Juridiske spørsmål i Nordisk Råds 22. sesjon 2. samling og 23. sesjon

 

1. Ålborgsesjonen 7.—9. november 1974
Under den korte høstsamlingen i Ålborg 7.—9.. november 1974 var to-tre saker fra Nordisk Råds juridiske utvalg blant dem som stod sentralt i debatten. Størst oppmerksomhet vakte spørsmålet om mulig felles nordisk lovgivning om multinasjonale foretak. Her var det sterk politisk meningsbrytning, innen rådet etter at to mer vidtgående reservasjoner var nedvotert, samlet seg om en rekommandasjon som ber regjeringene kartleggede multinasjonale foretakenes rolle i de nordiske lands økonomi, og undersøke om det er grunnlag for en felles nordisk lovgivning og/eller andre tiltak. Dette utredningsarbeidet er nå i gang.
    I forbindelse med et forslag om bevaring av miljøet i de samiske kjerneområder på Nordkalotten vedtok man å anbefale et felles program, hvis første punkt var "en samnordisk utredning av frågan om rättslig reglering av användning av naturresurserna i de samiska områdena, syftande till

 

 

Helge Seip 389att för framtiden så snart detta är möjligt åstadkomma ett fastställande av omfånget av samernas rättigheter".
    Den reservasjon om tidspunkt, som ligger i siste del av setningen, henspiller på at spørsmålet om samenes rettigheter i Sverige for tiden er gjenstand for prøving for domstolene, og at det kan være mye som taler for at det skjer en avklaring her, før det anses aktuelt med eventuelle nye felles lovgivningsopplegg. Utredningsoppdraget ble imidlertid ikke forbundet med et tilsvarende forbehold, og må forutsettes fulgt opp med det første.
    Offentlighetsprinsippets plass i felles nordiske organer og institusjoner var gjenstand for en foreløpig debatt med utgangspunkt i en foreliggende komiteinnstilling og en preliminær reaksjon fra Nordisk Råds juridiska utvalg. Hos parlamentarikerne var holdningen tydelig i favør av større offentlighet enn konklusjonene i den opprinnelige komiteinnstilling la opp til.
    Til slutt bør nevnes at et medlemsforslag om en felles flyarbeidstidslov for de nordiske land fant sin endelige begravelse i Ålborg etter å ha stått på rådets dagsorden siden 1969.

 

Reykjaviksesjonen 15.20. februar 1975
Spørsmålet om et felles nordisk lovgivningsprogram til oppfølging av Helsingforsavtalens bestemmelser om harmonisering av lovgivningen i de nordiske land har vært drøftet gjennom flere år. Ved Nordisk Råds 23. sesjon i Reykjavik la regjeringene for første gang fram en slik programskisse for rådet. Forut for dette hadde det vært drøftelser mellom Nordisk Råds juridiske utvalg og justisministrene. Den formen lovgivningssamarbeidet nå presenteres i, må ses som et kompromiss mellom de noe varierende syn på hvor langt harmoniseringen og bestrebelsene for mest mulig nordisk rettsenhet skal gå.
    Blant sentrale lovgivningsområder som er under felles nordisk vurdering, kan bl. a. nevnes ekteskapslovgivningen (for så vidt angår ekteskapets økonomiske rettsvirkninger), forsikringsavtaleloven og forholdet mellom forsikring og erstatning, beskyttelsen av den personlige integritet i forskjellige sammenhenger, og mulighetene for å utforme en felles nordisk lovgivning om kausjon, et område som i stor utstrekning ikke er spesielt lovregulert ide nordiske land.
    "Lovgivningsprogrammet", som er inntatt som kapittel II i Nordisk Ministerråds årlige rapport Cl, virker i sin form temmelig refererende med oppregning av de ulike felter der et nordisk samarbeid om aktuelle lovgivningsspørsmål er i gang. Noen programmatiske erklæringer av mer framtidsrettet og prinsipiell karakter finner man spredt rundt i framstillingen, men det kan tydelig leses ut av juridisk utvalgs betenkning om programmet at man imøteser en sterkere markering av programmenes framtidsrettede karakter i framtiden. Nordisk Råd hadde f. eks. oppfordret regjeringene til å tilstrebe størst mulig ensartethet i lovgivningen om ekteskapets økonomiske rettsvirkninger. I handlingsprogrammet fra ministrene har dette fått følgende formulering: "De direktiver, som er meddelt udvalgene, giver disse frihed till at søge frem till ensartede løsninger."
    Det var vel ikke så underlig at juridisk utvalgs talsmann i plenum, nordmannen John Austrheim, fant "at Ministerrådets formuleringar på dette punktet kunne vore noko sterkare". Han pekte også på i forbindelse med

 

390 Helge Seipde problemer som knytter seg til området erstatningsrett—offentlige trygdeordninger at "utvalget hadde gjerne sett ei meir aktiv holdning, og ber konkret om nærare opplysningar om kva for initiativ Ministerrådet vil tafor at erstatningstilhøvet mellom den skadelidne og den som voldar skaden, vert så tydeleg som mogleg".
    I innstillingen fra juridisk utvalg om det siste punktet står det bl. a.: "Ministerrådet har således ikke kunnet imødekomme et ofte fremsat ønskefra juridisk udvalg om igangsætning af en undersøgelse af erstatningsretten med henblik på at finde et erstatningsgrundlag, der bedre end culparegelen vil være i stand til at tydeliggøre erstatningsretten for den skadevolder eller skadelidende, som bliver berørt af erstatningsreglerne. Juridisk udvalg mener fortsat, at et arbejde med dette problem ville være af stor betydning for den enkelte borger."
    Utvalget konkluderer likevel med forelopig å avvente resultatene av arbeidet med forbedring av forskjellige forsikringsordninger.
    Mer forpliktende i sine formuleringer er de nordiske regjeringer om lovgivningstiltak til vern om den personlige integritet. I denne sammenhengen peker man på risikoen for dataflukt i forbindelse med elektronisk databehandling, og at den "er sandsynligvis særlig stor i de nordiske lande på grund af sprogfællesskabet, de ensartede samfundsforhold og livlige internordiske kontakter i øvrigt". Tanken om en nordisk konvensjon mot dataflukt ble reist i programmet og fikk positiv mottakelse av Nordisk Råds juridiske utvalg.
    Problemet med ulike myndighetsaldre i de nordiske land ble også trukket fram. Så vel kontraktrettslig som familierettslig kan det få en viss praktisk betydning at både Finland og Sverige har senket myndighetsalderen til 18 år, mens Danmark og Norge ikke har aktuelle planer om en tilsvarende endring. Unge mennesker i aldersgruppene 18—20 år får altså idag ulikrettslig handleevne etter bopelsland innenfor et område der det f. eks. rår et i alt vesentlig fritt arbeidsmarked. At dette kan få så vel kuriøse som kompliserte følger i enkelttilfelle, var sikkert en del av bakgrunnen for de kritiske ord fra juridisk utvalg om at det fant ministrenes holdning til problemet "for passiv".
    I det hele må dette første lovgivningsprogrammet betraktes som en start på en videre utvikling av det som skal komme og lede til at man senere finner en fastere form på det hele. Som en oversikt over pågående og nær forestående arbeider på nordisk plan har den nye presentasjonen utvilsomt sin verdi, ikke minst for jurister som vil følge med i det som skjer over grensene i Norden.
    Et bestemt punkt i lovgivningsprogrammet ble gjenstand for plenumsvedtak i form av et "yttrande". Det gjaldt en kartlegging av selskapsretten med sikte på å undersøke mulighetene for likeartede selskapsrettslige regler. Dette er et område der det danske EF-medlemskap innebærer at nordiske fellesløsninger må ta skyldig hensyn til EF-landenes lovgivning og bestemmelser på området. Enkelte rådsmedlemmer kom her med motforestillinger. Deremot var det ingen uttrykt opposisjon mot Ministerrådets uttalelse om at en felles nordisk kausjonsrett må utarbeides "under hensyntagen til den internationale retsudvikling, bl. a. i EF".
    Meget interessant og bemerkelsesverdig var rådsbehandlingen av offentlighetsprinsippet i nordiske sekretariater og institusjoner. Her gikk Nordisk

 

Nordisk Råd 391Råds juridiske utvalg samlet lenger enn den komiteen som hadde utredetspørsmålet, og flertallet som støttet de mest vidtgående forslag til offentlighetsregler var klart. Et omdiskutert punkt var forslaget om å innføre enegen, frittstående ankeinstans til å behandle klager over praktiseringen av offentlighetsprinsippet i nordiske organer. En slik ordning reiser forskjellige problemstillinger, som noen syntes virket fremmede ut fra tidligere regler og praksis. Ved avstemningen var det imidlertid et stort flertall for tanken. Før saken kan la seg gjennomføre overfor ministerrådssekretariatene, forutsetter det nærmere drøftinger og samtykke fra ministrene.
    Blant enkeltsaker av interesse fra juridisk synspunkt kan forøvrig nevnes en rekommandasjon om å undersøke forutsetningene for en lovfesting av rettslig likestilling mellom kvinner og menn. Et forslag om felles nordisk lovgivning om konkurransebegrensninger ble derimot avvist. Heller ikke framlegget om enhetlige bestemmelser om allemannsretten til ferdsel iskog og mark ble bifalt, idet remissinstansene hadde gitt uttrykk for at forholdene er for ulike mellom landene.
    Spørsmålet om kommunal stemmerett for nordiske borgere med bopel i naboland ble på ny berørt, men de bebudede utredninger her forelå førsten måneds tid etter sesjonen i Reykjavik. Nordisk Råds organer, juridisk utvalg og presidiet, må derfor sannsynligtvis gjøre bruk av de fastsatte regler om egne "yttranden" ved saksbehandling mellom sesjonene for å komme inn i beslutningsprosessen igjen innen de første lovproposisjoner blir fremmet. Det er Sverige og Finland som her ligger lengst fremme.
    Et utkast til konvensjon om grensekommunalt samarbeid i Norden foreligger også, men ble ikke framlagt for rådssesjonen. Det blir nå sendt til uttalelse i berørte organer og interesserte organisasjoner. Et grunnprinsipp er fastslått i utkastets artikkel 3: "Efter hand som behov därav framträder bör fördragsslutande land i samråd med övriga fördragsslutande länder göra de förtydliganden, ändringar och tillägg i sin lagstiftning som det fördragsslutande landet kan finna påkallade för att undanröja förekommande hinder eller svårigheter för önskvärt kommunalt samarbete över riksgränserna. Därvid bör särskilt eftersträvas enkla undantagsregleringar för att tillgodose kommunala samarbetsbehov i gränstrakterna."
    Til slutt bør det pekes på en sak som først og fremst gjelder Nordisk Råds egen arbeidsordning og forholdet mellom rådets parlamentarikere og regjeringene. Det gjelder de indre kontroll- og samarbeidsspørsmål som er utredet av den såkalte budsjett- og kontrollgruppen under ledelse av daværende folketingsmedlem, nå utenriksminister K. B. Andersen, Danmark. Her tar man opp både parlamentarikernes medvirkning ved behandlingen av felles nordiske budsjettposter, den regnskapsmessige kontroll og kontrollen med oppfølging av Nordisk Råds vedtak også i sak. Likeledes er rettsstillingen for tjenestemenn i felles nordiske organer og deres tjenesteansvar berørt.
    Rapporten fikk tilslutning av Nordisk Råd under sesjonen i Reykjavik, idet man forutsatte at de forskjellige praktiske spørsmål blir gjenstand for nærmere drøftelser mellom de involverte parter. Et eget budsjett- og kontrollorgan for rådet ble opprettet, og dette valte ved konstitueringen alltingsmann Gylfi Gislason til sin første formann og riksdagsmann Allan Hernelius til nestformann.
Helge Seip