Norsk lovgivning 1969
Flere viktige lover så dagens lys i Norge i året som gikk. Blant privatrettslige lover (avsnitt A nedafor) vil jeg framheve endringer i ekteskapsloven og en ny lov om skadeserstatning i visse forhold. På den offentlige retts område (avsnitt B nedafor) fester jeg oppmerksomheten særlig ved en ny lov om trudomssamfunn (dvs. trosamfunn eller dissentermenigheter) og loven om merverdiavgift (moms).

 

A. Privatrett
I. Etter tiltak av UNIDROIT ble det for flere år sia vedtatt en konvensjon om fraktavtaler ved internasjonal godsbefordring på veg, undertegnet i Genève 19. mai 1956. For å sette Norge i stand til å ratifisere denne konvensjon fikk man en lov av 31. januar 1969 nr. 3 om fraktavtaler ved internasjonal godsbefordring på veg. Loven inkorporerer konvensjonens bestemmelser og inneholder liksom denne i det vesentlige privatrettslige regler om forholdet mellom fraktføreren på den ene side og avsender og mottaker av godset på den annen side. Det er bl. a. inngående regler om avslutning og oppfyllelse av fraktavtaler, om fraktførerens ansvar, om foreldelse, om verneting for søksmål og om fullbyrding av dommer m. m.

 

II. Ved lov 7. februar 1969 nr. 6 om senking av myndighetalderen m.v. er den alminnelige myndighetalder senket fra 21 til 20 år.

 

III. I ekteskapsloven (lov 31. mai 1918 nr. 2 om inngåelse og oppløsning av ekteskap m. v.) ble det foretatt flere viktige endringer ved lov 7. februar 1969 nr. 7.
    1. For det første er det gjort endringer i vilkåra for å inngå ekteskap:
    a. Ekteskapalderen for menn er senket fra 20 til 18 år, og det er dermed blitt likestilling mellom menn og kvinner på dette punkt. De som ikke har nådd lovens ekteskapalder, må fortsatt ha samtykke (dispensasjon) av offentlig myndighet til å inngå ekteskap. Aldersgrensen for når foreldrenes samtykke trengs, er senket fra 21 til 20 år i samband med den tilsvarendesenking av myndighetalderen.
    b. Det er nå presisert at åndssvakhet i høyere grad (IQ under 55) i likhet med sinnssykdom er ekteskapshindring. Det er innført adgang til å dispensere både for sinnssyke og i høyere grad åndssvake personer.
    c. Smittefarlig syfilis er opphevd som ekteskapshindring, men opplysningsplikten overfor den annen part for smittefarlig venerisk sykdom er opprettholdt. Den opplysningsplikt som gjaldt for visse andre sykdommer (epilepsi og spedalskhet), er opphevd.
    d. Det er innført en utvidd adgang til å gi tillatelse til ekteskap mellom besvogrete i rett opp- eller nedstigende linje.
    2. Videre skal materielle mangler ved ekteskapinngåelsen ikke lenger medføre at ekteskapet blir ugyldig. Slik ugyldighet innebar en slags begrenst nullitet, men ble som regel konstatert ved dom. Dersom det foreligger bi-

gami eller for nært slektskap som tidligere var ugyldighetsgrunner, blir ekteskapet nå isteden omstøtelig ved dom etter krav av en ektefelle. Omstøting medfører bare nærmere begrenste ugyldighetsvirkninger. Er mangelenfor nært svogerskap, som også var ugyldighetsgrunn, må ekteskapet i tilfelle søkes oppløst gjennom skilsmisse.
    3. For så vidt angår reglene om skilsmisse, kan nevnes at utroskap ikke lenger er noen ubetinget skilsmissegrunn. Dersom hensynet til fellesbarn eller andre vektige grunner taler for det, kan retten gi dom på separasjon istedenfor øyeblikkelig skilsmisse.
    4. Loven innebærer også visse endringer i den økonomiske ordning ved separasjon og skilsmisse.

 

IV. Loven om barn i ekteskap (lov 21. desember 1956 nr. 9) er på visse punkter endret ved lov 7. februar 1969 nr. 8.
    Blant annet har man innskrenket morens fortrinnsrett til å få omsorgen for barna når foreldrene ikke lever sammen. Avgjørelsen skal fortsatt i første rekke rette seg etter det som er best for barnet. Dernest skal legges vekt på hva foreldrene ønsker. Er barnet lite, bør moren i regelen få foreldremyndigheten (og omsorgen), om ikke retten (eventuelt fylkesmannen) finner at det er bedre for barnet å være hos faren. Morens fortrinnsrett var tidligere mer omfattende og gjaldt såframt hun ikke var uskikket til å oppfostre barnet. Dette var en karakteristikk som ofte kunne virke krenkende og som verken mødre eller myndigheter gjerne ville anvende.
    Videre er lovfestet en selvstendig rett også for barnet til samvær med begge foreldrene, selv om disse lever hver for seg.
    Adgangen til å få revidert tidligere avgjørelser om underholdsbidrag til hustru (eventuelt tidligere hustru) og barn i ekteskap er søkt lettet ved at sakene i større utstrekning kan behandles av administrasjonen (fylkesmann eller departement).

 

V. En lov av 10. april 1969 nr. 17 om hendelege eigedomshøve er et ledd i arbeidet med å kodifisere tingsretten. Loven inneholder alminnelige deklaratoriske regler om de tilfeldige eiendomsforhold som i teorien gjerne kalles inkorporasjon, spesifikasjon og sammenblanding. Dessuten regulerer loven godtroende besitters rett til avkasting av en ting (fruktretten).

 

VI. Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning i visse forhold inneholder regler om erstatningansvaret utafor kontraktforhold for barn og ungdom under 18 år, for foreldre, for sinnssyke, åndssvake m. v., for nødhandlinger samt for arbeidsgivere (herunder det offentlige) og arbeidstakere m. v. Dette området har tidligere bare delvis vært lovregulert. Det er meningen at loven skal danne grunnlaget for en videre kodifikasjon av sentrale erstatningrettslige spørsmål. Loven bygger på nordisk lovsamarbeid.
    1. Barn og ungdom under 18 år plikter å erstatte skade som de volder forsettlig eller aktløst, for så vidt det finnes rimelig under omsyn til alder, utvikling, utvist atferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Deres ansvar for skadegjørende atferd som de gjør seg skyldig i, gjelder altså ikke ubetinget og ikke uten videre for hele skadens omfang, men bare når og i tilfelle i den utstrekning det finnes rimelig ut fra de nevnte omsyn. Tidligere var barn under 14 år som hovedprinsipp ikke ansvarlige, men når barnet hadde midler, kunne retten bestemme at skaden helt eller delvis skulle erstattes av disse midler. Loven setter ingen nedre aldersgrense, men forut-

setter at ansvar iallfall ikke inntrer for barn som er så små at de er uten forståelse for det gale ved handlingen.
    2. Loven fastslår at foreldre har det alminnelige skyldansvar for skade voldt av deres barn under 18 år, såframt de har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadevolding. Det kreves ikke nødvendigvis at barnet har utvist skyld, dersom foreldrene har forsømt seg og derved foranlediget skaden. Loven legger ikke bevisbyrden for skyld og årsaksammenheng ensidig på noen bestemt av partene, og det er heller ikke etablert noe alminnelig presumpsjonansvar som i enkelte andre land.
    Imidlertid har loven innført den interessante nyskaping at foreldre uansett egen skyld svarer for skade voldt forsettlig eller aktløst av deres barn under 18 år som de bor sammen med og har omsorgen for, men bare forså vidt skaden ikke overstiger 500 kroner for hver enkelt skadevolding. Det dreier seg altså om en ansvartype av liknende slag som prinsipalansvaret, men sterkt begrenset i beløp. Formålet med bestemmelsen er dels å avskjære diskusjon og tvister om ansvaret for småskader, dels å lette inndrivingen av mindre erstatningkrav for skade voldt av barn, dels å styrke foreldrenes ansvarkjensle ved rettslig å demonstrere samhørigheten med barna.Ved større skader kan ansvaret iallfall dekke en eventuell selvrisiko hos skadelidte.
    Det er særskilt bestemt at foreldreansvaret kan lempes.
    3. Den gamle bestemmelse om husbondansvaret i Norske Lov 3—21—2 er omformulert og avløst av mer utførlige regler om et alminnelig arbeidsgiveransvar eller prinsipalansvar. Dette er gitt en så vid ramme at det også omfatter statens og kommunenes (det offentliges) ansvar for skade voldt i den offentlige tjeneste, hva enten det dreier seg om forretningsdrift, forvaltning eller utøving av myndighet. Uansett egen skyld svarer arbeidsgiveren (herunder det offentlige) for skade som voldes forsettlig eller aktløst under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret kan etter tilhøva omfatte også anonyme og kumulative feil eller forsømmelser, dersom det må antasat de er begått i tjenesten. Men ikke alle feil eller instruksbrudd medfører uten videre ansvar overfor skadelidte. Det kreves en tilsidesetting av de krav som den enkelte skadelidte kan stille. Ved bedømmelsen av dette vil man ta omsyn til virksomhetens eller tjenestens art, til om skadelidte har ytt vederlag og til hvilken grad av pålitelighet som publikum tradisjonelt har grunn til å vente på vedkommende område. Dette får særlig betydning ved de mange slags serviceytelser som det offentlige etter hvert har påtatt seg på meget ulike felter.
    Som et alminnelig forbehold gjelder at ansvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren går utafor det som er rimelig å rekne med etter arten av virksomheten eller sakområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.
    Det er også her særskilt bestemt at så vel arbeidsgivers som arbeidstakersansvar kan lempes. Så lenge man sakner en alminnelig regel om adgang til å lempe erstatningansvar, må man ty til slike særbestemmelser på de enkelte ansvarområder, noe som kan føre til mindre velfunderte ulikheter. Lovgiveren bør derfor som neste skritt søke å finne fram til en alminnelig

lempingsregel på hele erstatningsrettens område, og dette spørsmål er for tiden under utredning i nordisk lovsamarbeid.

 

VII. Den nordiske konvensjon av 6. februar 1931 inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål ble endret i 1969. Det er bl. a. foretatt endringer i bestemmelsene om lovvalget når en statsborger i en av de kontraherende stater søker prøving av ekteskapsvilkår eller lysing hos en av de andre staters myndigheter. Ved samme endringoverenskomst er det innført en generell anerkjennelse av lysing eller annen prøving av ekteskapsvilkår i forholdet mellom de nordiske land.
    Konvensjonens regler har vært adoptert i norsk lovgivning ved gjennomføringsforskrifter gitt av Kongen i medhold av en særskilt fullmaktslov. Denne har hittil vært begrenst til en foreliggende konvensjontekst og har derfor mått gjentas ved hver konvensjonendring. Fullmaktsloven er nå gjort generell ved lov 19. desember 1969 nr. 75 om gjennomføring av nordiske konvensjoner om visse internasjonal-privatrettslige forhold. Kongen har heretter alminnelig fullmakt til å kunngjøre slike nordiske konvensjoner som gjeldende med lovs kraft i Norge og til å gi de gjennomføringsforskrifter som trengs.

 

B. Stats- og forvaltningsrett etc.
I. I loven om stortingsvalg (lov 17. desember 1920 nr. 1) ble ved lov 6. juni 1969 nr. 18 foretatt enkelte mindre endringer, bl. a. med sikte på å lette adgangen til å avgi forhandstemme for personer som er syke, uføre etc. eller oppholder seg i fengselvesenets anstalter.

 

II. En ny lov 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen lovfester ni-årig obligatorisk skole som landsomfattende ordning. Loven avløser den tidligere folkeskolelov med sju-årig skole som normalordning.

 

III. Etter grunnloven av 1814 er det en norsk statskirke basert på den evangelisk-lutherske religion, men enhver har rett til fri religionutøving. Andre trosamfunn (dissentermenigheter) kan ved å la seg registrere oppnå visse fordeler.
    En ny lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna avløser den tidligere dissenterlov fra 1891. Den nye lov inneholder alminnelige bestemmelser om medlemskap i trosamfunn og om registering m. v. av trosamfunn utafor den norske statskirke. Ved registreringen får prester og forstandere i registrerte trosamfunn rett til å utføre visse offentligrettslige funksjoner; bl. a. kan de foreta vigsler. Registrerte trosamfunn har etter loven krav på årlige tilskott av stat og kommune som omtrent svarer forholdsmessig til det offentliges utgifter til statskirken, reknet etter medlemstallet. Videre har registrerte trosamfunn krav på offentlige tilskott til religionsundervisning for sine barn som er fritatt for religionsundervisning i grunnskolen.
    Videre er det ved lov 13. juni 1969 nr. 23 foretatt enkelte endringer i loven fra 1953 om Den norske kirkes ordning.

 

IV. Ved lov 19. juni 1969 nr. 52 er det i den alminnelige tvistemålslov av 13. august 1915 tilføyd et nytt kapittel 33 som skal gjelde når domstolene overprøver visse vedtak etter helse- og sosiallovgivningen om frihetsinngrep og andre tvangsinngrep mot person. Disse spesielle prosessregler er enklere enn de som gjelder til vanlig, såleis kan saken reises på en mer uformell

måte, og det er gitt regler som kan påskynde sakens behandling. Rettensoverprøving skal omfatte ikke bare vedtakets lovmessighet, men også de skjønnsspørsmål som saken reiser, dvs. om tvangsinngrepet er hensiktsmessig eller rimelig. Denne vide prøvingsadgang avviker fra den hovedregel som eller gjelder og som begrenser den alminnelige domstolprøving av forvaltningakter til kontroll med lovmessigheten.

 

V. Som nevnt i oversikten for 1967 fikk man dette år en ny forvaltningslov (lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningsaker). Forvaltningsloven ble satt i kraft fra 1. januar 1970 ved en egen ikraftsettingslov 19. juni 1969 nr. 54.
    Samtidig ble gjort visse endringer i loven. Blant annet ble reglene om inhabilitet for offentlige tjenestemenn begrenst i tilfelle hvor det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt, og verken offentlige eller private interesser tilsierat han viker sete. For eksempel ved vigsel, kurante innføringer i manntalletc. og andre kurante, skjematiserte avgjørelser. Videre ble tilføyd en særbestemmelse om at partsoffentlighet ved eksamensbesvarelser og liknende prøver utsettes inntil bedømmelsen er avsluttet. Det ble også gitt mer utførlige regler om tilkjennelse av sakskostnader i forvaltningsaker.

 

VI. En ny lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m. v. gir regler om organisasjon og administrasjon av helseinstitusjoner, om utgifter til disse og deres oppgaver. Loven tar generelt sikte på å skaffe ensartete regler om hvem som skal ha ansvaret for anlegg og drift av slike institusjoner.

 

VII. Den alminnelige konsesjonslov av 14. desember 1917 er endret ved lov 19. juni 1969 nr. 65. Ved endringene er det for vannfalls vedkommende bl. a. innført konsesjonsplikt også for kommuners og fylkeskommuners erverv. Videre er det bestemt at staten får full forkjøpsrett ved overdragelse, og at staten opp til 25 år før konsesjonstidens utlop kan inngå forhandsavtale med konsesjonæren om leierett for ham etter heimfallstidspunktet. For bergverks vedkommende er bl. a. innført krav om konsesjon også for norske borgeres og selskapers erverv av bergrettigheter ved kjøp.

 

VIII. Det ble i 1969 vedtatt en viss omlegging av skattesystemet ved innføring av en generell merverdiavgift (moms) og overgang til en sterkere indirekte beskatning. Samtidig ble det lempet noe på den direkte beskatning, slik at den samlete skattebyrde stort sett ikke skulle bli større. Den nye ordning svarer i det vesentlige til ordningen med merverdiavgift som allerede er innført bl. a. i Danmark, Sverige og visse medlemstater i Det Europeiske Økonomiske Fellesskap (EEC).
    Loven 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift opphever det tidligere avgiftsystem med alminnelig omsetningsavgift på siste omsetningsledd og erstatter det med en merverdiavgift på forbruket og en særskilt avgift på visse varer og tjenester som brukes av bedriftene. Merverdiavgiften er en flerleddsavgift som begrenser avgiftoppkrevingen for hvert enkelt omsetningsledd til avgift på merverdien på dette ledd (eller differansen mellom innkjøps- og salgsprisen på vedkommende ledd). Avgiften er f. t. fastsatt til 20 %.
    Samtidig er de alminnelige skattelover endret ved lover 19. juni 1969

nr. 68 og 69 med sikte på å redusere omfanget av den direkte beskatning av personer og selskaper.

 

IX. Loven fra 1958 om offentlige tjenestetvister er endret ved lov 19. juni 1969 nr. 74. Ved lovendringen er bl. a. gitt regler om tjenestemannsorganisasjonenes forhandlingsrett ved lønnstvister m. m. mellom statstjenestemenn og staten. Det er også lovfestet adgang for statsmyndighetene til å gå til lockout.

 

C. Prosess
Foruten den lov om overprøving av visse tvangsinngrep mot person som er nevnt foran under avsnitt B IV, vil jeg nevne lov 14. februar 1969 nr. 9 om endringer i rettergangslovgivningen m. m. Loven inneholder bl. a. visse endringer i bestemmelsene om gjenopptakelse av rettskraftige dommer. Endringene tar sikte på å gjøre det mulig å få gjenopptatt en norsk dom når denne må antas direkte eller indirekte å bygge på en forståelse av folkeretten eller en traktat som avviker fra den forståelse som en internasjonal domstol senere i samme saksforhold slår fast som bindende for Norge, og denne forståelse må antas å burde føre til en annen avgjørelse.
    Videre gir endringsloven nye ensartete regler om at postlegging skal være avgjørende ved berekningen av prosessuelle frister og visse frister for saksanlegg, bl. a. preskripsjonsfrister. Den alminnelige regel skal nå væreat det er nok til avbrytelse av fristen at vedkommende meddelelse eller skrift før fristens utløp er avgitt til posten eller den telegrafstasjon eller offentlige tjenestemann som skal bringe skriftet fram. Tidligere varierte reglene nokså tilfeldig, og det krevdes i flere høve at meldingen måtte være kommet fram til adressaten innen fristens utløp.
Stein Rognlien