ÅKE FRÄNDBERG. Om analog användning av rättsnormer. Sthlm 1973. Norstedts. 185 s.
Dette er etter anmelderens mening en bok av meget høy kvalitet. Frändbergs doktorarbeide har en rekke tiltalende trekk: Boken er holdt nede på et sympatisk omfang — et eksempel til etterlevelse for de doktorander i Norden som har noe vanskelig for å uttrykke seg kortfattet. Her er nesten ikke et overflødig ord. Poengene presenteres skarpt og klart, og forfatteren når en rekke interessante resultater som er relevante for store deler av rettskildelære og analytisk rettsfilosofi.
En vesentlig del av forklaringen på dette ligger i forfatterens — stort sett meget vellykkede — bruk av symboler. Som bekjent har den moderne logikken utviklet et eget språklig apparat, bl. a. for å symbolisere satser, mengder og relasjoner. Frändberg benytter seg av (deler av) dette apparatet med virtuositet. Rettsteoretisk relevante begreper — f. eks. begrepet "juridisk system" — identifiseres med bestemte typer av mengder. Og forholdet mellom rettslige fenomener — f. eks. to rettsnormer — beskrives ved hjelp av relasjoner mellom mengder eller elementer i mengder. De forskjellige mengder og relasjoner av rettsteoretisk interesse symboliseres i et logisk standardspråk. På denne måten oppnås en stor besparelse av antall sider og — viktigst — en eksakthet som er vanskelig å oppnå uten de symbolske hjelpemidlene. I litteraturen har vi mange eksempler på at det moderne symbolspråket misbrukes til å si trivielle ting på en innviklet måte. Særlig gjelder dette innenfor mye av det som kaller seg "juridisk logikk", noe forfatteren selv nevner (s. 2). Desto mer gledelig er det at vi nå har fått en nordisk avhandling som "beviser" klart at moderne logikk og mengdelære kan berike den juridiske teori — hvis apparatet brukes med forstand. Rettsteoretisk interesserte jurister som er nysgjerrige etter å få vite hva mengdelæren kan brukes til innenfor vårt fag, anbefales å lese Frändbergs bok. Den forutsetter ingen spesielle forkunnskaper. De forskjellige symboler og operasjoner blir greit forklart i et Appendix, og selve teksten gir omhyggelige definisjoner og mange konkrete eksempler der et nytt begrep innføres i symbolform.
Hvilke problemer er det så forfatteren behandler? Hans hovedoppgaveer å gi en presis definisjon av det juridiske begrep analogi. Begrepet oppfattes som en viss relasjon mellom rettsnormer, f. eks. mellom n og n'. Hvis relasjonen foreligger sies n' å være analog med n. Oppstillingen av n' sies å være en analog anvendelse av n. Her er et eksempel (jfr. s. 8):
(n') Behandler noen grovt uaktsomt radioaktive isotoper, dømmes han til fengsel eller bøter,
er analog med
(n) Sprer noen grovt uaktsomt giftstoffer, dømmes han til fengsel eller bøter.
Spørsmålet blir hvilke krav som bør stilles til denne relasjonen for å få en definisjon som er rettsteoretisk adekvat. Her er forfatteren blitt inspirert av en uttalelse av professor Torstein Eckhoff (s. 9). Ifølge Eckhoff er
det viktig å presisere om man med uttrykk som "analogisk lovtolkning" o. 1. mener å si noe om tolkingens resultat eller om begrunnelsen for resultatet, — eventuelt om begge deler. Frändberg kommer til at analogidefinisjonen bor inneholde begge disse momenter. Det første vilkåret fastlegges i kapitel 3 og det annet i kapitel 4.
Men for vi er kommet så langt, har Frändberg drøftet en rekke preliminære begreper. I kapitel 1 får vi det forfatteren selv (s. 18) kaller en"makroteoretisk" analyse av hovedbestanddelene i rettssystemer alment. I kapitel 2 er målet "mikroteoretisk": Her tas den enkelte rettsnorms struktur opp til undersøkelse. En logisk standardform for rettsnormer blir presentert, og sentrale begreper som "rettstilfelle" (rättsfall), "rettsgrunn" og"rettsanvendelse" (rättsskipning) fastlegges med enkle mengdeteoretiske midler. Jeg vil videre nevne at vi som "biprodukter" av arbeidet også får kastet nytt lys over adskillige andre begreper i tolkingslæren enn analogibegrepet. Forfatteren presenterer bl. a. en systematisk typologi over visse normrelasjoner (s. 92 flg., s. 100 flg.), som gir et definisjonsskjema for begreper som "presiserende tolkning", "reduksjonsslutning", "e contrario-slutning", "extensiv" og "restriktiv" tolking, "desuetudo" etc. Forfatterens tilnærmingsmåte viser hvordan disse begrepene henger sammen i forhold til enkle mengdeteoretiske operasjoner.
Som sagt er det begrepet "analogi" forfatteren er ute etter å klargjøre. Analogisk anvendelse av rettsnormer reiser andre spørsmål (jfr. s. 9), f. eks. spørsmålet om rettsnormer bør anvendes analogt og med hvilken teknikk dette skjer. Disse spørsmålene — så interessante de enn er — holder forfatteren helt utenfor eller behandler meget knapt i det avsluttende kapitel 5.
Det virker aldeles håpløst å yte Frändbergs bok full rettferdighet innenfor rammen av en anmeldelse. Nærmere kommentarer krever dessuten en redegjørelse for forfatterens symboler som det dessverre ikke er plasstil her. Men jeg skal ta opp et par mer prinsipielle punkter, hvor jeg synes at forfatteren dels er noe uklar og dels overser etter min mening relevante problemer.
Frändberg fastlegger som nevnt analogi som en relasjon mellom (retts)normer. Prinsipielt har jeg mye til overs for en slik tilnærming, som er klargjørende i forhold til de tradisjonelle definisjonene — hvor analogi ofte ses som en relasjon mellom et "tolkingsresultat" og et "utgangspunkt": nemlig lovens såkalte "naturlige ordlyd". Men leseren får ingen klar oppfatning av hva forfatteren mener med termen "norm" — normbegrepet svever i det dunkle. På s. 21 jfr. s. 64 definerer forfatteren "norm" som en sats — altså som identisk med et språklig uttrykk. Men denne definisjonen holder forfatteren ikke på — heldigvis, vil jeg si. Normative satser bør nemlig holdes adskilt fra normer. To eller flere ulike språklige satser kanjo utgjøre formulering av en og samme norm. Og mange normer kan foreligge uten at de overhodet er formulert i noen sats. Flere steder (f. eks. s.16, s. 27 flg., s. 170) er forfatteren inne på at normer istedet bør oppfattes som meningsinnholdet i visse satser, — altså det som uttrykkes gjennom visse aktuelle språklige formuleringer, eller som kan uttrykkes gjennom visse mulige formuleringer. Dette ville jeg foretrekke å kalle normative utsagn — hvor termen "utsagn", i motsetning til "sats", betegner noe semantisk, — noe på meningsplanet. Ikke ethvert normativt utsagn er en
norm med en slik språkbruk: Noen utsagn er bare "normkandidater" som kanskje ikke har fått normstatus i noe aktuelt normsystem. Utsagnet som kan formuleres ved satsen "Det er forbudt å lese katolsk-kristelig litteratur" har for tiden normstatus i svært få normsystemer — i alle fall ikke ide svenske og norske rettssystemer. Mange av Frändbergs relasjoner bør etter min mening sies å holde mellom normative utsagn, hvorav noen er normer.
Denne måten å tenke på åpner nemlig for nye interessante problemstillinger. Hvorvidt et normativt utsagn har status som f. eks. en svensk rettsnorm, avgjøres langt på vei av nye normer: De såkalte "rettskildeprinsippene" er også rettsnormer. Forfatteren er tydeligvis av delvis motsatt mening (s. 23 flg., m. note 41), men dette tror jeg kan skyldes hans nokså snevre normbegrep som tilslører viktige sammenhenger innenfor rettssystemet. Det bør skilles mellom to slags (generelle) rettsnormer. For det første har vi de rettslige regler, som kan sies å avgjøre rettsspørsmål éntydig når det først er på det rene at de kommer til anvendelse. For det annet har vi det jeg selv har kalt rettslige retningslinjer. (Se min bok "Om Normer", del 2, Oslo 1974 — som altså utkom noen tid etter Frändbergs avhandling.) Dette er normer som ikke avgjør spørsmålet men som nøyer seg med å trekke frem relevante argumenter av en viss vekt. Eksempler er straffutmålnings- og rettskildeprinsipper. Det kan tenkes analogirelasjoner mellom normer av begge typer, noe som blir umulig å beskrive i Frändbergs terminologi.
Frändbergs normbegrep er også snevert på et annet punkt. Han behandler bare det jeg (l.c. kap. 3) kaller pliktnormer: Påbud, forbud og tillatelser, se s. 21. Det andre (f. eks. Ross og Strömberg) har kalt kompetansenormer og kvalifikasjonsnormer vil Frändberg (s. 41 flg.) behandle som rene forutsetninger for anvendelsen ("tillämpningen") av pliktnormer. Eksempler er regler om forvaltningsforskrifters ugyldighet og regler om stiftelse av eiendomsrett. De ses således som legaldefinisjoner, i en vid betydning av dette uttrykket.
Ja, slik kan man se saken. Men for visse formål kan det ha mer for seg å behandle disse ting som normer. Ikke minst for å kunne bruke Frändbergs egen analyse av analogibegrepet. Det er jo nemlig klart at analogi-relasjoner også kan råde mellom kompetanse- og kvalifikasjonsnormer. Dette underbetones, så vidt jeg kan se, i Frändbergs arbeid, hvor analysen hele tiden knyttes til pliktnormer i det forfatteren (s. 60) kaller standardform.
Når det så gjelder selve definisjonen av "analogi" har jeg også visse kritiske kommentarer. Det er selvfølgelig riktig — som forfatteren fremhever— at n og n' bare bør sies å være analogiske der n' — "subsumsjonsnormen" i forfatterens terminologi — begrunnes på en viss måte fra n — "basisnormen". Dette avgjørende vilkåret behandles som nevnt i bokens kapitel 4. Forfatteren legger her all vekt på at begrunnelsen skal ha form aven likhetsargumentasjon. Han krever for det første at det n-regulerte tilfelle x og det tilfelle som bedømmes y (i en mulig n'-regulering) har en eller flere egenskaper felles, likhetsegenskaper. For det annet må dette: giseg utslag i de reelle samfunnsmessige virkninger av de to reguleringer.Respekt for normen n medfører en positiv samfunnstilstand t, som er (et ledd i) en "rettsgrunn for n" i forfatterens språkbruk. Den positive rettsgrunnen for n er dominant: Lovgiveren har villet regulere adferden for å
oppnå t, til tross for at loven — som enhver lov — kan ha uheldige bivirkninger.
På grunn av likhetsegenskapen mellom x og y skal også n' — som regulerer y — ha en dominant positiv samfunnsvirkning t'. Og det er dette som begrunner analogien. Men hvordan tenker forfatteren seg forholdet mellom t og t'? Det ser ut som om han tenker seg at "likhet i egenskaper" nødvendigvis må slå ut i "likhet i rettsgrunner". Det eksemplet han gir (s. 146 flg.) og mange andre bemerkninger tyder på det. Men slik likhet i "formålet" — for å si det enkelt — behøver jo ikke foreligge, og det erikke tatt med noe som garanterer dette i forfatterens definisjon på s. 145—46. Her synes jeg Frändberg kunne hjulpet leseren litt ved å knytte noen bemerkninger til definisjonen for å avklare dette punktet.
Særlig hvis likhetsegenskapen er tilstrekkelig abstrakt kan de to formål med n og n' bli nokså forskjellige. I Norge hadde vi i forrige århundre et kjent eksempel på analogi der en bestemmelse som straffet mishandling av dyr ble brukt for å straffe mishandling av barn. Hva er likhetsegenskapen for dyr og barn? Noe i retning av det abstrakte kjennetegn "hjelpeløst levende vesen"? Men formålet med å beskytte dyr og barn er vel svært forskjellig? Jeg er ikke helt klar over hvorvidt Frändberg ville ta med dette tilfellet i sitt analogibegrep, skjønt jeg tror det blir inkludert slik jeg forstår den uttrykkelige definisjonen på s. 145—46.
Men så kommer en mer alvorlig innvending: Bør vi ikke uttrykkelig kreve at formålene er "like" for å få en adekvat analogidefinisjon? (I så fall blir det norske rettstilfellet en svært tvilsom "analogi".) Eller rettere sagt: Bør vi ikke eksplisitt kreve at argumenter knyttet til lovstedet n har vært brukt til å begrunne n'? — Dette behøver ikke å innebære likhet m. h. p. "lovens formål", begrunnelsen kan også støtte seg på uttalelser i lovforarbeidene etc. — En slik argument-tilknytning til lovstedet bør etter min mening anses som både et nødvendig og tilstrekkelig vilkår for at analogirelasjonen holder. At det er nødvendig viser følgende betraktning som Frändberg nesten ikke er inne på såvidt jeg kan se: Ved analogi blir n' — oppfattet som et normativt utsagn, se foran — ikke bare en rettsnorm i systemet, men en rettsnorm med en viss kraft: Grunnlovskraft hvis analogien skjer fra grunnlovsbestemmelser, lovskraft i det tilfelle bestemmelsen står i en formell lov osv. Kort sagt: n' får samme normative status i systemet som n. Betingelsen bør også anses som tilstrekkelig: Overalt der n' inkorporeres med f. eks. lovskraft p. g. a. n — til tross for at n's umiddelbare forståelse ikke dekker n' — kan vi tale om "analogi fra n". Svært ofte vil likhet med n's formål være det argument vi støtter oss på. Men som nevnt kan inkorporeringen eventuelt støttes på andre måter, f. eks. på uttalelser i n's forarbeider. (Forfatterens sondringer mellom "ekstensiv tolking", "utvidende tolking" og "analogi" på s. 111—13 lar jeg ligge, da jeg ikke kanse at de kaster lys over vårt problem.)
Tar vi utgangspunkt i lovstedets betydning som argument, ser vi også muligheten for å la analogi bli et gradsbegrep: Lovstedet kan jo stå mer eller mindre sentralt i begrunnelsen. Ved den opprinnelige begrunnelse i Norge for en subjektiv omstøtelsesregel i konkurs (actio Pauliana), påberopte man seg bl. a. N.L. 5-13-44, som i høyden gir en meget perifer støttefor resultatet. Før eller senere glir lovstedet så langt ut i periferien at viikke vil si at n' er hjemlet i loven med lovs kraft. Et slikt graduelt syn blir
viktig ved behandlingen av de spørsmål Frändberg som nevnt holder utenfor, f. eks. spørsmålet om analogiens "teknikk". En drøftelse av begrepet analogi bør etter min mening ta hensyn til dette momentet for å gi en adekvat bakgrunn for de andre drøftelsene.
Nils Kristian Sundby