Norsk lovgivning 1971
Det er ingen store lovtiltak å framheve i det forløpne år. På privatrettens område er det overhodet ikke noe av vesentlig interesse å nevne.

 

A Stats- og forvaltningsrett
1. Lov 21 mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer inneholder en kodifikasjon av reglene om behandling av ildsfarlige stoffer. Den gjelder oppbevaring, behandling og transport av brannfarlige stoffer samt handel med slike. Den er en rammelov som fastlegger generelle sikkerhetsnormer og for øvrig i stor utstrekning gir forvaltningen vide fullmakter til å utferdige utfyllende forskrifter. Sprengstoffinspeksjonen og de kommunale brannstyrer fører tilsyn med at regler og vedtak etter loven blir overholdt.
    2. Lovene om stortingsvalg og om kommunevalg er endret ved lov 21 mai 1971 nr. 48. Endringene tar bl. a. sikte på å lette adgangen til å avgi stemme for syke eller uføre personer.
    Adgangen for slike personer til å avgi forhåndstemme ved stortingsval gunder opphold på sykehus var blitt utvidd og forbedret allerede i 1969. Dels var opphold på sykehus utvidd til å gjelde opphold på alle institusjoner som gir syke, uføre m. v. behandling, pleie eller opphold. Dels var det på slike helseinstitusjoner åpnet adgang til å avgi stemme også i pasientrommene for sengeliggende pasienter som på forhånd ytrer ønske om det. Disse regler ble ved lovendringen av 1971 gjennomført også for kommunevalg. Ordningen er fortsatt at forhåndstemme må avgis overfor en offentlig stemmemottaker, men det gjøres unntak fra hovedregelen om at velgeren må møte fram personlig på stemmemottakerens kontor. Isteden skal denne motta forhåndstemmer i vedkommende institusjon til nærmere fastsatt tid og sted.
    Ved lovendringen av 1971 ble videre innført en helt ny ordning med ambulerende stemmemottakere. Stemmeberettigte som er syke eller uføre og av den grunn ikke vil være i stand til å møte fram i et valglokale på valgdagen, gis adgang til å avgi forhåndstemme til en stemmemottaker som etter begæring oppsøker vedkommende der han oppholder seg, f. eks. i dennes heim. Så vidt vites er denne ordning uten forbilde i andre land. En ordning med privat stemmeforsending (poststemmer) som fins i andre land, ble overveid men ikke funnet forsvarlig. Ordningen med ambulerende stemmemottakere er foreløpig bare innført for kommunevalg, men det må ventes forslag om at den blir gjennomført også for stortingsvalg med virkning fra valgåret 1973.
    3. Lov 11 juni 1971 nr. 54 om proteseteknikere og om omsetning av ortopediske hjelpemidler definerer hva ortopedisk hjelpemiddel er, og gir regler om offentlig godkjenning av proteseteknikere og om deres virksomhet.
    4. Lov 11 juni 1971 nr. 56 om rettledningstjenesten i fiskerinæringen har til formål å fremme fiskerinæringen ved rettleiding og offentlige tiltak. Den bestemmer hvordan rettleidingstjenesten skal bygges opp på det primærkommunale og fylkeskommunale plan, og hvordan utgiftene skal fordeles mellom primærkommunen, fylkeskommunen og staten.
    5. Et nytt råd for språkvern og språkdyrking er opprettet ved lov 18 juni 1971 nr. 79 om Norsk Språkråd. Rådet avløser den tidligere Norsk

 

Språknemnd, som har vært en politisk omstridt institusjon.
    6. Lov 18 juni 1971 nr. 80 om folke- og skolebiblioteker pålegger kommunene plikt til å drive slike biblioteker og fastsetter bl. a. hva som er disse bibliotekenes oppgaver. Videre inneholder loven vilkår for å få statstilskott til bibliotekvirksomheten.
    7. Ifølge sysselsettingsloven av 27 juni 1947 er det forbudt å drive privat arbeidsformidling, dog med visse lovbestemte unntak. Ved lovendring 18 juni 1971 nr. 83 er det innført et dispensabelt forbud også mot utleie av arbeidskraft. Dette forbudet gjelder "virksomhet som går ut på å stille egne tilsatte til disposisjon for en oppdragsgiver når disse er underlagt oppdragsgiverens ledelse og oppdragsgiveren selv har tilsatte til å utføre arbeid av samme art eller driver en virksomhet hvor slikt arbeid inngår som et naturlig ledd".
    8. Lov 18 juni 1971 nr. 90 om mønstring av arbeidstakere på skip m. v. inneholder regler om mønstringsplikt og om framgangsmåten ved mønstring. Mønstringen består i en offentlig myndighets kontroll med hyreskontrakten og fastsatte arbeidsvilkår m. m. for tjeneste om bord i norsk fartøy.
    9. Tidligere var vinst ved salg av aksjer som erverves utafor næring, fritatt for inntektskatt. En tilleggslov (10 desember 1971 nr. 99) til skattelovene bestemmer at det skal svares inntektskatt av slik salgsvinst når aksjene selges innen 5 år etter utgangen av det kalenderår da de ble ervervet.
    10. I de seinere år har det vært et tiltakende press på strandområdene med stadig større etterspørsel etter tomter for fritidshus. Det har derfor meldt seg et behov for kontroll med grunnutnyttingen i disse områdene av hensyn til naturmiljøet og allmennhetens ferdsel og for å sikre en hensiktsmessig utbygging.
    Før bygningsloven av 18 juni 1965 og den midlertidige strandiov av 25 juni s. å. fant det sted en nokså ukontrollert hyttebygging. Ved bygningslovens system med oversiktsplaner og disposisjonsplaner og ved strandlovens byggeforbud 100 m fra strandlinjen fikk en bedre kontroll med utviklingen.
    Planleggingen etter bygningsloven, som legger opp til totalregulering av de områder den omfatter, er ennå ikke kommet så langt at den på en tilfredsstillende måte løser de problemer en står overfor i strandområdene.
    En ny lov 10 desember 1971 nr. 103 om planlegging i strandområder har til formål: "å fremme en samordnet grunnutnytting i strandområdene med sikte på best mulig å bevare naturverdiene og mulighetene for allmenn ferdsel og sikre at utbygging for rekreasjon og turisme skjer ut fra en samfunnsmessig helhetsvurdering til beste for brukerne og grunneierne". Visse faktiske og rettslige disposisjoner over et strandområde kan bare skje i samsvar med godkjent strandplan. Strandplan er en detaljplan med tilhørende bestemmelser for utnytting av grunn til rekreasjons- og turistformål. Strandplan kan utarbeides av grunneierne eller av kommunen. Til utarbeidelse av og gjennomføring av en strandplan kan grunneierne i området organisere et strandplanlag. Vedtak treffes med bindende virkning for alle parter når grunneiere som representerer over halvparten av de samlete utbyggingsverdier i området, stemmer for. Loven har også regler om fordelingen mellom grunneierne av utbyggingsrettigheter og av fellesutgifter som strandplanen fører med seg.

 

    11. Lov 17 desember 1971 nr. 119 om stønad til fraskilte og separerte forsørgere gir personer som på grunn av separasjon eller skilsmisse er alene om omsorgen for barn under 18 år, en behovprøvd rett til stønad. Bakgrunnen er at mange fraskilte eller separerte forsørgere er vanskelig stilt og har et stønadsbehov på linje med ugifte mødre og enker.

 

B Strafferett
Ved lov 18 juni 1971 nr. 81 er det i straffeloven (som ny § 151 a) satt inn en særskilt bestemmelse om kapring av luftfartøy. Den som ombord i luftfartøy ved vold, trusler eller på annen måte ulovlig tiltvinger seg kontroll over fartøyet eller for øvrig griper inn i flygingen, kan straffes med fengsel fra 2 år inntil på livstid. Det er også gjort noen andre lovendringer, som har sammenheng med den nevnte bestemmelse. Bakgrunnen for endringene er bl. a. ICAO-konvensjonen fra 1970 om flykapring. Samtidig er straffelovens § 150 endret slik at den også rammer den som framkaller slik allmenn fare som nevnt i lovens § 148 ved å forstyrre den sikre drift av luftfartøy eller å medvirke til slik atferd. Dessuten er det tatt inn en ny bestemmelse (§ 96 a) i luftfartsloven av 16 desember 1960 nr. 1, som gir klar lovheimel for kontroll av personer, reisegods og gods som befinner seg på flyplassområde.
    I denne sammenheng kan også nevnes at det ved kongelig resolusjon 20 august 1971 er gitt forskrifter om forbud mot å medföre våpen m. m. i luftfartøyer. Foruten skytevåpen og andre våpen gjelder forbudet andre gjenstander eller stoffer som er særlig egnet som middel til å öve vold eller trusler eller påföre person eller fartöy skade. Herunder reknes også imitasjoner av våpen og annet som nevnt.

 

C Prosess
1. En ny lov 11 juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering gir regler om hvilke registre som skal føres over straffete personer, hva registrene skal inneholde, til hvilken bruk utskrift eller attest på grunnlag av registrene skal kunne forlanges, og hva slike utskrifter eller attester skal inneholde. Det dreier seg om forskjellige slags attester, så som straffattest, böteattest, politi- og vandelsattest. Et av formålene med reglene er å begrense registreringen og de opplysninger som kan gis på grunnlag av registrene. I vid utstrekning er loven en fullmaktlov som trekker opp de generelle retningslinjer, mens det overlates til Kongen (dvs. regjeringen) å fastsette nærmere forskrifter. Det felt loven dekker, har tidligere ikke vært lovregulert i Norge. Man har bare hatt enkelte administrative bestemmelser.
    2. Ved lov 18 juni 1971 nr. 82 er det gjort en del mindre endringer i rettergangslovgivningen:
    Habilitetsreglene for dommere er endret slik at også høyesterettsdommere på samme måte som andre dommere kan delta i avgjørelsen av spørsmål om hvorvidt de selv er ugilde, når det ellers ville bli nødvendig å oppnevne settedommer. Tidligere gjaldt den særregel for Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg at ingen dommer måtte være med på å avgjøre om han selv var ugild, mens regelen er den motsatte i andre domstoler dersom retten ellers ikke ville være domfør. Bakgrunnen for lovendringen var et par saker der det ble påstått at samtlige dommere i Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg var inhabile. — Er det

 

framsatt inhabilitetinnsigelse mot en dommer i en lavere domstol, skal Høyesteretts kjæremålsutvalg kunne overføre saken til en annen domstol av samme orden, uten at det er nødvendig å ta standpunkt til inhabilitetinnsigelsen. Når Høyesteretts kjæremålsutvalg behandler en vanlig sak, f. eks. et kjæremål i en inhabilitetsak, skal det i en viss utstrekning være adgang til å overføre enkelte spørsmål eller hele saken til avgjørelse i en vanlig avdeling av Høyesterett.
    I straffeprosessloven av 18 juli 1887 er tilføyd en ny bestemmelse (§ 250 a) om adgang for politiet til i visse situasjoner å innbringe personer til politistasjon for kontroll o. l., uten at innbringelsen har karakter av pågripelse (arrest). Dette gjelder bl. a. personer som forstyrrer den alminnelige ro og orden på offentlig sted, eller som treffes på eller ved sted hvor en forbrytelse antas å være begått umiddelbart forut. Ingen må holdes tilbake etter bestemmelsen ut over 4 timer.
    Med sikte på å opprette utvalg av rettstolker for samisk- og finsktalende personer i de domssogn der det er behov for det, er i tvistemålsloven tatt inn en bestemmelse som vil gjøre det mulig å gi regler om at utgiftene til rettstolkene skal bæres av staten.

Stein Rognlien