5) er et omfattende lovverk på 80

 

Norsk lovgivning 1966 571om grensetollsamarbeid med fremmed stat fra 1959. Den gir alminnelige regler om tollforvaltningen, tollkontrollen og tollbehandlingen, om tollekspedisjon og verdsetting av varer, om lagring av innlands sending av ufortollete varer, om etterberekning og tilbakebetaling av toll, om straff og inndragning ved tollovertredelse, om grensetollsamarbeid med annen stat samt om klage og omgjøring av tollmessige forvaltningsvedtak. — Loven inneholder ikke tollsatser. Disse fastsettes i tolltariffen, som fornyes hvert år ved plenumvedtak av Stortinget i henhold til grunnlovens § 75 bokstav a. — Den nye loven gir på et flertall områder bare rammebestemmelser, som forutsettes supplert ved administrative lovforskrifter. Med dette har man villet oppnå en smidig og tidsmessig ordning.
    Kongen (regjeringen) kan fastsette en særskilt tollgrense utafor territorialgrensen mot havet og bestemme i hvilken utstrekning loven skal få anvendelse i dette området.
    For varer som er lagt inn på tollvesenets pakkhus eller opplagsteder, har det offentlige ansvar som for betrodd gods.
    Er det bereknet for lite toll som følge av feiltariffering, feilrekning eller uriktig mengdebestemmelse eller verdiansettelse, kan vareeieren ved fortollingen og den som har tollekspedert varen på hans vegne og framleis har den i sin besittelse, pålegges å betale det manglende beløp. Det samme gjelder når det ved en feil ikke er innkrevd toll. Kravet må settes fram innen visse frister. — Toll som er for lite bereknet på grunn av feil ved tollvesenets skjønnsmessige ansettelser av mengde eller verdi, kan bare kreves etterbetalt såframt tollvesenet har bygd sitt skjønn på et uriktig faktisk eller rettslig grunnlag, eller feilen skyldes uriktige eller misvisende opplysninger som vareeieren ved fortollingen eller den som har opptrådt på hans vegne, har gitt tollvesenet. — Er det bereknet for mye toll som følge av feiltariffering, feilrekning eller uriktig mengdebestemmelse eller verdiansettelse, skal det for mye betalte tilbakebetales, såframt kravet settes fram innen 18 månter etter fortollingen.
    Når antidumping- eller utjamningstoll er pålagt en vare, kan den myndighet Kongen bestemmer, innhente eller la innhente nærmere opplysninger om priser, produksjon, omsetning, fortjeneste og andre forhold angående slike varer eller varer av liknende slag, utlandske så vel som innlandske.
    Til iverksetting av overenskomst om tollsamarbeid med annen stat kan Kongen langs grensen mot denne stat fastsette en kontrollsone som tilsvarer en liknende sone på den annen stats område. Kontrollsonens bredde pånorsk område må ikke overstige 15 kilometer. I samsvar med overenskomst som nevnt kan den annen stats bestemmelser om toll, inn- og utførsel m. m. anvendes og håndheves under utøving av tolltjeneste for denne stat innen kontrollsonene på norsk område. Bestemmelsene skal være tilgjengelige for publikum på alle tollstasjoner i kontrollsonene. Håndhevingen kan foretas av den annen stats tjenestemenn eller av norske tjenestemenn eller av begge staters tjenestemenn. Norske bestemmelser om toll, inn- og utførsel m. m. skal i samsvar med overenskomst med annen stat få anvendelse på denne stats område. Kongen kan gi også tjenestemenn fra vedkommende annen stat myndighet til helt eller delvis å håndheve bestemmelser som nevnt på den annen stats område eller i kontrollsoner på norsk område. Bestemmelser om dette er gitt i forhold til Sverige i samsvar med en tosidig norsksvensk overenskomst 28. oktober 1959 om grensetollsamarbeid.

 

572 Stein Rognlien4. En endringslov 10. juni 1966 (nr. 7) skjerper straffemaksimum for visse riksgrenseovertredelser. Med heimel i lov 14. juli 1950 om forskjellige tiltak til gjennomføring av oppmerking og overvåking av riksgrensen ble det ved kgl. resolusjon 7. november 1950 bl. a. fastsatt forbud mot overskridelse av den felles norsk-sovjetiske landegrense uten tillatelse av den norske grensekommissær. Videre har Justisdepartementet i henhold til lov 7. mars 1940 om adgangen til visse områder fastsatt forbud mot adgang uten tillatelse fra Norges grensekommissær til visse områder som etter overenskomst mellom Norge og Sovjetunionen (SSSR) om utnytting av vannkraften i Pasvikelven er stilt til rådighet for SSSR. Etter begge disse forbud var den øvre strafferamme fengsel inntil 3 månter. Endringsloven bestemmer at strafferammen skal være bøter eller fengsel inntil ett år når det foreligger gjentak, flere handlinger eller skjerpende omstende ellers.

 

5. Ved lov 17. juni 1966 (nr. 4) er det foretatt endringer i kommunevaigloven, i stor utstrekning i samsvar med de endringer som i 1965 ble gjennomført i stortingsvalgloven. Endringsloven innfører adgang for kommunestyret til å bestemme at kommunevalg holdes over to dager, en søndag og den etterfølgende mandag. Hovedregelen er dog framleis at kommunevalget skal være endagsvalg (en mandag). Loven har videre åpnet generell adgang for personer som sitter i fengsel, til å stemme på forhånd. Dessuten vil norske borgere som er bosatt i utlandet men har vanlig stemmerett, nå få full adgang til å avgi forhåndsstemme, uten at det som hittil stilles opp særlige begrensninger ved langvarig fravær fra riket.

 

6. En lov 17. juni 1966 (nr. 19) om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innafor fiskerigrensen, gir i hovedsak en kodifisering av den tidligere lovgivning på området. Fiskerigrensen på 12 nautiske mil er opprettholdt i loven.
    Loven inneholder forbud mot å drive fiske eller fangst innafor den norske fiskerigrensen for den som ikke er norsk borger eller likestilt med sådan. Til fiske eller fangst innafor fiskerigrensen er det forbudt å nytte fartøy eller redskap som ikke er norsk. Loven gir en begrenset adgang til å nytte utlending som mannskap eller lottfisker. Departementet kan i begrenset utstrekning dispensere fra forbudene, f.eks. ved prøvedrift av nye fartøytyper eller redskaper.
    Innafor fiskerigrensen er det forbudt for den som ikke er norsk borger eller likestilt med sådan, å foreta tilvirking, pakking eller omlasting av fisk, kreps- og bløtdyr eller deler og produkter av disse fiske- og dyreslag. Ved havari og liknende kan departementet gjøre unntak fra dette forbud.
    Det er forbudt å føre i land fisk m.v. som ikke er fanget med norsk fartøy eller med fartøy som ikke disponeres av norsk borger eller noen som i loven er likestilt med sådan. Dette er en utviding av det tilsvarende tidligere forbud som bare omfattet fisk m.v. fanget med bunntrål. Fra denne regel kan Kongen gjøre unntak når ilandføring ikke antas å ville motvirke stabile og gode pris- og avsetningforhold, når det er nødvendig for gjennomføring av overenskomst som av hensyn til fiskerinæringen er inngått mellom Norge og fremmed stat, eller når det foreligger havari eller liknende.
    Som likestilt med norsk borger anses i loven (1) personer som er bosatt i Norge, (2) aksjeselskaper og andre selskaper med begrenset ansvar som

 

Norsk lovgivning 1966 573har sete i Norge og oppfyller visse i loven fastsatte nasjonalitetkrav, samt (3) staten, innretninger og fond som styres av staten, og norske kommuner.
Forbudet gjelder ikke sportfiske med håndredskap eller fisk fanget på denne måte. Salg av slik fangst er forbudt.

 

7. Lov 5. mai 1927 om arbeidstvister er endret ved lov 10. juni 1966 (nr. 8). Det fastslås bl. a. — i samsvar med praksis — at tariffbrudd og ulovlig arbeidsstans fra de enkelte fagforeningsmedlemmers side medfører erstatningansvar. Så lenge arbeidskamp ikke må iverksettes, står alle tariffmessige rettigheter og plikter som gjaldt ved tvistens utbrudd ved makt, ikke bare lønns- og arbeidsvilkår.

Stein Rognlien