Mortifikasjonsinstituttet i norsk rett

 

I affektenes og misundelsens samfunn kan et menneske lett bli utsatt for beskyldninger som, når de vinder tiltro — og det har de lett for å gjøre — er egnet til å skade vedkommendes gode navn og rykte og/eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av fornøden tillit. Slikt går på omdømmet løs og er ærekrenkende. Hvis beskyldningen medfører sannhet, må den beskyldte tåle fremsettelsen, medmindre den er unødig ondsinnet og sjikanøs i sin form. Men er den usann, oppstår for den krenkede et beskyttelsesbehov og en rettslig interesse i å få skadevirkningene reparert.

 

Følgende reaksjoner kan være aktuelle:
1. straff over injurianten,
2. erstatning for den ved krenkelsen voldte økonomiske skade,
3. oppreisning i penger for ikke-økonomisk skade.
Disse reaksjoner, særlig de to førstnevnte, forutsetter at det foreligger skyld hos injurianten. Men injuriant i den norske straffelovs forstand (§ 247) er ikke bare den som forsettlig eller uaktsomt fremsetter beskyldningen i skrift eller tale, men også den som forårsaker en fremsettelse eller en viderebefordring av beskyldningen, — ja ennog den som medvirker til dette.
    Hensynet til den fornærmede kan da tilsi en fjerde rettslig reaksjon. En måte å komme skadevirkningene tillivs på, som ikke er avhengig av at subjektiv skyld hos injurianten kan godtgjøres. Vi har i norsk rett — i modifisert form også i dansk rett — et institutt som imøtekommer den krenkedes beskyttelsesbehov forsåvidt. Det kaldes mortifikasjon. Det vil si at en domstol prøver sannhetsbeviset rettslig, og hvis det da ikke blir ført, avgir retten en offisiell erklæring i doms eller kjennelses form om at den krenkede skal være fri for beskyldningen, som i mangel av sannhetsbevis kjennes "død og maktesløs" å være.
    En slik rettsavgjørelse tar — isolert bedømt — bare sikte på å skaffe den krenkede æresoppreisning, og den innebærer ikke noen fellende dom over injurianten, hvis skyld kan være uprøvet.
    Straffelovens § 253 sier det slik at den fornærmede "kan forlange" mortifikasjon "i alle tilfeller, når sannhetsbeviset ikke er ført". Tankegangen bak loven er den at, selv om beskyldningen måtte være fremsatt i aktsom god tro, så må fremsetteren av hensyn til den fornærmede finne seg i å få den mortifisert, når det viser seg at han ikke har bevismessig dekning for den. Såpass varsom skal man være med medmenneskers

 

Albert Wiesener 491omdømme at man ikke sprer krenkende beskyldninger, som man ikke kan skaffe bevis for. Mortifikasjonen avliver da beskyldningen rettslig, uten nødvendigvis å domfelle beskylderen. Straffe- og erstatningsansvar beror på en annen prosedyre, der subjektiv skyld må godtgjøres.
    At det må være injurianten som har bevisbyrden for sine beskyldningers vederheftighet, tør være innlysende. Den krenkede har belastning mer enn nok ved prosessen, derved at motpartens forsøk på å føre sannhetsbevis svært ofte innebærer en nærgående og opprivende ransakelse av den krenkedes personlige forhold — som regel for åpne dører, gerne med sensasjonspreget presseakkompagnement, idet mortifikasjonen tar sikte på offentlig rehabilitering og da må forhandles i full offentlighet. Når den krenkede således må tåle lyskasterne over sine forhold, er det ikke mer enn rimelig at det må gå ut over hans æresskjender at denne ikke kan legitimere sine beskyldninger.
    Også i en annen relasjon skiller mortifikasjonskravet seg fra straffe- og erstatningskravene. Det gjelder spørsmålet om preskripsjon. Opprinnelig var det slik i norsk rett at adgangen til å forlange mortifikasjon overhodet ikke var gjenstand for foreldelse. Så lenge beskyldningen ennå var levende blant folk, og det således besto en reell interesse hos den fornærmede i å få den avlivet, så lenge kunde mortifikasjon forlanges.
    I 1950-årene oppsto det imidlertid spørsmål om endring i dette forhold. Foranledningen var en plenumsdom i Høyesterett i febr. 1955, der det med et så knepent flertall som 7 mot 6 stemmer ble avgjort at også en pliktmessig vitneuttalelse, avgitt fullt aktsomt i god tro og innenfor sakens ramme, kan mortifiseres, når uttalelsen objektivt inneholder en beskyldning, hvis sannhet ikke er bevist. Etter denne saken ble det nedsatt et utvalg til å utrede spørsmålet om mortifikasjonens berettigelse og om mulige begrensninger i anvendelsen.
    Høyesteretts flertall på 7 og mindretallet på 6 dommere ble begge representert i utvalget ved sine respektive førstvoterende, dommerne Heiberg og Bendiksby. Begge fraksjoner var enige om mortifikasjonsinstituttets berettigelse og dets sterke tradisjoner i norsk rettstankegang og rettsutøvelse. Derimot fandt utvalget samstemmig å burde innføre en viss begrensning i tid for adgangen til å kreve mortifikasjon. I str. 1. § 80 bledet så inntatt en bestemmelse om at denne adgang skal være foreldet 3 år etter at den krenkede har fått kjendskap til beskyldningens fremsettelse og de dermed sammenhangende årsaksforhold. Det blir da et faktisk bevisspørsmål når et slikt kjendskap skal anses ervervet. Loven kreveringen aktivitet fra den fornærmedes side for å skaffe seg kjendskapet. Lovendringen tråtte i kraft 1. januar 1965.
    Det avgjørende synspunkt rent materielt ligger i en avveining av de motstridende interessers beskyttelsesværdighet. Og det skal helt særlige grunner til for at ikke den krenkedes behov for mortifikasjon skal prioriteres rettslig fremfor injuriantens motvilje mot å tåle noe så betinget diskriminerende som en mortifikasjon av krenkende utsagn, når disse alene er basert på ikke bevislige mistanker. I en rettsstat er grensen mellem bevis og mistanke identisk med grensen mellem rettssikkerhet og vilkårlighetens vildnis.
    Begge fraksjoner i utvalget var enige om at det forhold som foranlediget lovendringen i § 80 hensynet til det vitne eller den offentlige

 

492 Mortifikasjonsinstituttettjenstemann som injurierer i god tro ikraft av en rettsplikt til å forklare seg — at det hensyn ikke slår lenger enn til å frita vedkommende for subjektiv skyld. Det tilsir ingen fritakelse for mortifikasjon. Svært ofte er skadevirkningene av ærekrenkende utsagn særlig alvårlige, nettop når utsagnet fremsettes i kraft av en rettsplikt til å forklare seg. Krenkedes behov for å beskyttes vil da være særlig sterkt.
    Adgangen til å få en ærekrenkende beskyldning mortifisert, når det ikke kan legitimeres at den medfører sannhet, er ukjent i svensk rett. I og for seg er dette bemerkelsesværdig — så beslektet som skandinavisk rettsutvikling ellers har artet seg i det vesentlige, og så beslektet som de mentale forutsetninger ligger an. Jeg kjenner ikke de hensyn som har vært bestemmende for en slik forskjelsutvikling. Men kanskje var det idag ingen umulig tanke at man i Sverige satte ned et utvalg av kyndige jurister til å utrede spørsmålet om det ikke også der er behov tilstede for å skaffe folk, som utsettes for usanne krenkelser av sitt omdømme, en særlig æresmessig beskyttelse.


Albert Wiesener