Forslag om ny straffeprosesslov i Norge
Lov av 1. juli 1887 om rettergangsmåten i straffesaker, som trådte i kraft 1. januar 1890, betød en radikal forandring av den tidligere straffeprosess både med hensyn til domstolsordningen og saksbehandlingen. I stedet for skriftlig prosess fikk man muntlig rettergang med bevisumiddelbarhet og legmenns deltagelse dels som jury og dels som meddommere (domsmenn) på like fot med de juridiske dommere.
    Denne ordning består i alt vesentlig fremdeles selv om loven av 1887 ved et stort antall tilleggslover i de forlöpne år har vært gjenstand for tallrike endringer med hensyn til detaljene i loven. For å utrede og utarbeide forslag om en revisjon av loven ble i 1957 oppnevnt en komité — straffeprosesslovkomitéen — med professor (nå rektor ved Oslo universitet) dr. juris Johs. Andenæs som formann og som øvrige medlemmer riksadvokat Andreas Aulie, høyesterettsdommer Henrik Bahr, høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen, sorenskriver Ole F. Harbek, lagmann (nå høyesterettsdommer) Trygve Leivestad, husmor Jenny Lund og gårdbruker Lars Ramndal. Byråsjef Finn Backer var komitéens sekretær inntil 1. januar 1965. Siden har han vært medlem av komitéen mens riksadvokatfullmektig (nå statsadvokat) Frithjof Gripne har vært sekretær.
    I justisdepartementets foredrag om oppnevnelse av komitéen heter det bl. a.: "Når en slik revisjon nå i høy grad synes påkrevd, skyldes dette både at straffeprosessloven bør bringes mer i samsvar med den øvrige prosesslovgivning, at den bør tilpasses den utvikling som har foregått på strafferettens område og endelig at praksis har avdekket en rekke svakheter av forskjellig art ved loven som det er behov for å få rettet." Det kan i denne forbindelse nevnes at en reform av sivilprosessen er gjennemført fra 1927 for første instans (herreds- og byrettene) og fra 1935 for lagmannsrettene og Høyesterett. Departementet forutsatte at komitéen bl. a. tok opp til drøftelse spørsmålet om hvorvidt juryordningen bør opprettholdes i samme omfang som nå. Forøvrig uttalte departementet at det tas sikte på en alminnelig revisjon av hele straffeprosessloven og at komitéen forutsettes å stå fritt når det gjelder hvilke reformer den vil foreslå.
    Straffeprosesslovkomitéen fremla sin innstilling i 1969. Den inneholder utkast med motiver til helt ny lov om rettergangsmåten i straffesaker med 441 paragrafer, dessuten utkast til endringer i domstolsloven og andre lover som har sammenheng med endringene i straffeprosessloven. I det følgende skal nevnes de viktigste av de spørsmål som innstillingen behandler og av de endringer som lovutkastet inneholder.
    1. Komitéen foreslår enstemmig opprettholdt den gjeldende ordning med at legmenn skal delta ved pådømmelsen av alle straffbare handlinger i herreds- eller byrett og i lagmannsrett, dog med det samme unntak som den

gjeldende lov har om at forhørsretten (en herreds- eller bydommer uten medvirkning av legmenn) under visse vilkår kan pådømme saker hvori det foreligger uforbeholden tilståelse og hvor den siktede samtykker i at forhørsretten pådømmer saken. Likeså beholder den ordningen med at påtalemyndigheten kan utferdige "forelegg" om bot og subsidiær fengselsstraff for mindre lovovertredelser. Forelegget får samme virkning som en dom såfremt siktede vedtar det.
    Spørsmålet om jury er gjenstand for en utførlig drøftelse. Den gjeldende ordning er at i lagmannsretten skyldspørsmålet blir avgjort med endelig virkning av en "lagrette" (jury) på 10 medlemmer. Svarer lagretten med mere enn 6 stemmer "ja" på spørsmålet om tiltalte er skyldig, fastsetter retten (de 3 juridiske dommere) straffen og eventuelle andre rettsfølger (påføljder). Spørsmålet om jury var det sentrale stridsspørsmål før loven av 1887 og også senere har det vært delte meninger om denne ordning.
    Komitéens flertall (8 medlemmer hvoriblandt formannen) foreslår at ordningen med jury skal bortfalle helt og at lagmannsretten i stedet skal organiseres som "stor meddomsrett" med 3 juridiske dommere (lagmannen og 2 lagdommere) og 4 eller 6 legmenn (domsmenn) som deltar i avgjørelsen av både skyldspørgsmålet og straffutmålingen på like fot med de juridiske dommere. Som begrunnelse for sitt forslag anfører flertallet bl. a. at under domsmannssystemet er avgjørelsen resultatet av et samarbeide mellem rettens juridiske og dens lege medlemmer, hvor hver enkelt kan bidra med sine særlige forutsetninger. Både rådslagning og avstemning foregår i samlet rettsmøte for lukkede dører. De lege medlemmer skal etter forslaget ha like stemmerett med de juridiske dommere. En avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for tiltalte krever to tredjedels flertall.
    Et slikt samarbeide mellem jurister og legmenn mener flertallet gir den beste garanti for en saklig, allsidig overveiet og juridisk korrekt avgjørelse. Det legger også vekt på at man med dette systern i stedet for lagrettens nakne ja eller nei på skyldspørsmålet får en domsbegrunnelse som viser grunnlaget for avgjørelsen og gir muligheter for å få prøvet rettsanvendelsen ved anke til Høyesterett. Også ved en senere begjæring om gjenopptagelse kan domsgrunnene være av betydning.
    Mindretallet (høyesterettsadvokat Christophersen) finner at det ligger en så stor verdi i jurysystemet at dette bør opprettholdes innenfor et bestemt avgrenset område, nemlig forsåvidt angår de saker som innbringes for lagmannsretten som første instans, det vil si saker som gjelder særlig grove forbrytelser. Mindretallet bygger sitt standpunkt bl. a. på forutsetningen om at et utvalg av lagretten skal delta i avgjørelsen med hensyn til straffutmålingen sammen med de juridiske dommere.
    2. Komitéen har drøftet om det er grunn til å opprettholde den nåværende ordning hvor de mest alvorlige saker behandles av lagmannsretten som første instans, eller om alle saker bør begynne i herreds- eller byretten. Komitéen er blitt stående ved å beholde den nåværende ordning til tross for at det i og for seg kan synes noe eiendommelig at nettopp i de største saker blir den faktiske side av skyldspørsmålet endelig avgjort i første instans uten adgang til overprøvelse. Komitéen finner imidlertid ingen vesentlig betenkelighet ved dette, med den grundige forberedelse og behandling som de alvorligere straffesaker blir til del. Den legger vekt på at flere gangers behandling nødvendigvis fører til forsinkelse av den endelige avgjørelse og at bevisene

svekkes etterhvert som tiden går. Skulle det komme på tale å la også de alvorligste straffesaker begynne i herreds- eller byretten, måtte retten i disse saker sammensettes på en annen måte enn bare med en juridisk dommer og 2 domsmenn.
    Den någjeldende lov har bestemmelser om fagkyndige domsmenn i visse særlige saker, og det har til forskjellig tid vært reist spørsmål om en utvidet adgang til å benytte fagkyndige domsmenn, f. eks. i trafikksaker. Komitéen foreslår imidlertid at også den nåværende meget begrensede adgang til å bruke fagkyndige domsmenn skal falle bort. Det er fare for at fagkyndige domsmenn kommer til å representere en bestemt klasse eller et bestemt samfundssyn i saker hvor motstridende gruppeinteresser gjør seg gjeldende. Det mest betryggende er at sakkyndige blir oppnevnt av domstolen og avhørt under hovedforhandlingen.
    3. Spørsmålet om adgang til oppdeling av saksbehandlingen er av komitéen viet betydelig oppmerksomhet. Etter den nåværende ordning finner i lagmannsretten en viss oppdeling sted som en konsekvens av jurysystemet, idet skyldspørsmålet avgjøres av lagretten (juryen) før reaksjonsspørsmålet behandles. Også i herreds- og byrettene kan det foretas en oppdeling under hovedforhandlingen slik at skyldspørsmålet eller enkelte deler av dette forhandles særskilt, men uten at noen formell avgjørelse av dette finner sted.
    Som foran nevnt foreslår komitéen (flertallet) juryordningen opphevet, således at også lagmannsretten organiseres som en meddomsrett, sammensatt av juridiske dommere og lege meddommere. Drøftelsen av en oppdeling av saksbehandlingen baseres derfor på denne ordning.
    For det første går komitéens innstilling ut på at en oppdeling kan finne sted når det oppstår spørsmål om avvisning av saken og når det blir reist spørsmål om frifinnelse fordi det forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen ikke er straffbart. Dette gjelder også etter den nåværende lov.
    Dernest foreslår komitéen at retten kan bestemme at det skal forhandles særskilt om skyldspørsmålet (herunder spørsmålet om tilregnelighet) eller enkelte deler av dette, når det er tvil om tiltaltes sinnstilstand eller andre grunner gjør det ønskelig. Når en slik særskilt forhandling er holdt, kan retten enten avsi frifinnelsesdom eller den kan avsi kjennelse om at tiltalte er skyldig eller at han har foretatt den handling tiltalen gjelder. Denne kjennelse kan ikke påkjæres. Når den er avsagt, kan den videre forhandling utsettes til et senere rettsmøte for at man kan få undersøkt tiltaltes sinnstilstand eller innhentet andre opplysninger som trenges til avgjorelsen om straff eller andre rettsfølger. Ved avsigelsen av dom i saken kan kjennelsen fravikes til gunst for tiltalte, men ikke til hans skade. Kjennelse som nevnt avsies ikke hvis retten beslutter å fortsette behandlingen av saken med sikte på å avgjøre saken under ett.
    Komitéen uttaler at det etter dens oppfatning ikke er mange tilfelle hvor det vil være behov for en oppdeling av prosessen i to etapper.
    En slik oppdeling adskilt i tid gir mulighet for en reform i retning av å legge fastsettelsen av reaksjonen til et organ som er sammensatt med et større innslag av behandlingsinnsikt enn den domstol som avgjør skyldspørsmålet. Disse videregående reformspørsmål går ikke komitéen nærmere inn på, men nevner enkelte innvendinger som kan gjøres og kommer ikke med noe forslag i den nevnte retning.
    4. Forskjellige spørsmål om reglene for forhandlingene i retten blir drøf-

tet, således spørsmålet om protokollasjon. I vår nåværende straffeprosess er regelen, bortsett fra noen få unntak, at innholdet av de forklaringer som blir avgitt under hovedforhandling, ikke blir protokollert. Hovedhensynet er her at protokollasjon vil sinke og komplisere behandlingen. Komitéen foreslår opprettholdt i det vesentlige de någjeldende regler. En viss adgang til protokollasjon blir dog foreslått, særlig med sikte på tilfelle hvor en forklaring avviker fra det som vedkommende tidligere har forklart.
    Stenografisk referat antar komitéen ikke vil være særlig aktuelt i Norge, dels på grunn av omkostningene, dels på grunn av vanskelighetene med å skaffe dyktige stenografer. Derimot mener komitéen at lydopptak har langt større praktisk betydning. I et utkast til regler herom foreslår komitéen at lydopptak under hovedforhandling kan foretas når retten finner grunn til det.
    Eden foreslår komitéen avskaffet for vitner og sakkyndige. De skal derimot som regel bekrefte sin forklaring med forsikring i en fastsatt form, etter at forklaringen er avgitt.
    Siktedes stilling under rettergangen foreslåes styrket, bl. a. ved utvidet adgang for ham til å få offentlig forsvarer betalt av staten. Også siktedes rett til erstatning for uberettiget forfølgning blir utvidet.
    Lovutkasten åpner adgang for retten til å forby offentlig referat (i aviser m. v.) når hensynet til privatlivets fred krever det. Under rettsforhandlingene blir fotografering, filmopptak og opptak for radio og fjernsyn forbudt, men retten får en begrenset adgang til å gjøre unntak. Det blir også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av siktede på vei til og fra rettsmøte.
    5. Den nåværende ankeordning er preget av jurysystemet som i det vesentlige utelukker anke over skyldspørsmålet. For saker i herreds- eller byrett (meddomsrett) gir den gjeldende lov adgang til fornyet behandling ved lagmannsrett, i så fall med jury, såfremt det klages over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, mens rettsanvendelse, saksbehandling og straffutmåling kan være gjenstand for anke direkte til Høyesterett.
    Komitéen foreslår som nevnt lagmannsretten organisert som meddomsrett og etter lovutkastet kan dens dom påankes til Høyesterett men anken kan ikke grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Dette er en konsekvens av forutsetningen om bevisumiddelbarhet, som man ikke finner praktisk gjennemførbar ved Høyesterett. Har lagmannsretten avsagt dommen som ankeinstans, kan anke ikke fremmes uten samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
    Når det gjelder anke over herreds- eller byrettsdommer, er det dissens ikomitéen. Et flertall på 7 medlemmer foreslår at en dom av herreds- ellerbyrett skal kunne påankes til lagmannsrett, men når anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet skal den ikke kunne fremmes uten samtykke av lagmannsretten. Blir samtykke nektet, kan denne beslutning påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Mindretallet (formannen og Christophersen) foreslår derimot opprettholdt den nåværende ordning hvoretteren dom av herreds- eller byrett kan påankes direkte til Høyesterett, men således at anken ikke kan grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Blir en feil av denne art gjort gjeldende, er rettsmidlet fornyet behandling ved lagmannsrett, som i visse tilfelle — særlig når det gjelder mindre saker — er betinget av samtykke av Høyesteretts kjære

målsutvalg.
    Komitéens utkast opprettholder adgang til gjenopptagelse ved samme domstol av en rettskraftig dom. Det er imidlertid foreslått en noe videre adgang enn etter den någjeldende lov.
    6. Etter den någjeldende lov er hovedregelen at straffbare handlinger er undergitt offentlig påtale, men en del overtredelser påtales av det offentlige bare når det begjæres av fornærmede.
    Den fornærmede har i visse tilfelle adgang til å reise privat straffesak så lenge den offentlige påtalemyndighet ikke har besluttet offentlig forfølgning. For alle andre overtredelser gjelder at den fornærmede har adgang til å reise subsidiært privat straffesak såfremt påtalemyndigheten har nektet å påtale overtredelsen eller har frafalt en påbegynt forfølgning.
    Komitéens flertall foreslår adgangen til privat straffesak sterkt begrenset, nemlig til bare å gjelde handlinger som ikke påtales av det offentlige med mindre det finnes påkrevd av almene hensyn. De viktigste av disse tilfelle er ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred. Etter forslaget vil således adgangen til subsidiært privat straffesak helt falle bort.
    Et mindretall (Backer, Harbek og Leivestad) foreslår adgangen til subsidiært privat straffesak opprettholdt, men således at retten kan avvise saken når den finner at det ikke er fyldestgjorende grunn til privat påtale. I lovutkastet nevnes visse momenter som retten særlig skal legge vekt på ved denne avgjørelse.
    Komitéen foreslår en utvidelse av adgangen til for en fornærmet som har lidt skade ved en straffbar handling å få behandlet sitt erstatningskrav i forbindelse med en offentlig straffesak. Komitéen er også inne på å utvide denne adgang til å gjelde også andre skadelidte enn fornærmede, f. eks. i trafikksaker, men mener at bestemmelser herom i tilfelle bør henvises til spesiallovgivningen. Ole F. Harbek