Norsk lovgivning 1967

 

Fra privatrettens område (avsnitt I) er den nye patentlov det viktigste lovtiltak i 1967. Innen forvaltningsretten (avsnitt II) må den nye forvaltningsloven framheves. Ellers er det gitt en del lover av forholdsvis mindre betydning på den övrige offentlige retts område (avsnitt III).

 

I.

 

1. Fra privatretten vil jeg först nevne den nye patentlov 15. desember 1967 nr. 9. Loven er blitt til på initiativ av Nordisk Råd og bygger på nordisk samarbeid.
    Etter loven kan det ved overenskomst med Danmark, Finland og Sverige vedtas et system med nordiske patentsöknader, slik at det på grunnlag avsöknad som inngis i ett av de nordiske land, kan gis patent i dem alle (eventuelt tre av dem). Patentverket i det land der söknaden inngis, skal ta hovedtyngden av patentbarhetsprövingen, slik at de andre lands patentverk avlastes tilsvarende. Med visse avvik skal nordiske patentsöknader behandles og avgjöres etter samme regler som nasjonale söknader.
    Loven bygger ellers stort sett på samme grunnprinsipper som den tidligere patentlov fra 1910, men moderniserer bestemmelsene på en rekke enkeltpunkter, og söker å bringe dem i samsvar med bestemmelsene i Europarådets konvensjon av 1963 om harmonisering av visse deler av patentretten og forslaget til felles patentlov for EEC-landa.
    Av enkeltpunkter kan nevnes at loven utvider patenteringsadgangen noe ved å oppheve tidligere unntak fra patentering for nærings-, nytelses- og legemidler samt kjemiske forbindelser (for nærings- og legemidler med en overgangstid). På den annen side skjerpes vilkåra for patentering ved at det innföres et mer absolutt nyhetskrav for oppfinnelsen, og ved at kravet til »oppfinnelseshöyde» heves i forhold til tidligere praksis. Videre er adgangen til å meddele tvangslisenser utvidd.

 

2. Forsikringavtaleloven (fal.) av 6. juni 1930 er blitt endret på to punkter ved en endringslov 7. juli 1967 nr. 4.
    For det förste har fal. § 20, som handler om forsikringselskapenes adgang til å ta forbehold om ansvarfrihet ved forsikringfall framkalt ved aktlöyse av den sikrete, fått en tilföyelse om utvidd adgang til å ta forbehold i motorvognforsikring med sikte på forsikringfall voldt av sikrete under selvforskyldt påvirkning av alkohol eller annet rus- eller bedövelsesmiddel. Utvidingen gjelder dels at det tidligere krav om beruselse er redusert til påvirkning (ned til 0,5 promille), dels at det ikke lenger stilles opp noe absolutt vilkår om årsaksforhold mellom påvirkningen og skadevoldingen. I henhold til slikt forbehold vil det altså i forholdet mellom partene i prinsippet ikke være noen forsikringdekning når vognen kjöres mens föreren er påvirket som nevnt. Tilfellet er for så vidt uforsikret på samme måte som når vognföreren kjörer uten gyldig förerkort (sertifikat), uansett om mangelen kon-

 

408 Stein Rognlienkret har vært avgjörende for skadevoldingen. I forhold til tredjemann som ikke er part i forsikringavtalen, vil imidlertid trafikkforsikringen være ansvarlig etter reglene i bilansvarloven, med regress mot den sikrete avtalepart. Betydningen av fal. § 20 i motorvognforsikringen er derfor begrenset til vognskadeforsikringen (kasko). Bestemmelsen har en »nådeklausul» til fordel for den sikrete: Forbehold om ansvarfrihet kan settes helt eller delvis til side dersom det må antas at forsikringfallet ville ha inntruffet selv om vognföreren ikke hadde vært påvirket, eller dersom det ellers ville virke urimelig om selskapet skulle være fri for ansvar.
    For det annet er bestemmelsen i fal. § 85 om sikretes gjenoppbyggingsplikt ved brannforsikring opphevd. Bestemmelsen påla forsikringselskapet å betale en tredel av den fastsatte erstatning til et offentlig fond mot brannfare, dersom den sikrete ikke innen 5 år etter forsikringtilfellet hadde utbedret skaden eller oppfört ny bygning.
3. Etter krigen har vi i Norge hatt en rekke midlertidige lover om husleieregulering. Disse er nå avlöst av en ny midlertidig lov 7. juli 1967 nr. 13 med begrenset virkeområde.

 

II.

 

1. På forvaltningsrettens område er det viktigste lovtiltak lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). Loven gir alminnelige bestemmelser om saksbehandlingen i forvaltningsaker, såvel i statsadministrasjonen som i kommunalforvaltningen. Den inneholder blant annet regler om tjenestemenns habilitet, om vegledningsplikt og ombruk av fullmektig i forvaltningsaker.
    Loven sondrer for övrig mellom enkeltvedtak, som gjelder en bestemt eller flere bestemte personers rettigheter eller plikter på det offentligrettslige område, og forskrift, som gjelder rettigheter og plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer.
    Når det gjelder saksforberedelse ved enkeltvedtak, gis regler om forvaltningsorganets utredningsplikt, om pålegg til en part om å gi opplysninger, om framgangsmåten ved gransking o. l.
    Partene har krav på varsel og rett til å uttale seg för et enkeltvedtak treffes. Med visse begrensninger har de rett til å gjöre seg kjent med sakens dokumenter, såkalt partsoffentlighet. Denne rett gjelder ikke utkast og arbeidsdokumenter som forvaltningsorganet selv utarbeider eller uten lov bestemt plikt innhenter fra andre enn partene til bruk for sin behandling av en sak. Inneholder dokumentet faktiske opplysninger av betydning for avgjörelsen, skal dog opplysningen gis, eventuelt ved utdrag av dokumentet.
    Det er særskilte regler om opplysninger som er undergitt taushetplikt, f.eks. av omsyn til rikets sikkerhet, forretningshemmeligheter, personlige betroelser og helseforhold m. m. Som regel har en part ikke rett til å få slike opplysninger, men loven åpner adgang til på visse vilkår å gjöre unntak når det er av vesentlig betydning for parten å kunne vareta sitt tarv i saken og det ikke dreier seg om rene forretningshemmeligheter eller opplysninger av betydning for rikets sikkerhet.
    Av andre viktige regler kan nevnes bestemmelsene om grunngiing av vedtak. I visse tilfelle skal grunngiing skje samtidig med at vedtaket blir truffet. Ellers er regelen at vedtaket skal grunngis når en part — etter å ha

 

Norsk lovgivning 1967 409blitt kjent med vedtaket — særskilt ber om det. Partene har krav på å få underretning om vedtaket — eventuelt med grunner.
    Av stor betydning er ellers reglene om adgang til å klage et vedtak innfor overordnet instans. Loven innförer en alminnelig klageadgang og har regler om klagefrister, klagebehandlingen m. m. Den alminnelige klagefrister 3 uker. Det slås videre fast at et overordnet forvaltningsorgan har en alminnelig adgang til etter eget tiltak å ta et vedtak av en underinstans opp til overpröving og i tilfelle omgjöring. Denne regel gjelder både tyngende og begunstigende vedtak, og er ny for så vidt som vedtak til gunst for en part ikke lenger anses til hinder for omgjöring. Men dersom det er tale om å omgjöre et gyldig vedtak til skade for en part, må melding om at vedtaket vil bli overprövd sendes underinstansen skriflig för klagefristen er ute, og endelig melding om omgjöringen må være sendt parten innen 3 månter etter at underinstansens vedtak ble truffet. Er det ikke aksjonert innen disse frister, sitter parten trygt i sin rett.
    Loven har også bestemmelser om virkningen av feil ved behandlingsmåten og om oppsettende virkning av klage og söksmål til overpröving av vedtakets lovlighet. Slik domstolpröving av lovligheten er det fra gammelt av i alminnelighet adgang til, jfr. tvistemålslovens kapittel 30.
    I et eget kapittel inneholder loven dessuten visse regler om utferdigelse av administrative lovforskrifter. Forvaltningen pålegges å innhente uttalelse fra interesserte organisasjoner m. m. för slike forskrifter blir utferdiget, og å kunngjöre forskriftene.
    Tidspunktet for lovens ikrafttredelse skal fastsettes ved særskilt lov, som ventes vedtatt i 1968/69. I forbindelse med det kan en vente tatt opp spörsmålet om eventuelt å innföre offentlighetsprinsippet i forvaltningen også når det gjelder en alminnelig dokument-offentlighet for publikum i sin alminnelighet, derunder bl. a. pressen.

 

2. Ved lov 17. mars 1967 nr. 4 om endringer i forsynings- og beredskapslovgivningen er det gitt heimel for utbygging av transportberedskapsorganisasjonen og for visse forberedende tiltak i fredstid med sikte på eventuell rekvisisjon og utskriving av arbeidskraft under krigssituasjon.

 

3. Samferdselsdepartementet fastsatte 28. mars 1967 forskjellige forskrifter til vegtrafikkloven 18. juni 1965: Skiltregler, Forskrifter om förerkort og förerpröve m. v., Motorvognforskrifter, Forskrifter om bruk av utlandsk motorvogn i riket og om særskilt registrering av motorvogn for midlertidig bruk, og Regler om parkering av motorvogn på offentlig veg, gate og plass mot betaling av avgift.

 

4. En lov 28. april 1967 nr. 1 om sanering av tettbygde strök har til formål å legge forholdene til rette for fornying av tettbygde strök med sikte på en utnytting som svarer til de krav utviklingen stiller. Loven gir blant annet heimel for rådighetinnskrenkninger, forkjöpsrett og ekspropriasjon når vedkommende kommunestyre har truffet vedtak om sanering av et bestemt strök, og dette vedtaket er stadfestet av departementet.

 

5. Nye regler om melding av födsler er gitt i en lov 16. juni 1967 nr. 1. Mens hovedregelen tidligere var at födsler skulle meldes til födselsregisterföreren på födestedet, skal meldingen etter lovendringen gå til folkeregisteret på morens bosted. Det er ikke tatt standpunkt til om folkeregistrene

 

410 Norsk lovgivning 1967skal overta den offisielle födselsregistrering, eller om denne som hittil skal höre under statskirkens prester, som i tilfelle må få melding fra folkeregistrene. De særlige meldingsregler som tidligere gjaldt for personer som ikke tilhörer statskirken, og som hadde sammenheng med at melding skulle skje til prestene som födselsregisterförere, ble opphevd ved endringsloven.

 

6. En lov 16. juni 1967 nr. 3 gir Kongen fullmakt til å forby redere å giopplysninger m. m. til utlandske myndigheter. Formålet er å hindre at fremmede stater skal regulere eller kontrollere internasjonal skipsfart ved å kreve utlevert visse dokumenter om forretningsmessige forhold, eller ved på annenmåte å kreve opplysninger om slike forhold. Loven har sin bakgrunn i samarbeid i Den konsultative skipsfartsgruppe (CSG).

 

7. Ved lov 7. juli 1967 nr. 1 om tiltak mot diskriminering i internasjonalskipsfart har Kongen fått fullmakt til å treffe mottiltak dersom norske skiputsettes for diskriminering. I lovens forarbeider er det forutsatt at fullmakten bare skal brukes dersom andre midler har vist seg ikke å före fram. Også denne lov har sin bakgrunn i samarbeid i Den konsultative skipsfartsgruppe (CSG).

 

III.

 

1. Fra den offentlige rett for övrig er å merke at stemmeretts- og valgbarhetsalderen ved stortingsvalg er senket fra 21 til 20 år. Reglene om dette står i grunnlovens hhv. § 50 og § 61, som blev endret ved grunnlovbestemmelse 24. november, kunngjort 15. desember 1967. Endringene vil også få betydning for stemmeretts- og valgbarhetsalderen ved kommunevalg, jfr. kommunevalgloven 10. juli 1925 §§ 1 og 10.

 

2. Ved lov 8. juni 1967 nr. 3 ble gitt den nödvendige heimel for å gjennomföre i Norge Verdensbankens konvensjon 18. mars 1965 om avgjörelse av tvister mellom stater og andre staters borgere om investeringer. Loven inneholder regler om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsdommer og om immunitet og privilegier i samsvar med konvensjonen.

 

3. Av en viss prinsipiell interesse på det strafferettslige område er en lov 15. desember 1967 nr. 1 om forlengelse av foreldelsesfristen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Loven forlenger fristen for å reise straffesak og avsi straffdom for visse krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått under siste verdenskrig. Loven omfatter bare slike handlinger som kan straffes med livsvarig fengsel, og der foreldelsesfristen ikke allerede var löpt ut. Bakgrunnen er arbeidet i De Forente Nasjoner med en konvensjon som skal forby at adgangen til å reise straffesak og avsi straffedom for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten blir gjort avhengig av noen frist. Lovtiltaket tar sikte på å muliggjöre Norges senere tilslutning til en slik framtidig konvensjon, uten at det må tas forbehold for alle forbrytelser begått under siste verdenskrig. — Videre kan nevnes at den lovsatte minste straff for grovt tjueri, ran og bedrageri er myket opp (lov. 7. juli 1967 nr. 2). Endelig nevner jeg at det ved en lov 21. juli 1967 nr. 2 er gitt uttrykkelig lovheimel for å ta fingeravtrykk og fotografi av mistenkte og domfelte personer.


Stein Rognlien