Norsk lovgivning 1980

I det følgende vil det bli gitt en kort oversikt over enkelte viktige lover som ble vedtatt i løpet av 1980. Under omtalen av hver lov vil det bli gitt en henvisning til forarbeidene til loven.

 

1. Privatrett
1.1 Lov 8 februar 1980 nr 2 om pant
Forarbeider: Rådsegn frå Sivillovbokutvalet "Om pant" avgitt i juni 1970, Odelstingsproposisjon nr 39 (1977-78) og Innstilling til Odelstinget nr 19 (1979-80)
Ved lov 8 februar 1980 nr 2 ble det vedtatt en ny alminnelig lov om pant (panteloven). Loven trådte i kraft 1 januar 1981.
    I lovens kapittel 1 er det gitt generelle bestemmelser som i prinsippet er ment å skulle gjelde for alt slags pant, uansett grunnlag (avtale, utlegg, lovbestemt) og uansett panteobjektets art (fast eiendom, løsøre, verdipapirer m. v.). Disse bestemmelsene gjelder bl. a. spørsmålet om adgangen til å pantsette, angivelse av pantekravet, den faktiske og rettslige rådighet over samt avkastning av pantet, risiko for tap av eller skade på pantet, avhendelse av panterett. Bestemmelsene er stort sett i samsvar med tidligere panterett.
    Det samme gjelder bestemmelsene i kapittel 2 om avtalepant i fast eiendom. Her er det gitt regler om hva panterett i fast eiendom omfatter, rettsvern (ved tinglysing i grunnboken), overtakelse av pantegjeld m. v.
    Det er særlig i kapittel 3 om avtalepant i løsøre at man finner de mest vidtgående og praktisk viktige endringer i forhold til tidligere panterett. Utgangspunktet er — som tidligere — at panterett i løsøre bare kan få rettsvern ved overlevering e. 1. Men betydelige unntak er gjort i panteloven kapittel 3. For den første vil registrerbart løsøre som skip og fly fortsatt kunne underpantsettes. Ellers kan man si at reglene åpner adgang for stort sett alle reelle næringsdrivende til å underpantsette sitt driftstilbehør og varelager. Dessuten er det gitt regler om særskilt pantsetting av motorvogner til bruk inæringsvirksomhet og flyttbare anleggsmaskiner til bruk i næringsdrivendes entreprenørvirksomhet. Videre er det gitt egne regler om særskilt pantsetting av visse typer løsøre som er bestemt til bruk i landbruks- eller fiskerivirksomhet. Ved kgl. resolusjon 21 november 1980 er det gitt nærmere forskrifter om hvem som skal anses som næringsdrivende, hva som skal anses som motorvogner og anleggsmaskiner og om hva som skal anses som næringsvirksomhet i landbruket.
    Den utvidede adgang til å pantsette løsøre er basert på at rettigheten kan få rettsvern ved registrering i et særskilt landsregister for rettigheter i løsøre (Løsøreregisteret). (Om etableringen av dette registeret, se pkt 1.2 nedenfor.) Pantsetting av driftstilbehør må imidlertid fortsatt skje sammen med pantsetting av eiendomsrett eller bruksrett til den faste eiendom som virksomheten er knyttet til. Rettsvernet oppnås her ved tinglysing på eiendommens grunnboksblad.
    Lovens kapittel 3 inneholder også regler om salgspant. Salgspantordningen avløser nåværende ordning med eiendomsforbehold og gjelder som dette sikring av innkjøpskreditt. Terminologisk har man tatt konsekvensen av at

 

36-13-168 Sv Juristtidning

562 Erik Keiserudeiendomsforbeholdet reelt sett er en sikkerhetsrett som ikke adskiller seg vesentlig fra andre former for pant. Ved avgrensingen mellom panteloven og avbetalingsloven (tilsvarende gjelder for utkastet til ny kredittkjøpslov) har man valgt å behandle de rent panterettslige sider ved salgspantet i panteloven. Det vil si at i panteloven behandles vilkårene for å ta gyldig salgspant, de nærmere regler om salgspantavtalen og reglene om rettsvern overfor kreditorer og godtroende tredjemenn (supplert av reglene om godtroerverv i lov 2 juni 1978 nr 37 om godtroerverv av løsøre). Avbetalingsloven (kredittkjøpslovutkastet) behandler så reglene om realisasjon av salgspant — det vil si betingelsene for å ta salgsgjenstanden tilbake og de nærmere regler om dette.
    Det normale er at salgspant oppnår rettsvern uten særskilt registrering. Særlige regler gjelder imidlertid for salgspant i deler og tilbehør til fast eiendom eller andre ting som kan registreres i et realregister. For å få fullt rettsvern må salgspantet her tinglyses eller registreres. Videre er det fastsatt at salgspant i motorvogn må for å få rettsvern tinglyses på kjøperens blad i Løsøreregisteret (se nærmere nedenfor under pkt 1.2). Salgspantet blir da også beskyttet overfor en tredje person som i god tro kjøper motorvognen. (En tilsvarende regel gjelder for utleggspant i motorvogn.) Bestemmelsen om salgspant i motorvogn er imidlertid ennå ikke satt i kraft.
    Reglene om salgspant vil etter panteloven også gjelde for "leieavtale eller lignende avtale som i realiteten tjener til å sikre et avhendelsesvederlag. . . hvis det er meningen at leieren skal bli eier av tingen etter å ha betalt et visst antall leieterminer". De viktigste av salgspantreglene gjelder også for leieavtaler eller liknende avtaler som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag "selv om leiren ikke har rett til å bli eier", dvs. finansiell leasing.
    I kapittel 4 er det gitt regler om avtalepant i verdipapirer, enkle pengekrav m. m. Prinsipielt nytt er her at også enkle pengekrav nå kan pantsettes, slik at man slipper å gå vegen om det konstruktivt pregete og noe uklare institutt "sikringscesjon". Også factoring er regulert i dette kapitlet.
    Kapittel 5 i loven gir regler om rettsvernet for utleggspant (namsutlegg og skifteutlegg) i fast eiendom, registrerbart løsøre, driftstilbehør og varelager, motorvogn, annet løsøre, verdipapirer m. m. Bestemmelsene er i det alt vesentligste i samsvar med gjeldende rett. Men ingen av bestemmelsene gir hjemmel for utleggspant. Dette reguleres av andre lover, jfr. særlig tvangsfullbyrdelsesloven og lov 13 juni 1975 nr 37 om fordringshavernes dekningsrett.
    Regler om lovbestemt pant (legalpant) er i dag spredt rundt omkring i spesiallovgivningen. Pantelovens kapittel 6 innebærer en omfattende opprydding i disse bestemmelsene. En rekke bestemmelser som tidligere ga hjemmel for legalpant, er opphevet. De som står igjen og som gjelder fast eiendom, må som hovedregel tinglyses for å få rettsvern — på samme måte som panterettett er avtale eller utlegg. Rettsvern uten tinglysing har bare kommunale krav på eiendomsskatt, renholdsavgift, feieravgift og årsavgift for vann og kloakk. Utinglyst lovbestemt panterett faller bort etter to år, de tinglyste etter tre år.
    Også forholdet mellom gammel og ny rett er regulert i loven. Reglene i kapittel 1-5 kommer bare til anvendelse på panterettigheter som stiftes etter 1 januar 1981. Tidligere rett vil således fortsatt i lang tid måtte anvendes på eldre panteretter. Særlig aktuelt vil dette være for langsiktige panteretter i fast eiendom. Når det gjelder fullbyrdingen av panterettigheter stiftet før 1 januar 1981, er det bestemt at denne skal skje etter de regler som til enhver tid gjelder.

Norsk lovgivning 1980 563    Samtidig med den nye panteloven er det vedtatt tilpassinger i et femtitall andre lover, bl. a. i tvangsfullbyrdelsesloven.

 

1.2 Lov 8 februar 1980 nr 3 om endringer i tinglysingsloven m. m. (Løsøreregisteret)
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 63 (1978-79) og Innstilling til Odelstinget nr 19 (1979-80)
Stortinget ga i desember 1978 sin tilslutning til opprettelse av et landsregister for rettigheter i løsøre — Løsøreregisteret. Det nye registeret avløser de lokale personregistrene som tidligere ble ført ved den enkelte herreds/byrett. I disse registrene føres bl. a. utleggspant i løsøre, avtalepant i varelager (forlagspant) m. m. Registrering er nødvendig for at rettigheten skal få rettsvern overfor andre kreditorer og godtroende tredjemenn.
    Bakgrunnen for opprettelsen av et landsregister for rettigheter i løsøre er dels misnøye med den tidligere ordningen med lokale personregistre. Registreringen ble her foretatt ved vedkommende persons eller foretaks hjemting og det ble ikke foretatt ny registrering når vedkommende flyttet til en annen rettskrets. For samme person/foretak kunne det derfor finnes registreringer i personregisteret i flere rettskretser. Regelen var også at registrering foretatt i feil rettskrets, hadde ingen virkning. I tillegg kommer at den nye panteloven utvider adgangen til frivillig pantsettelse av løsøre (jfr. foran pkt 1.1), noe som antakelig vil føre til en vesentlig økning i antall dokumenter som ønskes tinglyst.
    Ved lov 8 februar 1980 nr 3 er det foretatt enkelte endringer i tinglysingsloven m. m. i forbindelse med opprettelsen av Løsøreregisteret.
    Løsøreregisteret trådte i virksomhet 1 januar 1981. Fra dette tidspunkt kan det ikke lenger foretas nytinglysinger i de lokale personregistrene. Når det gjelder rettigheter som allerede er registrert i disse registrene, er enkelte rettigheter (f. eks. forlagspant) uten videre overført til Løsøreregisterets database. For øvrig kan rettshaveren i tre år fra 1 januar 1981 begjære tidligere tinglyste rettigheter overført til Løsøreregisteret. Dokumenter som ikke i løpet av denne tidsperiode er overført til Løsøreregisteret, mister sitt rettsvern senest ved utløpet av treårsfristen.
    Om Løsøreregisteret kan ellers bemerkes:
    Selve registeret er plassert i Brønnøysund i Nordland fylke. Registeret er knyttet til Brønnøy sorenskriverembete.
    I Løsøreregisteret vil bl. a. følgende rettigheter kunne tinglyses for å få rettsvern:
— Avtalepant i løsøre og avtale om factoring (jfr. foran pkt 1.1). Når det særlig gjelder salgspant i motorvogn, vil de nye reglene om registrering av salgspantet i Løsøreregisteret først tre i kraft fra 1982.
— Ektepakter (Løsøreregisteret avløser det tidligere sentralregister for tinglyste ektepakter som ble ført ved Oslo byskriverembete).
— Tvangsforretninger (utleggspant, utpanting, arrest m. m.) i løsøre.
— Skifteutlegg i løsøre for arv og gjeld.
Fra 1 januar 1981 er det i tilknytting til Løsøreregisteret også etablert et sentralregister for innsending av aksjeselskapers årsoppgjør (jfr. aksjeloven § 11-14). Innsendingsplikten gjelder årsoppgjør som avsluttes pr 31 desember 1980 eller senere.
    Løsøreregisteret er EDB-basert og forutsetter at det bygges opp og ajour-

564 Erik Keiserudholdes en database over alle aktuelle heftelser i løsøre til enhver tid. Registrering vil skje direkte i databasen (on-line). Det betyr at det som er registrert, er tilgjengelig med en gang på andre dataskjermer.
    Dokumenter som ønskes tinglyst, sendes direkte til Løsøreregisteret, og det er målsettingen at dokumentet skal kunne returneres i tinglyst stand dagen etter.
    De opplysninger som finnes i Løsøreregisteret er undergitt offentlighetens adgang til gjennomsyn. Ved å ta kontakt med Løsøreregisteret vil publikum kunne få opplysninger om hvilke heftelser som er tinglyst vedrørende en bestemt person eller et foretak. For å sikre at opplysninger gis om rett person, bør fødselsnummeret på den tinglysingen gjelder, opplyses. Når det gjelder foretak (firmaer, selskaper, institusjoner etc.) har man ikke noe tilsvarende felles identifikasjonsmiddel. Til hjelp for registreringsarbeidet ved Løsøreregisteret er det derfor etablert et eget foretaksregister. Hvert enkelt foretak er tildelt et foretaksnummer og publikum vil ved henvendelse til det lokale handelsregisteret eller til Løsøreregisteret kunne få opplysninger om dette. Ved spørsmål om et foretak, må foretaksnummeret som er tildelt av Løsøreregisteret opplyses. Når det særlig gjelder motorvogner, vil man ved å oppgi registreringsnummeret få opplyst hvilke heftelser som er registrert på motorvognen.
    Ved Løsøreregisteret regner man med en utstrakt telefonservice. For at publikum skal kunne betjenes med minimal ventetid er det anskaffet en datamaskinstyrt telefonkøordner. Publikum kan på denne måte fa opplysninger direkte over telefon. Dessuten vil man kunne begjære fullstendige panteattester som viser alle registreringer på en bestemt person, foretak eller motorvogn. Bestilling av utskrift kan skje over telefon eller skriftlig. Man kan også bestille kopi av selve det tinglyste dokument og av årsoppgjør som er innsendt av et aksjeselskap.
    For 1981 regner man med ca 100 000 dokumenter til tinglysing. Dette tallet vil trolig kunne stige til ca 250 000 i løpet av en treårsperiode.

 

1.3 L o v 23 m a i 1980 nr 11 om stiftelser
Forarbeider: NOU 1975:63 Stiftelser og omdanning, Odelstingsproposisjon nr 3 (1979-80) og Innstilling til Odelstinget nr 40 (1979-80)
Ved lov 23 mai 1980 nr 11 er det gitt en alminnelig regulering av det rettsinstitutt som går under betegnelsen stiftelse. Tidligere var dette området stort sett ulovfestet og rettstilstanden var til dels uklar. Den nye loven vil trolig tre i kraft 1 januar 1982.
    Om begrepet "stiftelse" er det uttalt følgende i forarbeidene (Ot prp nr 3 for 1979-80 side 7):


"Med en stiftelse forstås vanligvis en formuesmasse som er satt av til et bestemt formål under en selvstendig ledelse. Den opprettes ved viljeserklæring, i de fleste tilfelle ved testament eller bindende gavebrev. Dersom stiftelsen bare består av pengemidler og verdipapirer, brukes oftest betegnelsen legat. Dette gjelder særlig når den er opprettetved testament...
    Sammen med selskaper, foreninger og visse andre spesielle rettsinstitutter har stiftelser vært regnet som såkalte juridiske personer. Dette innebærer at en stiftelse regnes som eier av de midler den består av. Den som disponerer eller forvalter stiftelsen (styret), kan erverve rettigheter for stiftelsen og pådra den forpliktelser som dens formue hefter

Norsk lovgivning 1980 565overfor. På den annen side kan stiftelsesmidler ikke angripes av forvalterens kreditorer og normalt heller ikke av oppretterens (giverens) kreditorer. Selv om det er utpekt visse persongrupper som nyter godt av stiftelsen i henhold til dens formål (destinatarer), regnes ikke disse som eier av stiftelsen, og dens verdier kan ikke angripes av dereskreditorer.
    Stiftelsen kan således erveive rettigheter og være part i avtaler og prosesser. Den blir eier av midler som trer i stedet for det den eier (subrogasjon)."

 

Stiftelsesloven inneholder ingen legaldefinisjon av hva som skal anses som stiftelse. (Jfr. den diskusjon man i sin tid hadde i Sverige om dette spørsmålet.) Det er lagt til grunn at det stiftelsesbegrep som har utviklet seg i praksis i sin kjerne er tilstrekkelig klart og man har unnlatt å avgrense dette nærmere. I lovens § 2 har man likevel til veiledning gitt en beskrivelse av hvordan en stiftelse kommer i stand.
    Etter loven er det fortsatt fri adgang til å opprette stiftelser. Loven tar i første rekke sikte på å gi regler om de vesentligste organisatoriske spørsmål som oppstår for stiftelser i sin alminnelighet. Den inneholder derfor regler om styre, vedtekter, habilitet, regnskap og revisjon, forvaltning av stiftelsesmidler m. m.
    Man skiller i norsk rett mellom offentlige og private stiftelser. Med offentlige stiftelser menes stiftelser som har fått særskilt stadfesting av Kongen eller et departement som det er delegert stadfestingsmyndighet til. Stiftelser som ikke har fått offentlig stadfesting, regnes som private stiftelser. Hovedforskjellen mellom de to kategorier av stiftelser er at de offentlige stiftelser er undergitt et visst tilsyn fra det offentlige. Den nye loven om stiftelser opprettholder skillet mellom offentlige og private stiftelser.
    Når det gjelder de offentlige stiftelser, er det i loven foretatt en regulering av vilkårene for å oppnå offentlig stadfesting og regler om hva tilsynet går ut på. For private stiftelser er det gitt nye regler om meldeplikt og offentlig registrering hos fylkesmannen. Dessuten vil fylkesmannen ha adgang til å foreta gransking av så vel offentlige som private stiftelser.
    Loven inneholder dessuten en del særregler om næringsdrivende stiftelser. Som næringsdrivende anses stiftelsen bl.a. når den har til formål å drive eller driver næringsvirksomhet selv eller når den gjennom aksjer eller andeler harbestemmende innflytelse over næringsvirksomhet utenfor stiftelsen. Det er ikke innført noe forbud mot slike stiftelser, men det er en regel om minste grunnkapital på 200 000 kr. Kravet er dispensabelt. For øvrig vil visse av aksjelovens regler få anvendelse på stiftelser av denne kategori.
    Loven inneholder videre regler om omdanning av stiftelser. Reglene bygger i det vesentlige på det som tidligere har vært ansett som gjeldende rett. Loven hjemler imidlertid en viss utviding av omdanningsretten.
    Bestemmelsen om omdanning får også anvendelse på andre rettsdannelser enn stiftelser, f. eks. gaver til stiftelser og innsamlede midler.

 

1.4 Lov 13 juni 1980 nr 42 om leger
Forarbeider: NOU 1976: 1 Legers og tannlegers rettigheter og plikter, Odelstingsproposisjon nr 1 (1979-80) og Innstilling til Odelstinget nr 55 (1979-80)
Denne loven avløser tidligere lov 29 april 1927 om legers rettigheter og plikter.

566 Erik KeiserudLoven er ennå ikke trådt i kraft, bortsett fra en bestemmelse om legers plikt til å ta blodprøve m. m. (se nedenfor).
    Lovens kapittel 1 inneholder regler bl. a. om autorisasjon og lisens som lege. Reglene er i det vesentligste i samsvar med tidligere bestemmelser. Det gjelder også en bestemmelse om "grenselisens". Etter denne bestemmelsen kan den som er offentlig lege i finsk eller svensk legedistrikt som grenser til Norge utøve legevirksomhet i tilgrensende norsk legedistrikt uten autorisasjon eller lisens fra departementet. Nytt i legeloven er en bestemmelse om at den som vil utøve legevirksomhet skal stille sikkerhet for det ansvar han kan pådra seg i virksomheten. Videre er det en ny bestemmelse om at autorisasjon og lisens opphører å gjelde når legen fyller 75 år. En lege som godtgjør at han er skikket til fortsatt å utøve legevirksomhet etter fylte 75 år, kan imidlertid gis tidsbegrenset lisens.
    Etter gjeldende lov kan en lege bare fratas retten til å utøve sin virksomhet ved at Kongen reiser sak mot ham og domstolen frakjenner ham retten. Eller han kan i forbindelse med en fellende straffedom idømmes tap av retten til å virke som lege. I den nye legeloven foreslås at autorisasjon og lisens skal kunne kalles tilbake av departementet når legen har vist seg uskikket. Loven gir bestemmelser om hvilke grunner som kan lede til tap av autorisasjon og lisens. Det er også gitt regler om suspensjon av autorisasjon og lisens når det er grunn til å anta at det foreligger grunnlag for tilbakekall. Det er departementet som kan foreta tilbakekall eller suspensjon av autorisasjon eller lisens. Departementets vedtak kan bringes inn for domstolene som kan prøve allesider av saken.
    Kapittel 2 i den nye legeloven inneholder regler om legers rettigheter. Utgangspunktet er at den som har autorisasjon eller lisens som lege kan utøvelegevirksomhet i riket. Det er gitt regler bl. a. om samarbeid med helsepersonell og om forskrivning av legemidler. Når det gjelder det siste, kan departementet når det finner at en leges forskrivning av narkotika er uforsvarlig, helt eller delvis ta fra ham retten til å forskrive slike midler for en bestemt tid inntil fem år eller for alltid.
    Kapittel 3 inneholder regler om legers plikter. Det er her ikke foreslått noen vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett. Kapitlet inneholder bl. a. bestemmelser om når leger skal gi opplysninger til pasienten og pasientens pårørende om helsetilstand og behandling. Det er også gitt mer utførlige regler om taushetsplikten og begrensninger i taushetsplikten.
    Den nye legeloven inneholder en ny bestemmelse om pasientens rett til innsyn i sykejournalen. Bestemmelsen bygger på en avgjørelse av Høyesterettinnt att i Retstidende 1977 side 1035. Med denne dom er det fastslått at en pasient i kraft av alminnelige rettsgrunnsetninger har krav på å kunne gjøre seg kjent med sin journal med mindre det er utilrådelig av hensyn til ham selv eller forholdet til person som står ham nær.
    I den nye legeloven er det tatt med en ny bestemmelse om alminnelig plikt for leger til å foreta promilleundersøkelse når slik undersøkelse er hjemlet i lov. Særlig viktig er her reglene i vegtrafikkloven for så vidt angår føring av motorkjøretøyer og luftfartsloven for så vidt angår føring av luftfartøy. Forutsetningen for at legen skal ha plikt til å foreta en slik undersøkelse, er at det ikke medfører fare for den mistenkte.
    Etter straffeprosesslovens § 211 a kan det foretas kroppslig undersøkelse av en mistenkt i straffesak på nærmere vilkår. En liknende bestemmelse finner

Norsk lovgivning 1980 567man også i fengselslovens § 30 a for så vidt angår kroppslig undersøkelse av en innsatt i fengselsanstalt. I den nye legeloven er det fastsatt at en lege som utgangspunkt plikter å foreta den kroppslige undersøkelsen i slike tilfelle.
    Fra plikten til å foreta blodprøve eller annen kroppslig undersøkelse er det gjort enkelte unntak, bl. a. for så vidt angår personer som legen er i nær slektskap med eller som han behandler for alkohol-, narkotika- eller medikamentmisbruk.

 

1.5 Lov 13 juni 1980 nr 43 om tannleger
Forarbeider: Se legeloven under pkt 1.4.
Denne loven inneholder i det vesentlige samme bestemmelser som den nye legeloven, jfr. foran pkt 1.4.

 

1.6 Lov 13 juni 1980 nr 32 om endringer i adopsjonsloven (internasjonale adopsjoner)
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 36 (1979-80) og Innstilling til Odelstinget nr 56 (1979-80)
Ved lov 13 juni 1980 nr 32 er det gitt nye regler om internasjonale adopsjoner. Reglene er inntatt i adopsjonsloven 2 april 1917 nr 1 som §§29-35, og vil trolig tre i kraft 1 juli 1981.
    Det er her gitt regler om norske myndigheters kompetanse til å avgjøre adopsjonssaker hvor partene har tilknytning til andre land enn Norge. Reglene tar utgangspunkt i adoptanten(e)s bopel, men åpner samtidig adgang for departementet til å samtykke i at en adopsjonssak også i andre tilfelle behandles her i landet.
    Videre er det gitt en lovvalgsregel. Bestemmelsen går ut på at norsk rett skal nyttes ved avgjørelsen av adopsjonssaker i Norge. Det foreslås likevel en særregel hvor adoptivbarnet er under 18 år og saken har en viss nærmere tilknytning til en annen stat. I slike saker skal det tas hensyn til om det vil medføre vesentlig ulempe for barnet om adopsjon ikke skulle bli gjeldende i vedkommende fremmede stat. (Bestemmelsen gjelder tilsvarende ved søknad om oppheving av adopsjon.) Det er forutsatt i forarbeidene at i mange tilfelle vil det ikke ha særlig praktisk betydning om adopsjonen blir anerkjent i en fremmed stat som adoptanten(e) eller barnet er knyttet til. Dette vil f. eks. som regel være tilfelle med adopsjoner av barn som er bosatt i og statsborgere av fjerntliggende utviklingsland (f. eks. koreanske barn). Hensikten med disse adopsjoner er at barna skal komme til Norge og vokse opp her. I slike tilfelle vil det ikke ha særlig stor betydning om adopsjonen blir anerkjent i vedkommende fremmede land. Annerledes vil saken stille seg dersom f. eks. utenlandske statsborgere bosatt her i landet ønsker å adoptere et barn her. Herkan det være en nærliggende mulighet for at adoptanten(e) sammen med barnet en gang vil vende tilbake til statsborgerlandet, og det vil da kunne oppstå vansker dersom adopsjonen ikke blir anerkjent der.
    Videre er det tatt inn bestemmelse om anerkjennelse av avgjørelse om adopsjon truffet i fremmed stat (utenlandsk adopsjon). Etter loven skal avgjørelse fra stater som adoptanten(e) var knyttet til ved bopel eller statsborgerskap, gjelde her i riket. Dersom adoptivbarnet var under 18 år og bosatt her i landet, kreves imidlertid samtykke fra departementet. Videre kan departementet anerkjenne en adopsjon også i tilfelle som ikke omfattes av første ledd.

568 Erik Keiserud    I loven er det også tatt in en ordre public-klausul.
    Når det gjelder rettsvirkningene av en anerkjent utenlandsk adopsjon, er det i loven fastsatt at adoptivbarnet med hensyn til vergemål, foreldremyndighet og underholdsplikt skal anses som adoptanten(e)s eget barn. Rett til arv på grunn av adopsjon skal reguleres av arvestatuttet (dvs. loven i den stat hvor arvelateren hadde sin siste bopel). Videre er det tatt med en bestemmelse om at den som er bosatt i Norge ikke kan adoptere i utlandet uten forhåndssamtykke fra departementet.
    I loven er det også tatt inn en fullmaktsbestemmelse som vil gjøre det mulig for Norge å slutte seg til Haagkonvensjonen av 15 november 1965 om myndighetenes kompetanse, lovvalg og anerkjennelse av avgjørelser i adopsjonssaker, selv om konvensjonen avviker fra bestemmelsene i adopsjonsloven. Fullmaktsbestemmelsen gjelder også for annen konvensjon om internasjonale rettsforhold vedrørende adopsjon som måtte komme i stand.
    Når det særlig gjelder konvensjonen av 1931 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål, uttaler Justisdepartementet i forarbeidene til loven at det anser det hensiktsmessig å opprettholde denne overenskomst når det gjelder de nordiske adopsjonene. I forhold til de nordiske land vil altså de særlige regler om adopsjon i 1931-konvensjonen fortsatt gjelde. Departementet har antatt at det ikke er nødvendig å gi særlige forskrifter om dette i forbindelse med ikraftsettingen av de nye reglene om internasjonale adopsjoner. Når det gjelder forhold som ikke er regulert i konvensjonen med de andre nordiske land, vil adopsjonslovens regler om internasjonale rettsforhold vedrørende adopsjon få anvendelse også i forhold til de andre nordiske land.

 

2. Forvaltningsrett
2.1 Lov 8 februar 1980 nr 1 om endringer i loven om Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Forarbeider: Dokument nr 9 til Stortinget (1977-78) og Innstilling til Odelstinget nr 15 (1979-80)
Bakgrunnen for denne loven er en utredning fra et utvalg som Stortingets presidentskap satte ned i 1977 til å vurdere erfaringene med ombudsmannsordningen.
    Det er ved loven 8 februar 1980 nr 1 gjort enkelte mindre endringer i ombudsmannsloven. For det første er den dagligdagse betegnelsen på Stortingets ombudsmann for forvaltningen — Sivilombudsmannen — innarbeidet i lovteksten. Videre er det i loven foretatt en nærmere presisering av Sivilombudsmannens arbeidsområde. Det er imidlertid ikke tale om noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.
    Når dét gjelder Sivilombudsmannens kompetanse overfor forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser, er det foretatt en viss utvidelse av denne kompetansen. Etter gjeldene lov og instruks kan Sivilombudsmannen bare kritisere en skjønnsmessig avgjørelse dersom den er "ugyldig eller klart urimelig" eller "klart strir mot god forvaltningspraksis". I praksis har denne begrensning i kompetansen ikke voldt problemer. Det er lagt til grunn at Sivilombudsmannen i rene skjønnsspørsmål ikke kan sette sin vurdering foran administrasjonen. Skal han kritisere skjønnet, må det foreligge en feil. En avgjørelse som er klart urimelig, anses som en uriktig avgjørelse. I enkelte saker hvor det ikke

Norsk lovgivning 1980 569kan påvises at det er begått feil, kan det imidlertid knytte seg så sterk tvil og usikkerhet til forhold av betydning i saken at det ikke er tilfredsstillende at Sivilombudsmannen må la dette forholdet passere. En uttrykkelig bestemmelse om at han kan gjøre forvaltningen oppmerksom på slike tvilsspørsmål er nå tatt inn i sivilombudsmannsloven.
    Vel så viktig som de formelle endringer som er gjort i sivilombudsmannsloven, er de vurderinger som Stortinget ellers ga uttrykk for i forbindelse med denne lovsaken. Det gjelder bl. a. spørsmålet om ombudsmannen i større grad burde foreta inspeksjoner ved offentlige institusjoner, om hans rett til å få se forvaltningens interne arbeidsdokumenter og hans adgang til å behandle klager over forhold i privateide helseinstitusjoner. Når det gjelder det siste, har ombudsmannen i praksis lagt til grunn at arbeidsområdet også omfatter private helseinstitusjoner som går inn under sykehusloven. Stortinget sluttet seg her til Sivilombudsmannens syn på kompetansespørsmålet og det ble uttalt at det på denne bakgrunn må anses klargjort at alle helseinstitusjoner uansett eierforhold — som på en eller annen måte anses som offentlig ansvarsområde, faller inn under ombudsmannens kompetanse. For å få fram at ombudsmannens arbeidsområde ikke må defineres for snevert eller uttømmende, ble det ved lovendringen fastsatt at kompetansen skal gjelde "den offentlige forvaltning".
    I forbindelse med endringene i ombudsmannsloven ble også straffeloven § 253 endret. Endringen går ut på at det ikke kan kreves mortifikasjon av beskyldning som er framkommet i en skriftlig uttalelse fra Sivilombudsmannen.

 

2.2 Lov 6 juni 1980 nr 21 om handelsvirksomhet
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 25 (1979-80) og Innstilling til Odelstinget nr 43 (1979-80)
Ved lov 6 juni 1980 nr 21 er det gitt en ny lov om handelsvirksomhet i Norge. Loven som trådte i kraft 1 januar 1981, avløser en tidligere lov av 1935.
    I den nye loven går man bort fra ordningen med handelsbrev og dermed systemet med forhåndskontrollert utdanningskrav som vilkår for handelsrett. Handelsrettskravene reduseres til krav om myndighet og norsk innvånerstatus (fast bopel i landet og bodd her de siste to år), supplert med regler om utelukkelse fra handelsvirksomhet for personer som er under konkurs. Kravet om to års botid gjelder imidlertid ikke for statsborgere i de nordiske land.
    Når det gjelder omsetningsformene, er det lovens utgangspunkt at handel skal foregå fra fast utsalgssted. Adgangen til handel utenom fast utsalgssted er begrenset i forhold til tidligere lov. Visse former for handel utenom fast utsalgssted er imidlertid tillatt i loven, bl. a. handel til næringsdrivende og offentlige institusjoner, handel fra produksjonssted, torghandel, handel med jord-, skog- og hageprodukter, bøker, tidsskrifter, aviser o. l. og salg av kunst og brukskunst på utstillinger. For øvrig vil kommunene i stor utstrekning ha beslutnings- og reguleringsmyndighet når det gjelder adgangen til handel utenom fast utsalgssted innen sitt område. Reglene om handel med brukte og kasserte ting blir opprettholdt i den nye loven. Det krever særskilt polititillatelse for å kunne utøve slik virksomhet.

570 Erik Keiserud2.3 Lov 13 juni 1980 nr 36 om kringkasting
Forarbeider: NOU 1975: 7 Kringkastingslov, Odelstingsproposisjon nr 67 (1978-79) og Innstilling til Odelstinget nr 57 (1979-80)
Den nye loven om kringkasting avløser en tidligere lov av 1933. Loven innebærer imidlertid ikke noen vesentlige endringer i forhold til tidligere rett. Den nye kringkastingsloven vil tre i kraft i løpet av 1981.
    Norsk rikskringkastings enerett til kringkastingssending opprettholdes. Spørsmålet om nærradio, jf. ordningen i Sverige, blir drøftet, men konklusjonen er at dette er en radioform som ikke bør innføres i Norge. Man bør heller basere seg på Norsk rikskringkastings ordinære distrikts- og lokalsendinger.
    Kringkastingsloven av 1933 har ingen formålsparagraf. Spørsmålet om den nye loven burde ha med en slik paragraf ble gjenstand for sterk strid. I forslaget fra regjeringen var det inntatt en generell bestemmelse om normer for Norsk rikskringkastings virksomhet. Det ble her foreslått at kringkastingen skulle være "allsidig, upartisk og saklig". Flertallet i Stortinget mente imidlertid at det ikke var behov for en slik lovfesting. Det avgjørende burde være de retningslinjer som Norsk rikskringkasting selv, uten medvirkning fra utenforstående instanser, utarbeidet for sin program virksomhet.
    Kongen kan gi instruks for Norsk rikskringkastings styre og for kringkastingssjefen, men er avskåret fra å foreta noen forhåndsvurdering av program før sending.
    Nytt i loven er bestemmelser om klagenemnd i forbindelse med klage over kringkastingsprogram. Klagenemnden består av en formann og to medlemmer oppnevnt av Kongen. Nemnden skal kunne prøve om program sendt i Norsk rikskringkasting "har behandlet noen utilbørlig og om det har krenket privatlivets fred". Den skal også kunne prøve om Norsk rikskringkastings avgjørelse i sak om beriktigelse av uriktige opplysninger er i samsvar med god skikk. Det er et vilkår for at nemnden skal behandle saken at klageren godtgjør at programmet eller avgjørelsen om beriktigelse "direkte vedrører" ham.

 

3. Prosess
3.1 Lov 23 mai 1980 nr 12 om endringer i tvistemålsloven (voldgiftskapittelet)
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 29 (1979 — 80) og Innstilling til Odelstinget nr 41 (1979-80)
Ved lov 23 mai 1980 nr 12 er det foretatt tre endringer i tvistemålslovens regler om voldgift. Endringene bygger på en utredning av høyesterettsdommer Eckhoff. Utredningen er tatt inn i proposisjonen. Endringene trådte i kraft 1 november 1980.
    For det første er det nå bestemt at en voldgiftsdom alltid skal begrunnes, hvis ikke partene har frafalt grunngiving. Tidligere var regelen at voldgiftsdommen bare skulle grunngis dersom noen av partene forlangte det.
    Videre skal en frivillig oppfyllelse av en voldgiftsdom ikke lenger anses som frafallelse av retten til å anke. Slik frafallelse må i tilfelle skje uttrykkelig. Bakgrunnen er at man har fått en tilsvarende regel for så vidt angår vanlige dommer.
    For det tredje er det tatt inn en bestemmelse om at Oslo byrett skal være verneting i tilfeller der en utenlandsk part ellers ikke har verneting og kan

Norsk lovgivning 1980 571stevnes i Norge. Betingelsen for at bestemmelsen overhodet skal få anvendelse, er at norsk verneting er lovlig vedtatt, eller at saken har slik tilknytning til Norge at den kan anses som norsk.
    I forbindelse med denne loven tok Justisdepartementet også opp enkelte andre spørsmål vedrørende voldgift.
    Det gjaldt for det første spørsmålet om norsk tilslutning til Geneve-konvensjonen 21 april 1961 om internasjonal handelsvoldgift og Europarådskonvensjonen 26 januar 1966 om ensartet voldgiftslov. For begge konvensjoners vedkommende konkluderte departementet med at Norge ikke bør slutte seg til dem. Stortinget har sluttet seg til dette.
    Justisdepartementet fant heller ikke grunn til å ta med en deklaratorisk regel om at UNCITRALs voldgiftsregler vedtatt av FNs generalforsamling 15 desember 1976 skal gjelde internasjonal voldgift som er undergitt norsk rett.
    I proposisjonen tar departementet også opp enkelte andre spørsmål vedrørende voldgift, bl. a. spørsmålet om det bør tas inn en uttrykkelig bestemmelse om overprøving av voldgiftsrettens fastsetting av salær og utgifter. Departementets konklusjon er imidlertid at det ikke er behov for en slik regel. Også etter gjeldende rett vil man kunne angripe honorarfastsettingen for domstolene.

 

3.2 Lov 13 juni 1980 nr 35 om fri rettshjelp
Forarbeider: NOU 1976: 38 Fri rettshjelp i Norge, Odelstingsproposisjon nr 35 (1979-80) og Innstilling til Odelstinget nr 72 (1979-80)
Lov 13 juni 1980 nr 35 om fri rettshjelp bygger på de ordninger som har eksistert tidligere — fritt rettsråd (utenfor rettergang), fri sakførsel (i rettergang) og fritak for rettsgebyrer. Hensikten med den nye loven om fri rettshjelp som trådte i kraft 1 januar 1981, er i første rekke å samle og forenkle de tidligere regler som gjaldt fri rettshjelp. I loven slås fast at ansvaret for fri rettshjelp skal ligge hos statlige myndigheter.
    Det er lovens utgangspunkt at de samme økonomiske vilkår skal gjelde både for fritt rettsråd og fri sakførsel. Justisdepartementet har fastsatt at grensen for inntekt til den som kan få fri rettshjelp skal være kr 60 000 (nettoinntekt før særfradrag ved statsskatteligningen). Inntektsgrensen forhøyes med kr 10 000 dersom klienten forsørger ett eller flere barn. Videre forhøyes inntektsgrensen med kr 10 000 dersom klienten faktisk forsørger ektefelle eller andre. Formuesgrensen er fastsatt til kr 100 000 (netto formue ved statsskatteligningen). De nevnte inntekts- og formuesgrenser innebæreren vesentlig heving i forhold til tidligere ordning med fritt rettsråd.
    I medhold av loven har Justisdepartementet bestemt at klientene skal betale en andel av utgiftene til bistand etter loven etter nærmere retningslinjer. For avsluttende oppdrag inntil en time betales ikke egenandel. For øvrig er egenandelens størrelse knyttet til klientens nettoinntekt. Utgangspunktet er at personer med nettoinntekt under kr 20 000 ikke betaler egenandel. For øvrig er egenandelen kr 100 for inntekt mellom kr 20 000 og kr 35 000, kr 500 for inntekt mellom kr 35 000 og kr 50 000 og kr 1 000 for inntekt over kr 50 000. Inntektsgrensen forhøyes dersom klienten har barn eller forsørger ektefelle eller andre. Det kan dispenseres fra reglene om egenandel (og reglene om inntekts- og formuesgrenser).
    Ansvaret for organisering og utbygging av fri rettshjelp er lagt til fylkesmennene. Advokatene har imidlertid kompetanse til selv å avgjøre fritt rettsråd inntil ti timers arbeid.

572 Norsk lovgivning 1980    Loven er basert på fri rettshjelp fra privatpraktiserende advokater. Loven forutsetter at fri rettshjelp også kan gis av offentlige advokatkontorer. Men Justisdepartementet uttaler i forarbeidene at man ikke er innstilt på noen sterk utbygging av offentlige advokatkontorer på det nåværende tidspunkt. I første omgang vil det kun komme på tale å drive en viss forsøksvirksomhet.
    Fri rettshjelp etter rettshjelpsloven vil også kunne ytes til utlendinger som er part i rettssak ved norsk domstol.

 

3.3 Lov 19 desember 1980 nr 64 om forlenget gyldighet av loven om adgang til telefonkontroll i narkotikasaker
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 8 (1980-81) og Innstilling til Odelstinget nr 6 (1980-81)
Ved midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99 er det gitt adgang til telefonkontroll ved etterforskning av overtredelser av narkotikalovgivningen, jf. Svensk juristtidning 1978 side 627-628. Ved lov 22 desember 1978 nr 96 ble lovens gyldighetstid forlenget til utgangen av året 1980. På bakgrunn av de positive erfaringer man har hatt med praktiseringen av loven, er den ved lov 19 desember 1980 nr 64 forlenget inntil utgangen av året 1985.
    I Justisdepartementets proposisjon om forlengelse av telefonkontrolloven, er det gitt enkelte opplysninger om praktiseringen av denne loven. I 1978 ble det påbegynt telefonavlytting i 15 registrerte saker, hvorav 10 ved Oslo politikammer. Det ble foretatt avlytting av tilsammen 47 telefonnummere. (For 1977 var tallene henholdsvis 14, 11 og 45.) I alle sakene ble telefonavlytting først innledet etter at rettens samtykke var innhentet på forhånd. Når det gjelder avlyttingenes varighet, varierte disse i Oslo fra en uke til seks måneder. Ved de andre politikamrene var det kortere avlyttingsperioder.
    I 1979 ble telefonavlytting påbegynt i 29 registrerte saker, hvorav 15 ved Oslo politikammer. Også antallet telefoner som er avlyttet, viste økning, nemlig 83 telefonnummer. I Oslo varierte avlyttingsperioden fra en uke til ca tre måneder. I et par saker utenfor Oslo var det forholdsvis lang avlyttingsperiode, nemlig henholdsvis syv og tre og en halv måned. I alle sakene ble rettens samtykke innhentet før avlyttingen ble påbegynt.
    I årsrapporten for 1978 uttaler Riksadvokaten at nytten og resultatene for 1978 alt i alt må sies å ha vært gode, til dels meget gode. Erfaringene blir utdypet i rapporten for 1979 og Riksadvokaten konkluderer med at i flere av avlyttingssakene ville videre framdrift og oppklaring ikke vært mulig uten telefonavlytting. Det pekes også på at i 1979 har det vært en rekke eksempler på avdekking av forbindelseslinjer langt videre — også til Norges naboland. Telefonavlyttingen i Norge er i et par tilfelle blitt en integrerende del av mer koordinerte avlyttingsopplegg i Norden, som har ført til meget gode resultater.
    I Norge blir det fra politiets og påtalemyndighetens side lagt stor vekt på at det ikke blir kjent om telefonavlytting har forekommet under etterforskingenav den enkelte narkotikasak. I forbindelse med forlengelse av telefonkontrolloven, er det ikke foreslått noen endringer på dette punkt.
    Justisdepartementet gir ellers uttrykk for at adgangen til telefonkontroll i narkotikasaker bør gjøres permanent. Dette vil i tilfelle bli foreslått i forbindelse med ikraftsettingen av den nye straffeprosessloven som nylig er vedtatt av Stortinget. I den forbindelse vil også spørsmålet om endringer i telefonkontrolloven bli vurdert nærmere.

Erik Keiserud