Om oppdeling av straffeprosessen i to etapper — skyldspørsmål og reaksjonsspørsmål
Av professor, dr jur. JOHS. ANDENÆS
I.
Bør straffeprosessen oppdeles i to etapper, en som ender med avgjørelsen av om den tiltalte er skyldig eller ikke, og en annen som ender med fastsettelsen av reaksjonen? Det er et spørsmål som i tiden etter annen verdenskrig har vært gjenstand for livlig diskusjon, både nordisk og internasjonalt. Professor Strahl har med iver og glød deltatt i debatten på begge plan.1
Ved første øyekast kan det se ut som om det er et prosessteknisk spørsmål av nokså begrenset rekkevidde man står overfor, en parallell til det sivilprosessuelle spørsmål om man kan dele opp en erstatningssak slik at man først får dom for erstatningsplikten og deretter går over til å drøfte erstatningens størrelse. Det viser seg imidlertid snartat spørsmålet leder over i grunnleggende problemer av prosessuell, strafferettslig og kriminalpolitisk art. Det har én side som vender mot bevisretten: Skal de samme bevis være till att ved avgjørelsen av skyldspørsmålet som ved avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet, og på hvilket stadium av prosessen hører de forskjellige bevis hjemme? I angloamerikansk rett er det dette aspekt som står i forgrunnen. En annen side vender mot problemet om personlighetens rettsvern: Skal en person som ikke er kjent skyldig, utsettes for en gransking av intimepersonlige og familiemessige forhold som bare har betydning for det
tilfelle at han blir kjent skyldig? Spørsmålet om en oppdeling av straffeprosessen står også i nær sammenheng med synet på straffens formål og muligheter. De prosessuelle reformønsker har hatt sit utgangspunkt i bevegelsen Défense sociale. De er sprunget ut av en individualpreventiv tankegang som ser den strafferettslige reaksjon som et middel til å resosialisere lovovertrederen og krever at reaksjonsvalget skal bygge på et inngående kjennskap til lovovertrederens personlighet og bakgrunn, noe som de mener best lar seg realisere veden oppdeling av prosessen. Moderne kriminologisk forskning gir bidrag til å belyse hvor realistisk et slikt syn er.
II.
I England, USA og andre land som bygger på engelsk rettstradisjon, er det gjennomført en skarp sondring mellom avgjørelsen av skyldspørsmålet og avgjørelsen av straffespørsmålet. Selv om domstolen består av en enkelt dommer, må skyldigkjennelse (conviction) foreligge før retten går over til behandlingen av straffespørsmålet. Noen skriftlig og motivert avfatning av skyldigkjennelsen blir imidlertid i såfall ikke gitt. Det blir bare gitt en muntlig erklæring fra dommeren om at han finner tiltaltes skyld bevist. Det engelske system henger sammen med de strenge bevisregler i engelsk rett, som er forskjellige etter som forhandlingen gjelder skyldspørsmålet eller straffespørsmâlet. Opplysninger om tiltaltes kriminelle fortid kan som regel ikke gisfør skyldspørsmålet er avgjort. Heller ikke blir personundersøkeren (probation officer) avhørt før skylden er konstatert.
I de fleste saker følger forhandlingen om straffespørsmålet og domsavsigelsen umiddelbart etter avgjørelsen av skyldspørsmålet, men under tiden benyttes oppdelingen til å utsette den videre behandling for å samle opplysninger av betydning for fastsettelse av reaksjonen. Fortsettelsen kan i så fall følge meget raskt. Dommeren gir f. eks. den probation officer som er til stede i retten, beskjed om å ta en samtale med den tiltalte, innhente opplysninger om hans bosteds-, arbeids- og familieforhold og rapportere om resultatet senere på dagen. Dommen kan i et slikt tilfelle bli avsagt i samme rettsmøte etter at dommeren i mellomtiden har behandlet andre saker. I andre tilfelle kan det være tale om lengere utsettelse. Tiltalte blir f. eks. beordret tilbake i varetektsfengsel for 14 dager mens de nødvendige undersøkelser blir foretatt.
Det har vært atskillig uenighet om når en personundersøkelse bør foretas. Et vanlig syn er at å foreta en undersøkelse av tiltaltes personlighet og familieliv før han er kjent skyldig, må betraktes som en utilbørlig inntrengen i hans private liv, iallfall hvis han ikke har
tilstått. Praksis er imidlertid varierende. I England tok den innflytelsesrike Streatfeild-komité for noen år siden til orde for at personundersøkelse bør foretas før skyldigkjennelse, forutsatt at tiltalte på forespørsel ikke protesterer.2 Dette for mest mulig å unngå utsettelse etter at skyldspørsmålet er avgjort.
I prinsippet kan dommeren også beslutte psykiatrisk undersøkelse etter at skyldspørsmålet er avgjort, hvis han finner det av betydning for reaksjonsvalget, men dette forekommer sjelden. Spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet hører nemlig til skyldspørsmålet. Hvis det er tvil om gjerningsmannens sinnstilstand i gjerningsøyeblikket, må den nødvendige psykiatriske observasjon derfor foretas på forhånd.
Utenfor de angelsaksiske land er regelen at skyldspørsmål og straffespørsmål forhandles og pådømmes under ett. Det finnes imidlertid enkelte tilløp til en oppdeling.
I de land som har jurysystemet i dets klassiske form, f. eks. Danmark og Norge, treffes avgjørelsen av skyldspørsmålet ved juryens kjennelse, mens valget av reaksjon er overlatt enten til rettens juridiske dommere alene eller til dommerne og juryen i fellesskap. Her er det mulighet for å ha en særskilt bevisførsel og prosedyre om reaksjonsspørsmålet etter at juryens kjennelse er falt, noe som også er forutsatt i den norske straffeprosesslov (§ 363). I Norge er lovens regler i de senere år i stigende utstrekning benyttet til å vente med avhøring av de psykiatrisk sakkyndige til etter at skyldspørsmålet er avgjort, noe som det er adgang til når det ikke er reist tvil om tiltaltes tilregnelighet.3
Etter den norske straffeprosesslov § 374 tredje ledd kan dommeren også i saker som ikke behandles med jury, bestemme at skyldspørsmålet eller enkelte deler av dette skal forhandles særskilt. Dette gjelder både bevisførsel og prosedyre. Men at det er adgang til å dele opp forhandlingen, vil ikke si at det er en tilsvarende adgang til å dele opp pådømmelsen. Loven sier at når en delvis forhandling er avsluttet, kan avgjørelse i saken treffes såfremt den går ut på frifinnelse. Hvis retten finner at tiltalte er skyldig, kan den derimot ikke avsi dom uten samtidig å avgjøre straffespørsmålet. Retten har ikke adgang til å avsi en dom som bare går ut på at tiltalte kjennes skyldig. Stillingen er derfor denne: Når det har vært forhandlet særskilt om skyldspørsmålet, kan retten trekke seg tilbake til rådslagning, og hvis resultatet av rådslagningen blir frifinnelse, kan den straks avsi dom. Blir resultatet av rådslagningen domfellelse, får dette
derimot ikke uttrykk på annen måte enn at retten bestemmer at forhandlingen skal fortsette, og at man går over til behandlingen av straffespørsmålet. Partene kan da slutte seg till hvilket resultat retten er kommet til ved sin rådslagning. Men retten er i dette tilfelle ikke bundet av det resultat den er kommet til. Det er ikke noe i veien forat den ombestemmer seg og avsier frifinnende dom. I praksis er adgangen til oppdeling av forhandlingen lite brukt.
Bestemmelsen i strpl. § 374 gir også adgang til å forhandle særskilt om enkelte deler av skyldspørsmålet. Hvis det er tvil om tiltaltes sinnstilstand, og han samtidig nekter å ha foretatt den handling han er beskyldt for, kan retten foreløpig begrense forhandlingen til spørsmålet om han har foretatt handlingen. Kommer den etter foretatt rådslagning til et bekreftende svar, kan den gå over til forhandlingen om hans sinnstilstand og herunder avhøre de sakkyndige. Disse vet da at retten er kommet til at tiltalte har begått handlingen, selv om det ikke er truffet noen formell avgjørelse om dette spørsmål.
Ingen av de bestemmelser som er nevnt, gir hjemmel for å utsette de personlighetsundersøkelser som er nødvendige for reaksjonsfastsettelsen til etter at skyldspørsmålet er avgjort. De gir bare adgang til en oppdeling innenfor rammen av en og samme hovedforhandling. Det er lovens forutsetning at hovedforhandlingen skal fortsette uten avbrytelse til sin endelige avslutning, og dommen avsies så snart som mulig deretter. Dette forutsetter at de nødvendige undersøkelserer foretatt på forhånd. Utsettelse kan bare skje etter lovens alminnelige regler om utsettelse av påbegynt hovedforhandling.
I flere land finnes det bestemmelser som gir adgang til oppdeling for særlige grupper av saker, særlig saker om sikkerhetsforholdsregler og saker om unge lovovertredere. Det synes å forekomme mange variasjoner. Som eksempler kan nevnes den norske straffeprosesslov § 374 siste punktum og den tyske Jugendgerichtsgesetz §§ 27 og 57. Å gå inn på de enkelte bestemmelser ville føre for langt.
III.
Som det fremgår av den foregående fremstilling av gjeldende rett, kan en oppdeling av straffeprosessen skje på meget forskjellige måter. I det følgende vil jeg skjelne mellom to hovedformer. For det første en oppdeling innenfor samme hovedforhandling, slik som den oppdeling som følger av den tradisjonelle jurybehandling. For det annet den mer vidtgående oppdeling som består i at det først holdes en hovedforhandling som er begrenset til forhandlingen og avgjørelsen av skyldspørsmålet, og at det senere holdes ny forhandling om reaksjonsspørsmålet etter at de nødvendige undersøkelser for avgjørelsen
av dette er foretatt. Den anglo-amerikanske sondring mellom conviction og sentence kan, som før nevnt, brukes til begge slags oppdeling.
Den internasjonale diskusjon om oppdeling av straffeprosessen i to etapper har først og fremst dreiet seg om den mer vidtgående oppdeling. Det er også denne som fra kriminalpolitisk synspunkt har den største interesse. Til gjengjeld byr den også på de største problemer. Siden en del av de hensyn som er blitt anført for oppdeling, lar seg tilfredsstille allerede ved den mindre vidtgående form for oppdeling, og siden denne form for oppdeling ikke har vært meget fremme i diskusjonen, skal jeg først ta den opp til drøftelse. Den mer vidtgående oppdeling skal jeg behandle i neste avsnitt.
Et typisk tilfelle hvor spørsmålet om oppdeling av forhandlingen har betydning, foreligger når det er foretatt psykiatrisk undersøkelse av tiltalte. Jeg forutsetter foreløpig at undersøkelsen ikke har etterlatt tvil om tiltaltes strafferettslige tilregnelighet. Det er flere grunner som her kan tale for en adgang til oppdeling.
(a). De psykiatrisk sakkyndiges forklaring vil alltid inneholde opplysninger og vurderinger om tiltaltes personlighet, familieforhold og fortid, ofte i stor detalj. En slik gjennomgåelse kan være av stor betydning for retten når den skal fastsette reaksjonen, men er for tiltalte en påkjenning som han helst bør spares for så lenge man ikke vet om han er skyldig. Det har i Norge med rette vakt reaksjon at det har forekommet tilfelle hvor den tiltalte først i offentlig rettsmøte av de sakkyndige er blitt karakterisert som en person som har mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner og frembyr fare for nye straffbare handlinger, og så senere er blitt kjent ikke skyldig i den handling han var tiltalt for.
(b). Når de psykiatrisk sakkyndige blir avhørt før retten har tatt standpunkt til skyldspørsmålet, kan det være mulighet for at deres vurdering av tiltaltes personlighet kan komme til å påvirke rettens bevisbedømmelse med hensyn til skyldspørsmålet. Får retten høre avde sakkyndige f. eks. at tiltalte er en holdningsløs psykopat, upålitelig og med avstumpet etisk sans, vil dette lett kunne innvirke på rettensbedømmelse av troverdigheten av hans forklaring.
Det kan være delte meninger om dette er noe som bør unngås. Det kan hevdes at det nettopp er en fordel for avgjørelsen av skyldspørsmålet at retten har det mest mulig inngående kjennskap til tiltaltes personlighet, og at de psykiatrisk sakkyndiges uttalelse kan hjelpe retten til dette. Den kontinentale prosess bygger — i motsetning til den anglo-amerikanske — på det hovedprinsipp at partene har fri adgang til å føre de bevis de ønsker; det blir så domstolens
sak å ta standpunkt til hvilken betydning de skal tillegges. Spørsmålet blir hvor langt man skal gjennomføre dette prinsipp. Det er neppeheldig for synet på de psykiatrisk sakkyndiges rolle i rettspleien om den oppfatning får feste at de ikke bare er med på å legge grunnlaget for rettens avgjørelse av reaksjonen, men også på å skaffe bevis for tiltaltes skyld. Også fra rettssikkerhetssynspunkt kan det sies at avgjørelsen av skyldspørsmålet først og fremst bør bygges på bevisene omkring den konkrete handling som tiltalen gjelder. Slutninger fra tiltaltes personlighet vil alltid være usikre, og dertil kommer at de sakkyndiges bedømmelse av den tiltalte, foruten på samtaler med tiltalte selv og lesning av dokumenter i saken, ofte i stor utstrekning beror på samtaler med tiltaltes pårørende og andre vitner. Dette materiale blir ikke forelagt domstolen i rettslige former, og det er i praksis ikke lett å føre motbevis.
(c). Også for forsvarerens prosedyre kan en oppdeling være ønskelig. Det er ofte vanskelig for forsvareren å føre en effektiv prosedyre om straffutmålingen så lenge han prinsipalt må prosedere på frifinnelse. En argumentasjon i retning av særdeles formildende omstendigheter vil kunne svekke prosedyren om skyldspørsmålet.
Min konklusjon er at det av hensyn til tiltalte bør være adgang til en oppdeling, slik at man gjør seg ferdig med behandlingen av skyldspørsmålet før man går over til behandlingen av reaksjonsspørsmålet, herunder avhøringen av de psykiatrisk sakkyndige. Oppdelingen kan skje uten noen uttrykkelig avgjørelse av skyldspørsmålet, ved at domstolens medlemmer etter forhandlingen om skyldspørsmålet holder en rådslagning om resultatet, og så fortsetter med behandlingen av reaksjonsspørsmålet hvis den kommer til at tiltalte er skyldig. Dette er den ordning som den norske lov gir anvisning på i § 374. Det synes imidlertid å være en greiere og klarere ordning om det blir adgang til å treffe en formell avgjørelse om at tiltalte kjennes skyldig. Det vil også gi tiltalte en sterkere følelse av at skyldspørsmålet er avgjort uten bruk av de psykiatrisk sakkyndige. For at rettergangen skal kompliseres minst mulig, bør det være adgang til å treffe denne avgjørelse uten begrunnelse, på tilsvarende måte som en kjennelse av juryen. Begrunnelsen vil komme i den dom som blir avsagt ved avslutningen av hovedforhandlingen.
Oppdeling bør antakelig være betinget av begjæring, eller iallfall samtykke fra tiltalte. Situasjonen kan ligge slik an at han er interessert i at retten får høre de psykiatrisk sakkyndiges uttalelse før den tar standpunkt til skyldspørsmålet. Det kan f. eks. hende at de sakkyndiges uttalelser om den tiltaltes intelligens eller personlighet forøvrig danner grunnlaget for forsvarerens prosedyre om at tiltalte ikke
har hatt en slik forståelse av situasjonen at det foreligger forsett. Et slikt bevismateriale til gunst for tiltalte bør ikke avskjæres fra å komme i betraktning. Det kan også tenkes at forsvareren vil trekke en tilståelse av tiltalte i tvil, f. eks. støttet på de psykiatrisk sakkyndiges uttalelse om at han er en psykopatologisk personlighet med mytomane tendenser.
Hvis det er tvil om den tiltaltes strafferettslige tilregnelighet, må de psykiatrisk sakkyndige være avhørt før retten kan ta standpunkt til skyldspørsmålet. Man kan imidlertid tenke seg den mulighet at det åpnes adgang til å dele avgjørelsen av selve skyldspørsmålet, slik at retten tar standpunkt til om tiltalte har begått den handling han er tiltalt for, før man går over til å behandle spørsmålet om hans sinnsbeskaffenhet og den hensiktsmessige reaksjon, se nærmere under IV.
Liknende hensyn til fordel for oppdeling som når det føres psykiatrisk sakkyndige, kan gjøre seg gjeldende også i andre tilfelle. Således når det er spørsmål om å fremlegge en personundersøkelse med ømtålige opplysninger om tiltaltes personlighet og privatliv, eller når påtalemyndigheten vil legge frem opplysninger om tidligere straffbare handlinger fra tiltaltes side. I anglo-amerikansk rett er som før nevnt utgangspunktet at det ikke er adgang til å gi opplysninger om tiltaltes kriminelle fortid før skyldspørsmålet er avgjort. I England er slike opplysninger som regel bare tillatt når det er tale om «similar facts», det vil si tidligere forhold som viser en bestemt metode hos tiltalte, beslektet med den som er brukt i det aktuelle tilfelle.4 Hvis man mener at liknende regler bør gjennomføres hos oss, fører det naturlig til en oppdeling av behandlingen. Personlig er jeg ikke stemt for å gå så langt. På samme måte som forsvaret har rett til å argumentere med tiltaltes uplettede karakter som et moment som taler for hans uskyld, bør påtalemyndigheten kunne bruke hans kriminelle fortid som et argument mot ham uten å være bundet til stive regler. Men i svært mange tilfelle vil de tidligere straffbare handlinger bare ha betydning for straffutmålingen, og så lenge tiltalte nekter seg skyldig, har han i så fall en rimelig interesse i at de ikke blir trukket frem i retten. Det samme kan gjelde annen bevisførsel om tiltaltes personlige forhold.
Tallmessig sett vil det formodentlig bare være en mindre del av samtlige straffesaker hvor det er grunn til å beslutte at forhandlingen skal deles. Når tiltalte tilstår, vil det vanskelig kunne tenkes noen grunn for oppdeling. Det samme gjelder i det store antall av mer dagligdagse lovovertredelser, hvor straffen blir fastsatt nokså skje-
matisk etter forholdets grovhet uten at det er nødvendig med noen nærmere gransking av tiltaltes personlighet og hvor det heller ikke er noen kriminell fortid som skal dokumenteres til bruk for straffutmålingen. Å innføre en regel om at skyldspørsmålet alltid skal avgjøres før forhandlingen om straffespørsmålet, ville bety en unødvendig komplikasjon av rettergangen. Selv om det foreskrives at skyldfastsettelsen kan skje uten begrunnelse, og derfor ikke behøver å ta nevneverdig tid, ville den iallfall alltid nødvendiggjøre en egen rådslagning mellom rettens medlemmer.
Når jeg i det foregående har talt om oppdeling innenfor samme hovedforhandling, kan dette trenge en viss presisering. En hovedforhandling kan naturligvis strekke seg over flere dager; man blir f. eks. ferdig med skyldspørsmålet den ene dag og fortsetter med reaksjonsspørsmålet den neste. De fleste prosesslover har også bestemmelser om adgang til å utsette fortsettelsen av en påbegynt hovedforhandling, f. eks. hvis det viser seg at det blir nødvendig å supplere bevisførselen. Det er gjerne fastsatt en viss lengstetid for den utsettelse som kan finne sted uten at det er nødvendig å gjenta hele forhandlingen (se således RB 43: 11). Jeg forutsetter at disse alminnelige regler også vil komme til anvendelse om retten beslutter å forhandle særskilt om skyldspørsmålet og om reaksjonsspørsmålet. Motsetningen til den mer fullstendige oppdeling som skal omtales i neste avsnitt, blir derved mindre skarp. Forskjellen gjelder først og fremst det tidspunkt da de nødvendige undersøkelser med sikte på reaksjonsspørsmålet må foretas. Hvis man bare gir adgang til oppdeling innenfor rammen av samme hovedforhandling, må bevisførselen være forberedt slik at retten etter avgjørelsen av skyldspørsmålet straks kan gå over til behandlingen av reaksjonsvalget. En utsettelse for å innhente supplerende opplysninger blir det bare tale om i uforutsette tilfelle. Åpnes det adgang til en mer fullstendig oppdeling i to etapper, kan rettergangen planlegges med sikte på at man i første etappe bare skal behandle skyldspørsmålet. Det vil si at undersøkelser som bare er av betydning for reaksjonsvalget, kan utstå til etter at skyldspørsmålet er avgjort.
IV.
Spørsmålet om en slik mer vidtgående oppdeling kan drøftes ut fra forskjellige premisser. Man kan diskutere det med utgangspunkt i det nåværende strafferettslige system, eller man kan se det som et middel til å realisere en vidtgående omforming av hele systemet. I dette avsnitt skal jeg ta det første utgangspunkt; jeg forutsetter også at det er samme domstol som skal avgjøre skyldspørsmålet og reak-
sjonsspørsmålet. I neste avsnitt skal jeg kort omtale spørsmålet om mer vidtrekkende reformer.
Argumentasjonen for en oppdeling kan sammenfattes slik:
Ved å dele straffeprosessen i to etapper kan man på den ene side oppnå at skyldspørsmålet blir avgjort uten å forsinkes ved at man må vente på de undersøkelser som kan være nødvendige for å bestemme hva som skal gjøres med tiltalte hvis han er skyldig. En slik rask behandling av skyldspørsmålet er av betydning både av hensyn till bevismaterialet og av hensyn til almenhetens ønske om en rask oppklaring av forbrytelser. På den annen side kan man, når først skyldspørsmålet er avgjort, gi seg tid til å foreta de nødvendige undersøkelser i fred og ro. Den nåværende prosessuelle ordning skriver seg fra en tid da fastsettelsen av reaksjonen bestod i å utmåle en straff i forhold till grovheten av det straffbare forhold. I dag gjelder det i langt større utstrekning enn før å finne frem til den forholdsregel som er den mest hensiktsmessige overfor den tiltalte, og for å løse en slik oppgave er det nødvendig med inngående kjennskap til lovovertrederens personlighet. Prosessen har ikke fulgt med i den utvikling som strafferetten har gjennomgått. Å gi adgang til en oppdeling av rettergangen er en naturlig konsekvens av den økede betydning som behandlingstanken har fått i moderne strafferett.
Til fordel for en oppdeling anføres også at når skyldspørsmålet og spørsmålet om reaksjonen skal avgjøres under ett, blir det gjerne til at skyldspørsmålet tildrar seg hovedparten av interessen, «och att frågan om påföljden löses i hast och i trötthetens tecken».5 Reaksjonsspørsmålet er sikret en mer omhyggelig behandling hvis skyldspørsmålet er avgjort på forhånd, slik at man nå kan konsentrere seg om hva som skal gjøres med den tiltalte.
Ytterligere anføres at en person som ikke er kjent skyldig, ikke bør utsettes for påkjenningen og ubehaget ved psykiatrisk observasjon og personundersøkelse. Derfor bør man så vidt mulig få skyldspørsmålet avgjort før slike undersøkelser blir foretatt. Blir den siktede kjent ikke skyldig, er saken dermed avgjort. Blir han kjent skyldig, kan de nødvendige undersøkelser foretas i en roligere atmosfære, og det vil være lettere å få riktige opplysninger om den tiltalte når desom blir spurt om opplysninger ikke behøver å tenke på at deres uttalelser kan komme til å få betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet. Også for å innskrenke bruk av varetektsfengsel overfor uskyldige til det minst mulige, bør man få skyldspørsmålet avgjort så hurtig som mulig.
Endelig anføres at det er lettere når forhandlingen om skyldspørsmålet har funnet sted i full offentlighet, å holde forhandlingen om reaksjonsspørsmålet for lukkede dører, og derved spare den tiltalte og hans pårørende for den lidelse som en offentlig behandling av deres intime personlige forhold ofte medfører. Også spørsmålet om andre fravikelser fra de regler som gjelder for forhandlingen om skyldspørsmålet, har vært reist. Mange har ment at man kan slå av på kravet om umiddelbar bevisførsel, og at man i denne fase av rettergangen ikke bør ha noen ubetinget rett for tiltalte til å gjøre seg kjent med forklaringer av vitner og sakkyndige. I de angelsaksiske land gjelder som før nevnt meget forskjellige regler for forhandlingen om skyldspørsmålet og forhandlingen om reaksjonen.
Mange av disse betraktninger er av rent praktisk og jordnær karakter. Men selve drivkraften bak reformbestrebelsene har vært en optimistisk tro på muligheten av å resosialisere lovovertrederen hvis domstolen bare får det tilstrekkelige grunnlag for å velge den riktige reaksjon. Moderne kriminologisk forskning har skapt alvorlig tvil om holdbarheten av dette syn. Vår kunnskap om virkningen av forskjellige reaksjoner er meget begrenset. Den forskning som i de siste årtier har vært foretatt for å vurdere reaksjonenes virkninger, går stort sett i den retning at vårt valg av reaksjon har liten betydning for residivprosenten sammenliknet med lovovertrederens karakter og kriminelle fortid og det sosiale miljø han går tilbake til etter sitt møte med rettsapparatet.6 I den kriminalpolitiske debatt om individualisering av straffen har det vært meget ønsketenkning som ikke kan holde for en kritisk gransking.
Det er mulig at det har vært en tendens til å overvurdere den betydning som utførlige opplysninger om tiltaltes personlighet og livsforhold har for valget av en hensiktsmessig reaksjon. Strengt tatt har man ikke noe bevis for at resultatene blir bedre, i den betydning at tilbakefallet blir mindre, hvis dommeren har slike opplysninger til sin disposisjon ved valg av reaksjon. Og enda mindre vet man hvilke opplysninger som er av vesentlig betydning. Kanskje enkle opplysninger om tiltaltes forstraffer, arbeidsstabilitet og boligforhold vil gjøre omtrent samme nytte som inngående psykologiske og psykiatriske undersøkelser. Det er tilfredsstillende for dommeren å være vel informert om lovovertrederen, men det vil ikke uten videre si
at avgjørelsen blir bedre. I en tankevekkende artikkel om straffutmåling i Canada sier John Hogarth: «One of the most widely held myths in the folklore concerning sentencing is that the more information the court has the better able it is to make effective sentencing decisions. — — —
The intellectual junk yard is piled high with discarded theories and discredited concepts. At any one time, information considered diagnostically significant tends to depend more on the current mood and fashion in corrections than on scientific evaluation. — — — The noticeable tendency for pre-sentence reports to become longer is unfortunate when all the evidence points towards the need to become more selective».7
Roger Hood har i to undersøkelser gjort forsøk på å måle hvilken betydning det har for tilbakefallsprosenten at dommeren har en personundersøkelse (pre-sentence report) å bygge på ved reaksjonsfastsettelsen.8 Ved en engelsk domstol (Sunderland Magistrates' Court) ble det innført en ny praksis med i langt større utstrekning enn før å kreve personundersøkelse for lovovertredere mellom 17 og 21 år. Dommerne ga uttrykk for at de i de fleste tilfelle hadde hatt nytte av rapporten, og valget av reaksjon ble atskillig påvirket. Den første undersøkelse viste imidlertid ingen klar forbedring av tilbakefallsprosenten, mens den annen syntes å gi en mer optimistisk konklusjon.
Disse betraktninger synes sikkert for mange overdrevent pessimistiske. Jeg håper selv de er det. Men jeg finner det riktigt å trekke dem frem som en motvekt mot en behandlingsoptimisme som ofte blir tatt som et selvsagt utgangspunkt for reformer. Den tvil jeg har gitt uttrykk for, er ikke i seg selv noe argument mot en oppdeling av prosessen, men den gir grunn til å overveie nøye om det man oppnår ved oppdelingen er tilstrekkelig til å oppveie ulempene.
En oppdeling i to atskilte etapper har nemlig sine påtakelige ulemper. En oppdelt prosess gir en besværligere og mer omstendeligfremgangsmåte enn den nåværende. Det blir nødvendig med to hovedforhandlinger i saken med derav økede omkostninger og arbeidsbelastning. Den endelige avgjørelse vil som regel trekke lenger ut, og tiltalte dermed ha den påkjenning å sveve i uvisshet om sin skjebne lenger enn han ellers ville ha gjort. De opplysninger om omstendig-
hetene ved gjerningen og gjerningsmannens person som er kommet frem under forhandlingen om skyldspørsmålet, kan være gått mer eller mindre i glemmeboken når man kommer til neste etappe. Det vil også kunne være vanskelig å få den samme sammensetning av domstolen som i første omgang. Undertiden kan det være av betydning for verdien av en psykiatrisk undersøkelse som bl. a. skal kaste lys over gjerningsmannens sinnstilstand i gjerningsøyeblikket, at den kommer så raskt etter gjerningen som mulig.
Hvis det kan bli spørsmål om påtaleunnlatelse, er det nødvendig at allerede etterforskningen bringer til veie de personopplysninger som påtalemyndigheten trenger for å ta standpunkt til om saken skal bringes inn for retten eller om påtale skal unnlates. Dette er av særlig betydning i et land som Norge som har et vidtgående opportunitetsprinsipp i straffeprosessen (straffeprosesslovens § 85).
En oppdeling skaper særlige vanskeligheter når det er spørsmål om sinnssykdom hos gjerningsmannen eller om andre sinnstilstander som utelukker hans strafferettslige tilregnelighet. Spørsmålet om til—regnelighet hører etter de fleste lands rett til skyldspørsmålet. Etter anglo-amerikansk rett hører derfor spørsmålet om sinnssykdom til den første fase i rettergangen. Det kan imidlertid sies å være noe visst haltende ved et system som gir adgang til oppdeling av hensyn til de undersøkelser som skal foretas om tiltaltes personlighet og øvrige forhold, men som utelukker oppdeling nettopp i de tilfelle hvor disse undersøkelser har den mest inngripende betydning. Vil man skille ut sinnssykdomsspørsmålet til senere behandling i forbindelse med reaksjonsspørsmålet, betyr det at avgjørelsen av skyldspørsmålet må deles opp i to. I svensk rett etter Brottsbalken står dette spørsmål i en annen stilling, siden tilregnelighetsbegrepet er gått ut av loven og spørsmålet om sinnssykdom og liknende tilstander bare har betydning for hvilke reaksjoner som kan idømmes (Brottsbalk 13 kap. 2 §). Ved en oppdeling i to etapper vil sinnssykdomsspørsmålet derfor naturlig høre til annen etappe. Men oppdelingen skaper også her problemer når den psykiatriske undersøkelse kan tenkes å kaste lys over spørsmålet om tiltalte har handlet med det forsett eller den uaktsomhetsom vedkommende straffebud krever. Dette spørsmål kommer jeg tilbake til nedenfor.
Ved oppdeling oppstår også besværlige prosessuelle spørsmål om forholdet mellom de to avgjørelser. Ett slikt spørsmål er om det skal være adgang til å bruke rettsmidler særskilt mot skyldavgjørelsen, og i bekreftende fall om den videre behandling av saken skal utstå til man har fått en endelig avgjørelse. Et annet spørsmål er om avgjørelsen av skyldspørsmålet skal være bindende for domstolen når den
kommer til reaksjonsspørsmålet. Det kan jo tenkes at de opplysninger som kommer frem i forbindelse med reaksjonsspørsmålet, stiller skyldspørsmålet i et nytt lys.
Både i Danmark og Sverige har komitéutredninger i de senere år konkludert med at ulempene ved en deling er så store at det ikke kan anbefales å innføre adgang til en slik oppdeling.9 Det kan tilføyes at professor Hurwitz og overlege Stürup, som begge var medlemmer av den danske komité, på det nordiske kriminalistmøte i 1957 ga uttrykk for sympati for en begrenset adgang til oppdeling.10
Jeg finner for min del at ulempene ved oppdeling veier tungt. Både for lovovertrederen selv og for samfunnet er det etter min mening en fordel om reaksjonsspørsmålet kan bli avgjort i umiddelbar tilslutning til avgjørelsen av skyldspørsmålet. Et slikt standpunkt kan naturligvis være uttrykk for en ubevisst tilvenning til det bestående. Jeg finner det derfor av stor interesse at Streatfeildkomiteen etter en meget omsorgsfull drøftelse kommer til det samme standpunkt for Englands vedkommende.11 De nødvendige undersøkelser av betydning for reaksjonsvalget bør derfor være foretatt før hovedforhandlingen, hvis ikke avgjørende ulemper knytter seg til denne fremgangsmåte. Selv om man som Streatfeild-komiteen mener at det bør kreves uttrykkelig samtykke til undersøkelsen fra en mistenkt som ikke har tilstått, synes erfaring å vise at det i alminnelighet ikke er vanskelig å få den tiltaltes medvirkning også før skyldspørsmålet er avgjort. At man for å få alt klart må vente en kortere tid med å beramme hovedforhandlingen, synes ikke å være tilstrekkelig grunn til oppdeling. Heller ikke kan jeg legge særlig vekt på ønsket om særlige regler for behandlingen av reaksjonsspørsmålet, f. eks. om utelukkelse av offentligheten. I den utstrekning et slikt ønske er berettiget, lar det seg tilfredsstille også ved en oppdeling innenfor samme hovedforhandling.
Jeg antar imidlertid at det kan forekomme tilfelle hvor overveiende grunner taler for en oppdeling på to særskilte forhandlinger, og at det derfor bør åpnes adgang for retten til å treffe beslutningherom. Særlig kan det være aktuelt hvor retten finner at det bør
foretas en psykiatrisk observasjon av tiltalte. Jeg legger her særlig vekt på hensynet til å spare en tiltalt som nekter sin skyld for påkjenningen ved en psykiatrisk observasjon, videre på den betydning det kan ha for gjennomføringen av observasjonen at skyldspørsmåleter avgjort, og på den betydning det kan ha for de sakkyndiges konklusjon at det er avgjort om den tiltalte har begått det han er beskyldt for. Bare ved å åpne en slik adgang i loven kan man vinne praktisk erfaring for hvilken nytte oppdeling kan gjøre og hvilke ulemper den fører med seg. Viser det seg at adgangen ikke blir brukt, er iallfall ingen skade skjedd. Oppdeling bør antakelig være betinget av begjæring eller iallfall samtykke fra tiltalte.
Etter svensk rett er det et vilkår for å beslutte rettspsykiatrisk undersøkelse at den mistenkte har erkjent gjerningen eller at ellers «övertygande bevisning förebragts» at han har begått den (lov 16. juni 1966 om rättspsykiatrisk undersökning i brottmål, § 2). Så vidt jeg forstår ligger kravet om «övertygande bevisning» nær opp til det beviskrav som stilles for en fellende dom, og i vanskelige tilfelle blir det holdt egen hovedforhandling med fullt besatt rett for å avgjøre spørsmålet. Det er for en utenforstående alltid en risikabel sak å uttale seg om enkeltheter i en prosessordning som han ikke har nærmere kjennskap til, men umiddelbart virker det som om Strahl og Ekelöf må ha rett i at det i et slikt tilfelle ville være mer tilfredsstillende å få en formell og begrunnet avgjørelse av skyldspørsmålet.12 I Norge er stillingen noe annerledes, siden det her ikke stilles et tilsvarende beviskrav for at psykiatrisk undersøkelse kan foretas, og spørsmålet blir avgjort av forhørsretten, det vil si av en enkelt dommer og som regel uten muntlig forhandling.
Åpnes først en slik adgang til oppdeling, bør det være adgang til i første etappe å få en konstatering av om den rettsstridige gjerning er begått uten at det blir tatt standpunkt til spørsmålet om sinnssykdom. Til belysning skal — i noe forenklet form — refereres et tilfelle fra norsk rettspraksis, som for noen år siden vakte kolossal oppmerksomhet.13 En kvinnelig lege i 50-årsalderen, bosatt i en mindre by, ble tiltalt for forsøk på å forgifte overlegen ved byens sykehus. Tiltalte ble under etterforskningen undersøkt av to psykiatrisk sakkyndige, som fant at hun i forbindelse med sitt forhold til overlegen hadde utviklet et forrykt og fullstendig ukorrigerbart vrangsystem, som massivt hadde påvirket hennes handlingsliv og realitetsvurdering.
Bortsett fra dette kunne det ikke påvises tegn til sinnssykdom. Hun var dyktig, arbeidsom, godt likt. Men påvisningen av det ukorrigerbare, forrykte vrangsystem som gjennom en årrekke hadde influert hennes tanke-, følelses- og handlingsliv, førte de sakkyndige til den konklusjon at hun måtte ansees som sinnssyk. Påtalemyndigheten påstod derfor ikke straff, men bare sikring. Juryen fant imidlertid ikke bevis for at hun hadde foretatt de påståtte forsøk på giftmord, og det kunne derfor hverken bli tale om straff eller sikring.
Hvis man går ut fra at den tiltalte var uskyldig, må det vel erkjennes at hun har vært utsatt for en stor krenkelse, først ved den psykiatriske undersøkelse og dens inntrengen i intime personlige forhold, dernest ved den landsomfattende publisitet som sinnssykdomsdiagnosen fikk. Dette kunne ha vært unngått om man i første omgang hadde begrenset rettergangen til spørsmålet om hun hadde begått de gjerninger hun var tiltalt for.
Utskytes spørsmålet om sinnssykdom til annen etappe, oppstår det problem om også spørsmålet om tiltalte handlet med den fornødne skyldgrad (forsett eller uaktsomhed), skal kunne skilles fra skyldspørsmålet for øvrig og utskytes til avgjørelse i annen etappe. Jeg antar at spørsmålet bør besvares med ja, men at det har liten praktisk betydning. På grunn av den nære sammenheng mellom gjerningsmannens sinnstilstand og de subjektive straffbarhetsvilkår for øvrig, vil det kunne være vanskelig å behandle disse spørsmål i to atskilte faser av prosessen. Konsekvensen bør være at hvor en undersøkelse av tiltaltes sinnstilstand kan ha betydning for vurderingen av om han har handlet med forsett eller uaktsomhet, bør undersøkelsen foretas og resultatet forelegges retten før avgjørelsen av skyldspørsmålet. Slik vil situasjonen gjerne ligge an i det ikke uvanlige tilfelle at tiltalte erkjenner selve handlingen, men hevder at de subjektive betingelser for straff ikke foreligger. Jeg skal nevne et eksempel fra norsk praksis. En ung mann hadde en kveld fulgt etter en sykepleierske og bakfra tilføyet henne et drepende slag i hodet med en jernstang. Selve handlingen var helt på det rene og ble erkjent av tiltalte. Han hevdet imidlertid at han intet husket av begivenheten, og at han måtte ha handlet i en bevisstløshetstilstand som følge av sin epilepsi i forbindelse med en moderat nytelse av alkohol. Å få en dom som bare fastslo det erkjente faktum at han hadde begått handlingen, ville her ikke ha noe formål. Og selve skyldspørsmålet kunne retten ikke godt behandle uten en sakkyndig undersøkelse av tiltaltes personlighet og sykdom, hans reaksjon på alkohol og hans bevissthetstilstand ved foretakelsen av handlingen. Det er åpenbart rasjonelt i et slikt tilfelle å la undersøkelsen omfatte alt som er av betydning også
for reaksjonsvalget, i stedet for å henvise dette til en ny undersøkelse etter at skyldspørsmålet er avgjort.
Det er en rekke vanskelige detaljspørsmål som melder seg ved gjennomføringen av en oppdelt prosess. Jeg skal ikke drøfte dem nærmere, men bare kort angi hvordan løsningen etter mitt skjønn bør være.
Når avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet blir utsatt for nærmere undersøkelser, bør det antakelig kreves at avgjørelsen om skyldspørsmålet gjøres like utførlig som i en vanlig dom. Det bør neppe være adgang til å angripe avgjørelsen ved rettsmidler før også avgjørelsen om reaksjonsspørsmålet er truffet. Det kan innvendes mot denne løsning at formålet med en oppdeling ikke kan oppnås fullt ut, med mindre undersøkelsene med hensyn til reaksjonsspørsmålet blir utsatt til man har fått en definitiv avgjørelse av skyldspørsmålet. Den forsinkelse og de komplikasjoner som en slik særskilt appell ville føre til, står imidlertid for meg som et avgjørende mothensyn. Kanskje kunne man, som foreslått av Strahl med tilslutning av Ekelöf,14 overlate til domstolen å treffe bestemmelse om det skulle være adgang til særskilt anke, men løsningen tiltaler meg ikke.
Det bør være elastiske regler om adgang til å lukke dørene under forhandlingen om reaksjonsspørsmålet eller særlige deler av denne, men det bør ikke være noen generell regel om at offentligheten skal utelukkes.
Tiltaltes rett til å gjøre seg kjent med og imøtegå det som anføres mot ham, bør opprettholdes også på dette stadium. Dette er et altfor grunnleggende prinsipp til at det bør fravikes. Uheldige virkninger av opplysninger om og vurderinger av hans personlighet kan ikke helt unngås, men bør prøves redusert så langt som mulig ved at det vises takt og hensyn fra alle som opptrer i rettergangen.
Det kan tenkes at det under forhandlingen om reaksjonsspørsmålet kommer frem nye opplysninger som setter skyldspørsmålet i nytt lys. I så fall bør den første avgjørelse kunne fravikes til gunst for tiltalte. Dette er riktig nok en avvikelse fra vanlige prinsipper om rettskraft og kan lett føre til at hele forhandlingen må tas om igjen, men synes likevel å være en bedre løsning enn at reaksjonsspørsmålet skal avgjøres på et grunnlag som retten finner uholdbart.
V.
En adgang til å avgjøre skyldspørsmålet særskilt åpner muligheter for mer vidtgående reformer enn det som er nevnt i det foregående.
Én mulighet er å legge fastsettelsen av reaksjonen til et organ som er sammensatt med et større innslag av behandlingsinnsikt enn den domstol som avgjør skyldspørsmålet. Det er en gammel tanke i den kriminalpolitiske debatt at de vanlige domstoler kan være vel egnet til å ta standpunkt til spørsmål om bevisbedømmelse og rettsanvendelse, men at de mangler forutsetninger for å bedømme hvilken reaksjon som fra behandlingssynspunkt er den mest hensiktsmessige for lovovertrederen. Det kan synes å være en naturlig løsning at domstolen begrenser seg til å avgjøre skyldspørsmålet, og at fastsettelsen av reaksjonen overlates til en behandlingsdomstol eller behandlingsnemnd, hvor psykologisk, psykiatrisk, kriminologisk og panologisk innsikt er representert.
Etter min oppfatning bør dette alternativ av flere grunner avvises. For det første har jeg mine tvil om et slikt team av behandlingseksperter i det store flertall av saker vil ha vesentlig bedre forutsetninger enn domstolen til å velge en reaksjon som er hensiktsmessig fra behandlingssynspunkt. Det er jo ikke her spørsmål om å gjennomføre en behandling, men om å velge en av de reaksjonsformer som står til rådighet, om nødvendig etter å ha hørt uttalelser fra sakkyndige. For det annet er det en misforståelse at fastsettelsen av reaksjonen kan skje utelukkende ut fra hensynet til hva som kan formodes å være den mest hensiktsmessige behandling. I mange tilfelle fastsettes straff ikke på grunnlag av et individuelt behandlingsbehov hos lovovertrederen, men først og fremst av almenpreventive grunner. Klare eksempler gir forbrytelseskategorier som uaktsomt drap, spionasje, falsk ed, bilkjøring under påvirkning av alkohol. Og selv om man tar som utgangspunkt hensynet til den hensiktsmessige behandling, må dette hensyn avveies mot andre, først og fremst hensynet til almenprevensjonen og hensynet til et rimelig forhold mellom forbrytelse og straff. Det dreier seg her om vurderinger som faller utenfor behandlingsekspertens særlige kompetanse. Etter min oppfatning er de vanlige domstoler med sine tradisjonelle rettssikkerhetsgarantier bedre egnet enn et særskilt behandlingsorgan til å foreta den avveining av forskjellige hensyn som må finne sted ved fastsettelsen av reaksjonen.
En annen løsning går ut på at domstolen i forbindelse med skyldavgjørelsen fastsetter en tidsubestemt reaksjon, hvis varighet bestemmes senere på grunnlag av de erfaringer med lovovertrederen som blir gjort under straffullbyrdelsen. Dette system med mer eller mindre ubestemte dommer er vel kjent fra USA. På det europeiske kontinent har anvendelsen i alminnelighet vært begrenset til særskilte kategorier av lovovertredere, f. eks. mentalt abnorme, alkoholister eller
vaneforbrytere, og har tatt form av forholdsregler som ikke er karakterisert som straff. Den endelige avgjørelse kan ligge hos de vanlige domstoler, hos fengselsmyndighetene eller hos en særskilt fullbyrdelsesdomstol.
Den ubestemte straffedom bygger på en analogi mellom straffanstalten og sykehuset. Man bestemmer ikke lengden av et sykehusopphold i forbindelse med innleggelsen, man ser hvordan sykdommen utvikler seg og beholder pasienten til han er kurert, ikke kortere og ikke lengere. På tilsvarende måte har entusiastiske reformister forestilt seg straffanstaltenes virksomhet: De skal beholde den dømte til han er helbredet. Det er mulig at denne analogi kan ha sin berettigelse for visse kategorier av lovovertredere, særlig for en del mentalt avvikende. Men for det store flertall svikter analogien fullstendig. Vi har ikke i dag kunnskap til å bedømme om en fanges tilbakefall er mer sannsynlig om han løslates etter ett år enn om vi nøyer oss med seks måneder eller holder ham i tre år. Den myndighet som skal ta standpunkt til spørsmålet om utskrivning, må i virkeligheten foreta en liknende avveining av kryssende hensyn som domstolen ved sin straffutmåling. Det har f. eks. vist seg ved det relativt tidsubestemte ungdomsfengsel i de nordiske land at det i praksis har vært en sterk tendens til uniformering av løslatelsestidene.
Når dertil kommer de rettssikkerhetsproblemer som den administrative fastsettelse av straffetidens lengde skaper, den belastning som selve tidsubestemtheten betyr for den dømte, og de vanskeligheter som dette forhold kan skape for behandlingen, synes det lite fristende å utvide området for den tidsubestemte dom ut over den plass som den nå har. Det bør heller overveies om vi ikke i større utstrekning enn nå kan nøye oss med tidsbestemte straffedommer, og så heller innenfor den faste ramme som dommen setter, prøve å gi den domfelte all den hjelp vi kan for å gjøre han skikket for livet utenfor murene.