Norsk lovgivning 1968
Det kom ingen store lovverk i Norge i 1968. Jeg skal nedenfor gjöre greie for en del nye lover og endringslover som kan være av interesse for leserne. I avsnitt I omhandles et par lover på privatrettens område, i avsnitt II forvaltningslovgivningen m. m. og endelig i avsnitt III to endringslover på strafferettens område.

 

I. Privatrett
1. Som et ledd i arbeidet med å kodifisere tingsretten er det gitt en ny lov om servitutter i fast eiendom — lov 29. november 1968 om særlege råderettar over framand eigedom. Loven gjelder begrenste bruksretter (servitutter), ikke allmenne bruksretter som f. eks. forpaktning eller feste hvor rettighetshaveren har eiendommen i sin besittelse. Den omfatter både positive servitutter, t. d. vegrett, beiterett og hogstrett, og negative servitutter som gir rett til å forby visse slags bruk eller virksomhet, t. d. byggeklausuler.
    Loven gir hver av partene — så vel rettshaveren som eieren — adgang til å få et uhensiktsmessig rettsforhold endret slik at det blir mer tjenlig. Dette kan skje ved at bruken blir flyttet eller nærmere fastlagt, eller ved at rettsforholdet blir omdannet på annen måte. En servitutt som klart ermer til skade enn til gagn, kan eieren få avlöst mot vederlag, såframt misforholdet ikke kan avhjelpes på annen måte.
    Verken eieren eller rettshaveren må utöve sin rådighet over eiendommen slik at det urimelig eller unödvendig er til skade eller ulempe for den annen. I misbrukstilfelle kan det kreves at servitutten mot vederlag skal settes ut av kraft for en viss tid eller falle helt bort. — Ellers har loven regler om rett til å avhende servitutter og om eiers rett til å innlöse servitutt som blir avhendet eller solgt på tvangsauksjon.
    I et eget avsnitt om bruksretter i skog er det særbestemmelser om bl. a. tidsgrense (lengstetid) for visse slags retter.
2. Ved lov 10. mai 1968 nr. 2 er det gjort visse endringer i arbeidervernlovgivningen; bl. a. er den alminnelige arbeidstid satt ned fra 45 til 42 1/2time pr. uke.

 

II. Forvaltningslovgivning m. m.
1. Ved lov 15. mars 1968 om endring i lov 27. juni 1947 om tiltak til å fremme sysselsetting har man utvidd arbeidsgiverens plikt til å varsle offentlige myndigheter om forestående driftsinnskrenkninger og driftsstans. Endringen er motivert ut fra önske om at det offentlige i tide skal få muligheter til å treffe tiltak for å fremme sysselsettingen.
2. Etter lov 22. juni 1962 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen har ombudsmannens arbeidsområde stort sett vært begrenst til statsforvaltningen og statens tjenestemenn og andre som virker i statens tjeneste. Bare i enkelte særtilfelle har han kunnet pröve saksbehandlingen i kommunale

 

Stein Rognlien 807saker. En endringslov 22. mars 1968 nr. 1 utvider hans kompetanse til også å gjelde den kommunale og fylkeskommunale forvaltning. Men det er gjort unntak for en del viktige avgjörelser truffet av kommunestyre eller fylkesting, som er de höyeste folkevalgte organer i henholdsvis kommunene og fylkeskommunene (se lovens § 4 förste ledd bokstav d).

3. Ved lov 19. april 1968 er det gjort visse endringer i lov 8. mars 1935 om handelsnæring. Endringsloven tar bl. a. sikte på å fjerne hindringer for utlandske bedrifters virksomhet i Norge. Såleis gir loven utlandske aksjeselskaper filial her i landet adgang til å få handelsrett som kjöpmann på samme vilkår som norske aksjeselskaper. Bakgrunnen for disse endringeneer bl. a. forbudet i EFTA-konvensjonens art. 16 mot diskriminering av utlendinger og utlandske selskaper.
4. Lov 24. mai 1968 om merking av forbruksvarer har til formål å legge forholdene til rette for forbrukerne ved deres bedömmelse og valg av forbruksvarer. Loven er en fullmaktslov, som bemyndiger Kongen (dvs. regjeringen) til å gi forskrifter om merking av varer som utbys til salg til vanlig forbruker. Det kan kreves oppgitt navn og adresse på den som har produsert, importert og/eller pakket varen. Merkingen kan for övrig bl. a.gjelde varens sammensetning, vekt, mål, volum, störrelse og antall og andre egenskaper som har betydning for vurderingen av kvalitet og bruksegenskaper.
5. Ved lov 7. juni 1968 nr. 4 fikk Kongen fullmakt til å treffe de bestemmelser som er nödvendige for å gjennomföre bindende vedtak truffet av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd. Det dreier seg her om vedtak om sanksjoner. Kongen avgjör med endelig virkning om et vedtak av Sikkerhetsrådet er bindende eller bare en anbefaling.
    Ved kongelig resolusjon 26. juli 1968 ble det gitt forskrifter til gjennomföring av FN's Sikkerhetsråds bindende vedtak 29. mai 1968 om tiltakmot Sör-Rhodesia.
6. Stortinget vedtok 24. november 1967 å sette ned stemmeretts- og valgbarhetsalderen fra 21 til 20 år. Dette skjedde ved endringer s. d. av grunnlovens §§ 50 förste ledd og 61. De tilsvarende bestemmelser i lovene av 17. desember 1920 om stortingsvalg og om nominasjon ved stortingsvalgble formelt brakt i orden ved endringslov 14. november 1968.
7. De militære statsbedrifter (Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrikk og Marinens Hovedverft) har hittil vært organisert ved en egen lov av 10. oktober 1947. Denne lov ble opphevd ved lov 6. desember 1968 nr. 1, samtidig som de nevnte militærbedrifter ble omorganisert ogregistrert som nye aksjeselskaper. Opphavelig var den alminnelige aksjeselskapslov ikke tilpasset de rene statsselskaper hvor staten er eneste deltaker og eier alle aksjer. Men i 1965 ble det gitt enkelte særregler om slike selskaper i aksjeselskapsloven av 6. juli 1957.
8. En ny lov 6. desember 1968 nr. 2 om tiltak mot sjukdommer hos ferskvannsfisk har til formål å forebygge, begrense og utrydde slike sykdommer. Loven påbyr meldeplikt til offentlig veterinær og innförer forbud mot å omsette eller sette ut fisk eller rogn som det er grunn til å frykte er angrepet eller smittet av sykdom av en art som Kongen nærmere fastsetter.
9. Som et resultat av nordisk lovsamarbeid er det ved lov 20. desember 1968 nr. 1 foretatt visse endringer i statsborgerloven (lov 8. desember 1950

 

808 Norsk lovgivning 1968om norsk riksborgarrett). Formålet er dels å gjöre det enda lettere for borgere i nordiske land å erverve norsk statsborgerskap, dels å muliggjöre norsk tilslutning til De Forente Nasjoners konvensjon 30. august 1961 om begrensning av statslöshet.
    Ved overenskomst med nordiske land kan det bestemmes at födsel eller bosted i et slikt land skal likestilles med födsel eller bosted i Norge når det gjelder forholdet til visse bestemmelser i loven. Videre vil en borger av et nordisk land på visse vilkår uten videre få norsk statsborgerrett ved bare å melde sitt önske om det til fylkesmannen. Vilkåret er bl. a. at han har hatt fast bosted i Norge de siste 7 år forut eller har vært norsk borger tidligere. (Hittil har man hatt en tilsvarende ordning til fordel bare for danske og svenske borgere og med krav om en botid på minst 10 år.) Dessuten har Justisdepartementet nå endret sin bevillingspraksis slik at borger i et annet nordisk land vanligvis vil få innvilget söknad om norsk borgerskap ved bevilling når vedkommende har bodd i Norge de siste 3 år. (Hittil har det vært krevd 4 års botid.)
    Den viktigste endring til fordel særlig for statslöse er at utlending som har bodd i Norge i tilsammen 10 år — derav de siste 5 år sammenhengende — skal ha krav på norsk borgerskap dersom han melder önske om dette til fylkesmannen. Slik melding kan bare gis etter at vedkommende harfylt 21 år og för han fyller 23 år.

 

III. Strafferett
1. Straffebestemmelsene for overtredelse av lovreglene om narkotika er endret ved lov 14. juni 1968 nr. 4 som et ledd i kampen mot narkotikamisbruk. Strafferammen er hevet betydelig, fra 2 til 6 år, når det gjelder den mer profesjonelt pregete ulovlige omsetning, innförsel, tilvirkning o. 1 . av narkotika (den alminnelige straffelovs § 162). Böter vil kunne anvendes sammen med fengselstraff. Den mindre profesjonelt pregete, ulovlige omsetning eller befatning med narkotika straffes fortsatt med fengsel inntil 2 år etter en lov 20. juni 1964 om legemidler og gifter m. v. Endringsloven gjör det klart at også ulovlig bruk av narkotika er straffbar, uansett ombruken er forbundet med besittelse av stoffet.
2. Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 er endret ved lov 21. juni 1968, som bl. a. avkriminaliserer de fleste parkeringsovertredelser. Slike overtredelser vil ikke lenger kunne medföre straff, men bare pålegg om å betale et gebyr. Pålegget gis av politiet og kan påklages til forhörsretten.
Loven innförer også en enklere og raskere saksbehandling for visse andre trafikkovertredelser ved at den åpner adgang til å få disse saker avgjort ved et såkalt forenklet forelegg. Forelegg er etter norsk straffeprosess ensærlig avgjörsmåte som nyttes i mindre straffesaker. Påtalemyndigheten forelegger siktete en bot, som han selv avgjör om han vil vedta for å unngå sak for domstolene. Etter de nye regler vil en politimann, som ellers ikkehar foreleggsmyndighet, kunne få fullmakt til på stedet å utferdige forelegg på inntil et visst belöp. Blir dette forelegget vedtatt, er saken dermed avgjort.
    Loven gjör videre endringer i reglene om sperrefrister for utstedelse avförerkort på grunn av straffbart forhold m. m. og enkelte andre mer spesielle endringer.

Stein Rognlien