IVAR STRAHL. Allmän straffrätt i vad angår brotten. Lund 1976. Norstedts.442 s.

 

Noen utførlig, systematisk fremstilling av den svenske strafferetts alminnelige del har ikke sett dagens lys siden Hagströmers monumentale "Svenskstraffrätt I" kort etter århundreskiftet. Agges bredt opplagte "Straffrättensallmänna del" ble aldri fullført. Man har vært henvist til kompendier og tilbrottsbalkskommentaren. Den siste har vært en pålitelig veiviser, mensærlig når det gjelder de alminnelige straffbarhetsvilkår, har den naturligvis ikke kunnet erstatte den systematiske fremstilling.
    Det er derfor en stor begivenhet, ikke bare for svensk, men for nordiskstrafferett når professor Strahl nå som emeritus har lagt frem sin "Allmänstraffrätt i vad angår brotten". Den noe omstendelige tittel er åpenbartvalgt for å forberede leseren på at reaksjonssystemet er holdt utenfor. Siden Brottsbalken behandler spørsmålet om psykisk abnormitet som en delav reaksjonsspørsmålet,medfører denne begrensning at også det som i nabolandenes rett behandles under rubrikken tilregnelighet, faller utenforfremstillingen (bortsett fra et kort, men innholdsrikt petitavsnitt s. 76—78om lovens system). Den begrunnelse som i forordet blir gitt for å holdereaksjonssystemet utenfor, er at en fremstilling av dette i boken knaptskulle gi noe utover hva brottsbalkskommentaren inneholder. Med sammebegrunnelse er også straffelovens anvendelse i tid holdt utenfor, og bestemmelsene om straffelovens stedlige virkekrets er bare behandlet heltsummarisk. Heller ikke strafferettslig preskripsjon er behandlet. — Betegnelsen "allmän straffrätt" er ikke å forstå som motsetning til den såkaltespesialstrafferetten. Også denne behandles i boken, med den begrensningat arbeidet bare omfatter det som regnes til strafferettens alminnelige del.
    En begrensning som ikke er kommentert i forordet, er at alt kriminologisk, rettssosiologisk og strafferettsfilosofisk bakgrunnsstoff er utelatt. Detfinnes ingen diskusjon av kriminalitetens årsaker, straffens formål og virkninger og sammenhengen mellom strafferett og samfunnssystem. Boken begrenser seg til en rent juridisk fremstilling av gjeldende rett. Når mankjenner Strahls interesse nettopp for strafferettsfilosofi og reaksjonsspørsmål, stusser man litt over denne selvpålagte begrensning. Ingen kan avdenne bok få noen forestilling om at Strahl har vært en ledende skikkelse,nasjonalt og internasjonalt, i arbeidet for en reform av strafferetten i individualpreventiv retning, at han var en drivende kraft bak forslaget til"Skyddslag" med dens utmønstring av straffebegrepet, og en av forgrunnsfigurene i Société Internationale de Défense Sociale (Rörelsen för Socialskydd, se SvJT 1955 s. 28 flg. med rörelsens program, forfattet av Ancel,Hurwitz og Strahl). Det ville ha vært spennende å se Strahls reaksjon påde siste 20 års forskning og diskusjon, hvor behandlingstanken er avløst av

 

704 Johs. Andenæsen utbredt behandlingspessimisme, og hvor det er kommet sterke krav,ikke minst fra kretser som regner seg selv som progressive, om tilbakevenden til en gjerningsorientert, "klassisk" strafferett. Et syn som på 1950-tallet ble betraktet som et konservativt juristsyn, har i dag tilslutning fra radikale samfunnsstormere. Det som har vært betraktet som progressivt, blir nåav reformistene betraktet som foreldet. Også når det gjelder prioriteringen av de interesser som nyter strafferettslig vern, er det reist krav omdyptgående omvurderinger. Strahl kan ikke ha unngått å gjøre seg sine refleksjoner om hele denne utvikling, men han gir ikke leserne del i dem.Han har foretrukket å holde seg til det kriminalpolitisk nøytrale, teknisk juridiske område.
    Til gjengjeld blir det innenfor bokens ramme plass for meget inngåendedrøftelser, betydelig mer inngående enn i de nærmest tilsvarende fremstillinger i Danmark og Norge. De emner som er behandlet på 442 siderhos Strahl, opptar drøyt 200 sider i Hurwitz/Waabens fremstilling av dendanske kriminalrett og omtrent det samme i min egen "Alminnelig strafferett". Fremstillingen er ikke like utførlig overalt. Forsett, rettsvillfarelseog uaktsomhet får omtrent 40 sider hver, medvirkning 50 og straffbar unnlatelse ikke mindre enn 60 sider. Straffrihetsgrunnene er i forhold noksåstedmoderlig behandlet, f. eks. med 10 sider om samtykke (mot Agges 60),7 om nødverge og 3 om nødrett. Dimensjoneringen har åpenbart sammenheng med forfatterens egen interesse for de forskjellige emner, og det erjo en forfatters rett.
    Systematikken skiller seg fra den vanlige ved at distinksjonen mellomforbrytelse ved handling og forbrytelse ved unnlatelse er tillagt grunnleggende betydning. Bokens del II (s. 32—289) har overskriften "Brott genomhandling", del III (s. 290—352) "Brott genom underlåtenhet". Fremstillingen av skyldformene (uppsåt og uaktsomhet), rettsvillfarelse, forsøk ogmedvirkning blir på denne måte gitt adskilt for handling og unnlatelse. Såfølger del IV "Företagaransvar och liknande" og del V "Regler med allmän räckvidd", som handler om straffrihetsgrunnene og konkurrens. Disposisjonen medfører at de spørsmål som reiser seg ved unnlatelser får engrundigere behandling enn det ellers er vanlig, men fører også til en delgjentagelser og til at beslektede spørsmål blir behandlet på forskjelligesteder. Det forekommer meg også at det er en tendens i boken til å fremheve forskjellen mellom forbrytelse ved handling og forbrytelse ved unnlatelse sterkere enn jeg for min del finner grunn til. Det gjelder såledesved behandlingen av hva som kreves for forsett (uppsåt). Om den valgtesystematikk alt i alt er et fremskritt, får stå derhen.
    Fremstillingen knytter seg nær til rettspraksis. Det heter i forordet:"Till stor del har uppgiften för framställningen varit att systematisera avgöranden som träffats i rättspraxis och att påvisa sådana skäl för dem att deframstår såsom grundade på principer vilka kan tjäna till ledning vid bedömningen av andra fall." Det betyr ikke at forfatteren har gått de merteoretiske stridsspørsmål forbi, tvert om. Fremstillingen inneholder megetsom nok kommer til å betraktes som nyheter, fortsetter han i forordet,"delvis av ganska stor betydelse om än mera för teorien än för praktiken".Litteraturhenvisninger mangler derimot nesten helt, bortsett fra noen alment holdne henvisninger ved innledningen til de enkelte kapitler, ogdisse er — med et enkeltstående unntak — begrenset til svensk litteratur.

 

Anm. av Ivar Strahl: Allmän straffrätt 705For den som skal anvende boken som hjelpemiddel i det praktiske rettsliv,er naturligvis den inngående redegjørelse for rettspraksis det vesentlige.Men selv har jeg følt mangelen på litteraturhenvisninger som et savn. Detfinnes også lite diskusjon av oppfatninger som avviker fra forfatterensegne, noe som i forordet grunngis med tidshensyn og ønsket om ikke åtynge fremstillingen. Bare den som på forhånd er fullt fortrolig med svenskstrafferett, har derfor grunnlag for å vite når Strahl går sine egne veier ognår han følger tradisjonell lære. Heller ikke gis annet enn rent unntaksvisopplysninger om nabolandenes eller annen fremmed rett, selv når detteville ha vært nærliggende og ville ha tjent til belysning av de løsningersom er lagt til grunn i svensk lovgivning eller rettspraksis. Nettopp på grunnav Strahls brede internasjonale orientering hadde jeg kanskje ventet et videre nordisk og internasjonalt perspektiv, men denne begrensning i rammen for fremstillingen føles antakelig sterkere for en leser utenfra enn forden svenske lesekrets som boken retter seg til.
    Innenfor den begrensning som forfatteren har pålagt seg selv, gir han engrundig, skarpsinnig og rikt eksemplifisert fremstilling. På flere felter harStrahl fordelen av å kunne bygge på egne tidligere spesialundersøkelser,og også hans arbeid som medlem av Straffrättskommittén har naturligviskommet ham til gode. Den som leser boken med et annet rettssystem sombakgrunn, vil naturlig feste seg med særlig interesse ved punkter hvorsvensk rett har gått andre veier enn de han kjenner fra sitt eget hjemland.Dels kan det være lovgiverne som er blitt stående ved forskjellige løsninger, dels er det rettspraksis. Som eksempel på det siste kan nevnes begrepet forsett (uppsåt). I alle de nordiske land er hovedregelen, iallfallnominelt, at det kreves forsett til straffbarhet, men ingen av dem har våget seg på en legal definisjon av forsettet. Når det foreligger hensikt, ersaken klar, men hvor langt utover dette skal man strekke begrepet? Idansk og norsk rett har man akseptert at gjerningsmannen har handlet forsettlig når resultatet for ham fremsto som overveiende sannsynlig. I svenskrett er sannsynlighetsforsett ikke blitt godtatt, men til gjengjeld ser det uttil at den hypotetiske formulering av dolus eventualis må regnes for alminnelig anerkjent både i teori og praksis, i motsetning til situasjonen for Danmark og Norge. Emnet var for øvrig gjenstand for diskusjon på det 22.nordiske juristmøte i Reykjavik i 1960, hvor det — også fra svensk hold —ble ytret atskillige betenkeligheter overfor det hypotetiske forsett.
    Et eksempel på at lovgiverne har valgt forskjellige løsninger, gir rettsvillfarelsen. Danmark og Norge har egne, men innbyrdes avvikende lovbestemmelser om virkningen av rettsvillfarelse, mens Brottsbalken er tausom emnet. I praksis synes forskjellen imidlertid ikke å bety særlig meget. INorge er prinsippet at tiltalte skal frifinnes hvis han har befunnet seg iunnskyldelig rettsvillfarelse. Sagt med andre ord: Det kreves for straffbarhet at rettsvillfarelsen kan legges ham til last som uaktsomhet. I Sverigefører rettsvillfarelsen bare under særlige omstendigheter til frifinnelse,men den målestokk som den norske høyesterett bruker ved bedømmelsenav om en rettsvillfarelse er unnskyldelig, er så streng at forskjellen ikke erså stor som man umiddelbart kunne tro. Strahl har sympati for en løsninghvor såkalt ekte rettsvillfarelse aldri kan føre til frifinnelse, men bare tilpåföljdseftergift etter BrB 33:4, og han argumenterer også for at detteegentlig er lovens standpunkt (s. 130—131, 166—167). Han innrømmer li

 

45—Svensk Juristtidning 1977

 

706 Johs. Andenæskevel at situasjonen undertiden kan være slik at den tiltalte med en vissgrunn kan føle seg dårlig behandlet om han ikke blir frifunnet. Hovedtyngden av hans fremstilling ligger på det som vanligvis betegnes som uekterettsvillfarelse, en terminologi som Strahl for øvrig ikke bruker. Spørsmålet er, fremhever han, hva som må omfattes av forsettet i vedkommendestraffebud. Når f. eks. 20: 1, 1. ledd setter straff for i myndighetsutøvning åtilsidesette "vad som till följd av lag eller annan författning gäller för myndighetsutövningen", kreves det for forsettlig overtredelse at gjerningsmannen kjenner regelen og at den overtres. I mange andre tilfelle skaper dettvil hvordan loven i så måte skal tolkes, og forf. gir en utførlig drøftelse avde spørsmål som her melder seg.
    Når det gjelder straff for forsøk, har svensk rett fra gammelt vært megettilbakeholdende, noe som Strahl mener henger sammen med botsystemet,som ikke ble helt avskaffet før ved 1864-års straffelov. Når krenkelsen ikkeble fullbyrdet, forelå ikke behov for den oppreisning som boten tok siktepå. Også i dag straffes forsøk i mindre utstrekning i svensk rett enn i danskog norsk rett. Den danske og den norske straffelov har en generell bestemmelse om straff for forsøk, mens forsøk etter Brottsbalken bare er straffbartnår det er særskilt foreskrevet i vedkommende straffebud. En annen forskjell er at forsøk på medvirkning er straffbart etter dansk og norsk rett,men ikke etter svensk. Og ved avgrensingen av straffbarheten for det såkalte utjenlige forsøk, følger dansk og norsk rett fullt ut det subjektiveprinsipp, mens BrB 23: 1 har oppstilt et visst farekrav. Spørsmålet dukketopp i det kjente Brobyfallet (NJA 1956 B 6), som også tjener som skoleeksempel i strafferettsundervisningen i Norge. Forstanderinnen på et aldershjem, som hadde gitt en forhastet dødsmelding om en av de gamle, foretok en rekke handlinger — bl. a. å holde den gamles hode under vann i etpassende tidsrom — for å sikre at dødsmeldingen ble riktig, selv om denikke hadde vært det fra først av. Det var imidlertid mulig at den gamleallerede var død, og slik at dette måtte legges til grunn for dommen.Det reiste seg derfor spørsmålet: Kan man gjøre seg skyldig i forsøk pådrap overfor en død person? I Danmark og Norge er svaret utvilsomt ja.Slik som forstanderinnen forestilte seg de faktiske forhold, foretok hun endrapshandling, og det er etter loven tilstrekkelig. I Sverige var det stor tvilom bedømmelsen, men resultatet ble frifinnelse i alle instanser. Strahl (s.222) stiller seg tvilende til riktigheten av avgjørelsen, og for den som ervant til det subjektive forsøksprinsipp, virker resultatet lite tilfredsstillende. I andre tilfelle må det nok innrømmes at det rent subjektive forsøksprinsipp kan føre til straffbarhet i tilfelle hvor dette for folk flest vilføles kunstig, men erfaring viser at slike tilfelle praktisk talt aldri dukkeropp i praksis.
    Å gå inn på enkeltheter i Strahls fremstilling ville føre for langt. Jegskal bare ta opp til diskusjon visse generelle problemer som har interessertmeg siden unge år, og hvor jeg til dels har andre synspunkter enn forf. Detgjelder årsakssammenheng som straffbarhetsvilkår, og i forbindelse meddet spørsmålet om straffbar unnlatelse.1 Disse spørsmål har åpenbartopptatt forf. sterkt. Han kommer tilbake til dem i mange sammenheng og

 

1 Jeg kan vise til min artikkel "Konkurrerende skadeårsaker", TfR 1941 s.241—298, doktoravhandlingen "Straffbar unnlatelse" (1942) og "Alminneligstrafferett" (2. utg. 1974) §§ 12 og 13. 

Anm. av Ivar Strahl: Allmän straffrätt 707har kanskje gitt dem større plass enn deres praktiske betydning skulle tilsi,uten at jeg synes han er kommet frem til full avklaring.
    Straffebestemmelser bruker sjelden substantivet årsak eller verbet forårsake, men det forekommer. Et eksempel er BrB 3: 7 som retter seg mot"den som av oaktsamhet orsakar annans död". Oftere brukes andre, mindrevitenskapelige verber som betegner det samme, eller iallfall omtrent detsamme. Loven taler om den som "berövar annan livet" (3: 1), "dödar"(3: 3), "tillfogar annan person kroppsskada" (3: 5), "åsamkar kroppsskada"(3: 8), "förmår någon till handling eller underlåtenhet" (9: 4), "förstör eller skadar egendom" (12: 1). Som jeg ser det, er prinsippene for tolkingenden samme her som ved tolking av lovtekst for øvrig. Det selvsagte utgangspunkt er ordenes betydning etter vanlig språkbruk, og som midler vedpresiseringen i tvilsomme tilfelle brukes slikt som uttalelser i lovforarbeider, rettspraksis, sammenhengen mellom forskjellige lovbestemmelser, ogikke minst hensynet til å komme til et tilfredsstillende resultat. Like litesom ved andre tolkingsspørsmål kan man vente å finne en formel som girløsningen i alle tilfelle. I eldre teori støter man ofte på den oppfatning atdet finnes et "riktig" årsaksbegrep, som det er filosofiens, logikkens ellernaturvitenskapens oppgave å gi beskjed om, og som også skulle være anvendelig i jussen. Særlig er det betingelsesteorien som har fått æren av årepresentere logikken. Denne tankegang er uholdbar av to grunner. Fordet første lar det seg ikke gjøre å tale om det logiske eller det naturvitenskapelige årsaksbegrep. Både innenfor filosofi og naturvitenskap blir uttrykket tatt i forskjellige betydninger. For det annet ser læren bort fra atdet er en juridisk tolkingsoppgave man står overfor, som må løses med juridisk metodikk. Det er i seg selv en urimelig tanke at lovgiveren, som skalregulere borgernes og domstolenes adferd, skulle henvise dem til den vitenskapelige diskusjon innen logikk eller naturvitenskap for å finne ut avlovens mening.
    Strahl har en utførlig og nyansert fremstilling av årsakskravet i straffeloven ("orsaksrekvisitet"), og mot hans resultater har jeg ikke meget å innvende. Men det forekommer meg at det er en ambivalens i hans tankegang og språkbruk, som iallfall for meg har skapt visse vanskeligheter. Påden ene side fremholder han at utformingen av årsakskravet i prinsipp erspørsmål om en tolking av loven, som må skje i tilslutning til hva forårsakelse er etter vanlig språkbruk (s. 52). Når han tilføyer at dette er altforubestemt til å gi noen egentlig ledning, kan jeg ikke være enig. I de allerfleste tilfelle etterlater det juridiske spørsmål om årsakssammenheng ingen tvil når de faktiske forhold er på det rene. At tvilsomme grensetilfellekan oppstå, gjelder for all lovtolking, men på dette område er de tvilsomme grensetilfelle meget sjeldne i praksis.
    På den annen side uttrykker forf. seg mange steder på en måte som tyder på at han ikke helt har frigjort seg fra forestillingen om at det er en"riktig" eller "naturlig" betydning av begrepet. Hva en årsakssammenhengbestår i, og med hvilken rett vi skiller mellom "post hoc" og "propter hoc"er "en fråga för filosofer", heter det et sted (s. 52). Et annet sted uttalerhan: "Vad som hänt blir naturligtvis varken mer eller mindre orsak alltefter om det uppfyller orsaksrekvisitet, men frågan om innebörden av dettaär en fråga om innebörden av brottsbeskrivningen och så till vida en juridisk fråga" (s. 51). Jeg forstår det så at forf. sondrer mellom det som er

 

708 Johs. Andenæsårsak, og det som kreves for å oppfylle straffebudets årsakskrav (orsaksrekvisitet). Men i neste setning heter det at det ikke betyr at juridiken arbeider med et særskilt årsaksbegrep. "Det er missvisande att tala om juridisk kausalitet." Ja, hvorfor det? Hvis loven krever forårsakelse av et resultat, og det må avgjøres elter juridiske metoder hva som ligger i dette, hardet god mening å tale om et juridisk årsaksbegrep. Hvordan man vil brukeårsaksbetegnelsen i andre sammenheng, f. eks. i filosofi, naturvitenskap, historie eller samfunnsvitenskap, er en sak for seg.
    Adekvanslæren som en begrensning av den rettslig relevante årsakssammenheng tar Strahl bestemt avstand fra (s. 72—74). Læren er, mener han,så ubestemt at den ikke gir noen veiledning. I dette må man langt på veigi ham rett. De ansvarsbegrensninger som vanligvis legges inn i adekvanskravet, vil Strahl i stedet bygge inn i kravet til forsett (s. 119—120) oguaktsomhet (s. 199—205). Når man leser hans utredninger og eksempler,sitter det igjen en sterk tvil om hvorvidt man derved, som Strahl mener,unngår den ubestemthet som knytter seg til adekvanslæren. Enten manvelger den ene eller den annen begrunnelse, er det vel rettsfølelsen somer avgjørende. De generelle formuleringer man velger, er forsøk på åsammenfatte en ansvarsbegrensning som man finner rimelig, men som deter vanskelig å avgrense. I ett av de eksempler Strahl nevner, synes jeghans forsøk på å bygge ansvarsbegrensningen inn i forsetts- og uaktsomhetskravet fører galt avsted. Han nevner det tilfelle at en person leier ut enbil med dårlige bremser. Leieren omkommer ved en bilulykke, men hanhar ikke forsøkt å bremse, så feilen ved bremsene har vært uten betydningved ulykken. Hvis utleieren har leiet ut bilen med de dårlige bremser nettopp for at føreren skal kjøre seg ihjel, skal han etter Strahls mening straffes for fullbyrdet drap; han har jo lykkes i sitt drapsforsett (s. 123). Harhan derimot bare vært uaktsom, kan han ikke straffes for uaktsomt drap,for uaktsomheten har ikke vært relevant for resultatet (s. 205—206). Løsningen av uaktsomhetstilfellet er uten tvil riktig, men løsningen av forsettstilfellet har jeg vanskelig for å akseptere. Adekvanslren gir i dette eksempel en løsning som dekker begge varianter: Gjerningsmannen blir ikkeansvarlig for følgen fordi det ikke er noen sammenheng mellom det farligeved handlingen og skadefølgen. Eller for å bruke en formel fra svenskteori: For at skaden skal omfattes av ansvaret, må den ligge i farens retning.
    Ambivalensen overfor årsaksbegrepet gjør seg særlig gjeldende ved behandlingen av unnlatelsens straffbarhet ved de forbrytelser som er beskrevet som fremkallelse av en skadelig virkning (effektbrott). Forf. skillerskarpt mellom å forårsake et resultat og ikke å avverge det. Det førsteskjer ved handling, det annet ved unnlatelse. Dette gjentas en rekke steder i varierende former. Han siterer den gamle setning Nihil ex nihilo fit(av intet kommer intet), og sier at det er riktig forsåvidt som en unnlatelse ikke kan forårsake noe i samme mening som en handling kan det (s.27 o. fl. st.). Ett sted fremstår distinksjonen mellom forårsakelse (ved handling) og ikke-avvergelse som en presisering av forf.s egen språkbruk: "Iden följande framställningen kommer endast orsakande genom handlingatt kallas orsakande" (s. 28). Andre steder heter det mer kategorisk at effekten alltid er forårsaket av noe annet enn unnlatelser (s. 315) eller aten unnlatelse "inte kan orsaka någonting" (s. 337). Her synes det ikke

 

Anm. av Ivar Strahl: Allmän straffrätt 709lenger bare å være tale om forf.s. egen språkbruk, men om hvordan detvirkelig forholder seg.
    Samtidig fremholdes det at en unnlatelse kan oppfylle et årsaksrekvisitog derfor under visse forutsetninger pådra ansvar likesom en forårsakelsegjennom handling. Språket er nemlig slik at vi om den som ikke har avverget en effekt, kan si at han har forårsaket effekten, og loven benytter segav denne språkbruk (s. 27—28, 66).
    Det står for meg som en unødig komplikasjon av fremstillingen på dennemåte å operere med en distinksjon mellom det å forårsake og det å oppfylle et årsaksrekvisit, og man får heller ikke noen klar beskjed om hvorforforf. anser det uriktig å omtale en unnlatelse som årsak. Det reelle spørsmål er hvordan det skal avgjøres når en unnlatelse kan straffes på linjemed en forårsakelse ved aktiv handling. Jeg ser dette som en tolking avlovens gjerningsbeskrivelse, i prinsippet ikke forskjellig fra annen tolking.Utgangspunktet er her som ellers vanlig språkbruk, og et vesentlig momentved tolkingen er om unnlatelse er strafferettslig likeverdig med en aktivforårsakelse. Etter de foran siterte uttalelser fra Strahl om den alminnelige språkbruk som loven benytter seg av, skulle man tro at han ville se saken på samme måte. Det gjør han imidlertid ikke. Han fremhever gang pågang at det ikke er spørsmål om en tolking av straffebudet og heller ikkeom analogi. Hva man gjør, er å anvende et uskrevet prinsipp om unnlatelsens straffbarhet (s. 18, 66, 309, 310, 312, 314). Man setter seg altså her utover legalitetsprinsippet, og supplerer gjerningsbeskrivelsene med et prinsipp om at en unnlatelse av å avverge en effekt under visse forutsetningerlikestilles med en aktiv forårsakelse av effekten. Ved straffebud som ikkeinneholder et årsaksrekvisit, gjelder derimot noe annet: Her er det en tolking av straffebudet som må avgjøre om det også kan overtres ved passivitet.
    Strahls fremstilling avviker vesentlig fra Agges, uten at meningsforskjellen blir kommentert eller begrunnet. Agge ser på spørsmålet om unnlatelsens straffbarhet som et tolkingsproblem, for effektbrott like vel som forbeteendebrott, og med utgangspunkt i legalitetsprinsippet tar han avstandfra å utvide straffansvaret til å gjelde opptreden som i og for seg er straffverdig, "men som dock enligt ett naturligt uppfattningssätt ligger utanförstraffbudets ordalag och rimliga tolkning" (Straffrättens allmänna del s.321—322, jfr. s. 313). Jeg kan ikke se at Strahl gir noen overbevisende begrunnelse for sin lære, og den forekommer meg prinsipielt angripelig. Deter for det første ikke treffende når han flere steder uttrykker seg som omdet er spørsmål om å straffe en unnlatelse etter straffebud som etter gjerningsbeskrivelsen bare retter seg mot aktiv handling (s. 312, 320, 323, 336).Når loven retter seg mot forårsakelsen av en effekt, er det dermed ikkesagt noe om hvordan forårsakelsen skal skje. I det alt overveiende tilfelleer det ved aktiv handling, men etter vanlig språkbruk, som loven må antaså bygge på, kan det også skje ved en unnlatelse. Særlig når det er tale omen sammensatt virksomhet (å føre bil, tog eller skip, å behandle en pasient, å lede en bedrift), vil det, som Strahl selv i flere sammenheng gjøroppmerksom på, virke subtilt å sondre mellom handling og unnlatelse. Omen bilfører unnlater å bremse, en lege å forbinde pasienten, eller en bedriftsleder å gi nødvendige instruksjoner til sine folk, vil ingen være i tvilom at han direkte rammes som forvolder av den skade som blir følgen.

 

710 Johs. AndenæsTilsvarende har domstolene i alle land som jeg kjenner til, funnet detklart at en barnemor kan dømmes for drap av barnet dersom hun unnlaterå gi det mat og stell med den følge at det dør. Forventningen om handlinger i tilfelle som de nevnte så sterk at det er unnlatelsen av å handle somfremtrer som forklaring på effekten, og dermed blir utpekt som årsak. Detser ut til at jo mer likeverdig unnlatelsen er med en aktiv handling, jomer naturlig faller det språklig å betegne den som årsak. Det er ikke nødvendig å operere med noe brudd på legalitetsprinsippet for å begrunnestraffbarheten i disse typiske tilfelle. I andre tilfelle kan spørsmålet omunnlatelsen går inn under et straffebud være tvilsomt. Kanskje har manfølelsen av at man må presse ordlyden for å ramme unnlatelsen, kanskjehar man også følelsen av at unnlatelsen nok er straffverdig, men ikke fulltså straffverdig som overtredelse gjennom aktiv handling. Slike tvilstilfellekommer man ikke utenom enten man bygger direkte på en tolking avstraffebudet eller søker løsningen i et prinsipp om likestilling av unnlatelsen med aktiv forårsakelse. Som Strahls egen fremstilling viser, oppløser dette prinsipp seg i en rekke til dels nokså vage synspunkter om hva som skaltil for unnlatelsens straffbarhet.
    Det er også vanskelig å forstå hvorfor det skal gjelde andre prinsipperfor "effektbrott" enn for "beteendebrott". I det ene som det annet tilfellebør etter min oppfatning resultatet bero på en naturlig tolking av straffebudet, med utgangspunkt i vanlig språkbruk, men uten at man er bundet tilen ren ordfortolkning dersom den ikke fører til rimelige resultater. Ogsåved beteendebrott forekommer det at straffebud som i første rekke tarsikte på aktiv overtredelse, kan begås ved passivitet. Voldtekt kan vanskelig tenkes forøvet ved en ren passivitet, men forbrytelser som incest ellerkjønnslig omgang med barn kan begås ved en unnlatelse av å avverge denseksuelle omgang, selv om det unektelig er en høyst atypisk forøvelsesform. Selve distinksjonen mellom "effektbrott" og "beteendebrott" er heller ikke alltid innlysende. Strahl nevner som eksempel på beteendebrottBrB 16: 4, som bl. a. rammer den som "stör allmän sammankomst". Forstyrrelsen er, sier han, en hendelse i ytterverdenen, "men brottet består just idenna händelse och det finns intet utrymme för et orsaksrekvisit" (s. 28).Ja, mon det? Kunne ikke lovovertredelsen like gjerne ha vært beskrevetsom den som forvolder forstyrrelse av almen sammenkomst? I regelen vilgjerningsmannens opptreden og forstyrrelsen for almenheten så å si væreto sider av samme sak, men nødvendig er det ikke. Gjerningsmannen kanf. eks. befinne seg på avstand fra samlingsstedet og ved elektrisk utløsningforstyrre samlingen ved ulyd eller på annen måte. Hvorfor skal "störandeav församling" være beteendebrott mens f. eks. misshandel er effektbrott?Det er vanskelig å forstå, og enda vanskeligere å forstå er det at konstruksjonen skal ha betydning for spørsmålet om straffebudet kan overtres vedunnlatelse. Noe liknende gjelder for tyveri (BrB 8: 1). Bestemmelsen retter seg mot "den som olovligen tager vad annan tillhör". Det er naturlig åforstå det som beskrivelse av en handling (et beteendebrott). Men man kanogså, selv om det virker noe kunstig, se det straffbare som fremkallelsen aven virkning: Å ta en ting vil si å overføre den fra eierens besittelse til tyvens. Vanligvis vil handlingen og effekten være samtidige og gå i ett fortanken. Men besittelsesoverføringen behøver ikke skje ved at gjerningsmannen personlig legger hånd på tingen. Han kan f. eks. bruke et dressert

 

Anm. av Ivar Strahl: Allmän straffrätt 711dyr eller en mekanisk og selvstyrende innretning. I så fall blir det en avstand i tid mellom handling og virkning og en usikkerhet om handlingenfører til virkningen, på samme måte som ved de typiske effektbrott.
    Den meningsforskjell som her er drøftet, angår mer terminologi og metode enn resultater. Når det gjelder de nærmere vilkår for at en unnlatelse skal kunne straffes som fremkallelse av en skadelig effekt, kan jeg ialt vesentlig slutte meg til Strahls fremstilling (s. 319—330). Med et uttrykk fra tysk strafferettsterminologi sier han at det er avgjørende at denunnlatende inntar en "garantställning". Han er klar over at ordet bare giren vag antydning om hva som skal til. En rettsplikt til å handle er ikke alltid tilstrekkelig, det må foretas en vurdering av om plikten også bør medføre strafferettslig ansvar for den effekt som skulle ha vært avverget. Etvesentlig synspunkt er om unnlatelsen på grunn av garantstillingen fremstår som like straffverdig som fremkallelse av effekten gjennom aktiv handling. Ofte er løsningen tvilsom. Overtredelsen ved unnlatelse er en atypiskovertredelsesform. Som jeg selv har uttrykt det: Hele læren om de såkalte uekte unnlatelsesforbrytelser er en eneste stor samling av grensespørsmål.
    Strahl mener at det er utelukket å straffe for medvirkning til en unnlatelsesforbrytelse. Det som BrB 23: 4 setter straff for, er med råd eller dådå fremme en straffebelagt gjerning. Det betyr, hevder Strahl, "att verksamt bidraga till en tilldragelse. Men underlåtenhet är ingen tilldragelse.Vad som tilldrager sig är något annat än underlåtenhet" (s. 340—341).Den som f. eks. overtaler en annen til ikke å oppfylle en plikt som han erpålagt under straffansvar, kan derfor ikke straffes for anstiftelse av unnlatelsesforbrytelsen. Jeg har vanskelig for å følge dette resonnement. I norskrett er iallfall løsningen en annen. Lovgivningen har hos oss valgt den teknikk å bestemme i hvert enkelt straffebud om medvirkning skal straffes, ogmedvirkning er uttrykkelig nevnt ved en del straffebud som primært retterseg mot unnlatelse (se således strl. §§ 172, 310, 311, se også § 242, 2. leddsom rammer den som "ved forledelse eller tilskyndelse medvirker" tilunnlatelsen). —På den annen side trekker Strahl videre grenser for adgangen til å straffe for medvirkning den som unnlater å oppfylle en plikttil å hindre en forbrytelse, enn jeg har funnet riktig for norsk retts vedkommende (Strahl s. 335—340 sammenholdt med min Alminnelig strafferett s. 305—306).
    I det foregående har jeg gått inn på enkelte spørsmål hvor jeg har etannet syn enn forf. Det sier seg selv at det i en bok om et omfattende ogkomplisert rettsområde som strafferettens alminnelige del, vil forekommebåde konkrete løsninger og teoretiske konstruksjoner som er kontroversielle. Særlig gjelder det når en forfatter, slik som Strahl har gjort, ikkenøyer seg med å sammenfatte den tradisjonelle visdom, men djervt gårsine egne veier. Selv om jeg ikke tror at han overalt har sagt det siste ord,vil hans bok bli stående som en skattekiste av faktisk informasjon og av teoretiske synspunkter.


Johs. Andenæs