Norsk lovgivning 1981

 

I det følgende vil det bli gitt en kort oversikt over enkelte viktige lover som blevedtatt i løpet av 1981. Under omtalen av hver lov vil det bli gitt en henvisning til forarbeidene til loven.

 

1. PRIVATRETT
1.1 Lov 13 februar 1981 nr 2 om endringer i markedsføringsloven
Forarbeider: NOU 1976:61 Standardkontrakter, Odelstingsproposisjon nr 38 (1979-80) og Innstilling til Odelstinget nr 21 (1980-81)
    Ved lov 13 februar 1981 nr 2 er det foretatt endringer i lov 16 juni 1972 nr 47 om kontroll med markedsføring.
    Ved endringsloven er det etablert en ordning med forhåndskontroll av standardkontrakter som brukes overfor forbrukere. Også offentlig virksomhet,f. eks. salg av teletjenester og jernbanetransport, omfattes av ordningen.
    I loven er det gjort unntak for arbeidskontrakter. For øvrig vil Kongenkunne unnta spesielle områder fra kontrollordningen dersom det i praksisskulle vise seg å være behov for en nærmere avgrensning.
    Forhåndskontrollen med standardkontraktene er lagt til Forbrukerombudet og Markedsrådet.
    Forbrukerombudet kan ta opp forhandlinger med næringsdrivende om revisjon av kontrakter eller vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet overfor forbrukerne. Formålet med forhandlingene vil være å unngå slike vilkårder som de finnes urimelige overfor forbrukerne. Der som frivillig ordning ikkeoppnås, kan saken forelegges for Markedsrådet til avgjørelse. Markedsrådet kan nedlegge forbud mot kontraktsvilkår når de finnes urimelige overfor forbrukerne og forbud tilsies av allmenne hensyn. I markedsføringsloven erdet angitt at ved rimelighets vurderingen skal det legges vekt på hensynet tilbalanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold.
    I spesielle tilfeller vil Forbrukerombudet kunne nedlegge forbud som i såfall kan påklages til Markedsrådet.
    Virkningen av et forbud vil være at den næringsdrivende som har vært parti saken for Markedsrådet, ikke kan bruke vilkåret i standardkontrakt med forbruker. Forbudet får imidlertid ingen direkte virkning for allerede inngåttekontrakter eller for næringsdrivende som ikke var part i saken for Markedsrådet. Men Forbrukerombudet vil kunne nedlegge forbud dersom han anservilkåret i det vesentlige identisk med et vilkår som Markedsrådet tidligere haransett for urimelig.
    De nye reglene om regulering og kontroll av standardkontrakter trådte ikraft 1 april 1981.

 

1.2 Lov 8 april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova)
Forarbeider: NOU 1977: 35 Lov om barn og foreldre (barneloven), Odelstingsproposisjon nr 62 (1979-80) og Innstilling til Odelstinget nr 30(1980-81)
    En ny lov om barn og foreldre (barneloven) er vedtatt som lov 8 april 1981nr 7. Loven trådte i kraft 1 januar 1982.
    Et viktig formål med den nye barneloven har vært å få mest mulig fellesregler for alle barn uten hensyn til om foreldrene er gift eller ikke. En rekkeforskjeller som fantes i de tidligere lovene 21 desember 1956 nr 9 om born iekteskap og nr 10 om born utanom ekteskap er fjernet. Begrepene "barn iekteskap"og "barn utenfor ekteskap" finnes ikke i den nye barneloven.
    Lovens sentrale bestemmelser gjelder fastsetting av farskap, foreldreansvar,samværsrett og underholdsplikt.
    Farskap skal som tidligere kunne følge direkte av morens ekteskap. Men herer det gjort en endring dersom moren er skilt når barnet blir født. Hennestidligere ektemann vil nå ikke uten videre anses som far, selv om hun kan hablitt gravid før skilsmissen. Farskapet må likevel fastsettes ved erkjennelseeller dom — på samme måte som ellers når moren ikke er gift ved fødselen. Ermoren separert når barnet blir født, regnes — som tidligere — ektemannensom far.
    Farskap kan også fastsettes ved erkjennelse. Reglene her er stort sett isamsvar med tidligere regler, men de er utformet med sikte på å gjøreerkjennelse enklere for foreldrene enn tidligere. Bl. a. vil farskapet kunneerkjennes i forbindelse med fødselsmeldingen.
    Dersom farskapet ikke er erkjent, skal fylkesmannen skrive ut forelegg motden mann moren har oppgitt som far dersom fylkesmannen finner det sannsynlig at han er faren. Fylkesmannen kan også skrive ut forelegg mot en annenenn den moren har oppgitt som far, men da kreves det at hans farskap eroverveiende sannsynlig. I forbindelse med spørsmålet om utferdigelse avforelegg, kan fylkesmannen etter den nye loven gi pålegg om blodprøve avmoren og den eller de som kan være far til barnet og barnet selv. Dessuten kanhan kreve opplysninger om svangerskapet og farskapet av lege eller jordmorsom moren har vært til svangerskapskontroll hos.
    Fylkesmannen skal ikke skrive ut forelegg dersom den sannsynlige far erdød eller sinnssyk fordi farskapet her ikke kan avgjøres ved erkjennelse. Hankan også la være å skrive ut forelegg dersom sterke grunner taler for å leggesaken bort. Som eksempel er nevnt at barnet døde kort etter fødselen. Men herer et vilkår at moren er enig i dette.
    I forelegget skal det stå at saken vil bli sendt til retten dersom vedkommende ikke vedgår farskapet innen en måned etter at han har mottatt forelegget. En oversittelse av fristen i forelegget vil derfor ikke lenger føre til at denmannen som er oppgitt, anses som faren. Etter tidligere norsk rett var detmulig å bli far ved en slik form for "passivitet".
    Følger farskapet ikke av morens ekteskap, og blir det heller ikke fastsett vederkjennelse, skal fylkesmannen normalt ta initiativ til rettssak om farskapet.Dette skjer ved at stevning sendes til herreds- eller byretten.
    På de fleste punktene er både de prosessuelle og de materielle reglene omførstegangs fastsetting av farskap ved domstolene de samme som tidligere.Det er likevel gjort noen endringer, særlig med sikte på å gjøre farskapssakentil en mindre belastning for moren.

 

    For det første kan det i forbindelse med rettssaken vanligvis ikke stillesspørsmål om partenes seksuelle forhold utenom det tidsrommet da moren kanha blitt gravid. Begrunnelsen for regelen er at bevisføring om morens seksuelleforhold ofte er en stor påkjenning for henne, samtidig som det som utgangspunkt er irrelevant for den konkrete farskapssaken hva slags seksuelle forholdhun kan ha hatt utenom den tiden hun kan ha blitt gravid. Men retten kanved kjennelse tillate slik bevisføring dersom den i unntakstilfelle finner at dethar direkte betydning for avgjørelsen av saken. (En tilsvarende regel er ogsågitt i den nye straffeprosessloven, jf. pkt 4.2 nedenfor, når det gjelder bevisføring om et vitnes seksuelle fortid i forbindelse med f. eks. en voldtektsak.)
    Videre er det gjort den endring at ingen kan nekte å svare på spørsmål i enfarskapssak fordi svaret kan utsette ham eller henne for tap av borgerligaktelse. Et slikt unntak gjelder ellers i rettssaker, jf. tvistemålsloven av 1915§208.
    Den nye barneloven bruker uttrykket "foreldreansvar", ikke som tidligere"foreldremakt" eller "foreldremyndighet". Hensikten med dette er å festeoppmerksomheten mer ved foreldrenes plikter — og dermed barnas rettigheter — enn ved foreldrenes rettigheter. Når det gjelder innholdet av foreldreansvaret, er det i loven fastsatt at barnet har krav på omsorg og omtankefra den som har foreldreansvaret. De har på sin side rett og plikt til åbestemme for barnet i personlige forhold og de skal gjøre det ut fra barnetsinteresser og behov.
    Loven gir også regler om medbestemmelsesrett for barnet. Etterhvert sombarnet utvikles og modnes, skal foreldrene og andre som har med barnet ågjøre, høre barnets mening før det treffes avgjørelser om barnets personligeforhold. Det skal legges vekt på hva barnet mener. Når barnet er fylt 12 år,skal det f. eks. få si sin mening før det blir tatt avgjørelser om barnetspersonlige forhold. Dette gjelder bl. a. i saker om hvem av foreldrene barnetskal bo hos når foreldrene flytter fra hverandre.
    Når barnet er fylt 18 år, bestemmer det helt ut selv. På noen områder —nemlig i spørsmål om valg av utdanning og om å melde seg inn i eller ut avforeninger, fastsetter loven at barnet bestemmer selv fra det er 15 år. Selvbestemmelsesrett før 18 års alderen er for øvrig også fastsatt i flere bestemmelseri annen lovgivning. Bl. a. er 15 år grensen for selvbestemmelsesretten i religiøse forhold, mens 16 år er grensen i flere spørsmål om helse — somavgjørelse om svangerskapsavbrudd, samtykke til innlegging i psykiatriskinstitusjon og samtykke til at en lege gir ut opplysninger som det ellers gjeldertaushetsplikt for.
    Når det gjelder hvem som har foreldreansvaret, er regelen — som tidligere— at foreldre som er gift har foreldreansvaret sammen. Etter separasjon ogskilsmisse legger loven først og fremst opp til at foreldrene avtaler hva somskal skje med foreldreansvaret — om de fortsatt skal ha det sammen, eller omen av dem skal ha det alene.
    Barneloven gir en viss avklaring av hva som ligger i felles foreldreansvarnår foreldrene ikke lever sammen. Den som barnet ikke bor hos, kan ikke setteseg mot avgjørelser som gjelder den direkte daglige omsorgen for barnet.Spørsmålet om barnet skal være i barnehage, er uttrykkelig nevnt som eksempel på en slik avgjørelse. I forarbeidene er det derimot forutsatt at spørsmåletom skolegang må avgjøres av begge foreldrene når de har foreldreansvaretsammen (forutsatt at barnet ikke er over 15 år slik at det bestemmer helt selv).

 

Den av foreldrene som barnet ikke bor hos, kan heller ikke motsette seg at denandre flytter med barnet til et annet sted i landet. Flytting til utlandet måderimot begge foreldre være enige om.
    Har foreldrene ikke truffet noen avtale om foreldreansvaret, har de fortsattansvaret sammen, inntil det eventuelt blir truffet en avgjørelse av domstoleller fylkesmann.
    Er foreldrene uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, eller hvembarnet skal bo hos, kan hver av dem — på samme måte som tidligere — reiserettssak om spørsmålet. De kan la spørsmålet avgjøres av fylkesmannendersom de er enige om en slik framgangsmåte.
    Når det gjelder avgjørelsen av spørsmålet om hvem som skal ha foreldreansvaret og hvem barnet skal bo hos, nevner loven nå bare "det som erbest for barnet" som rettesnor for avgjørelsen. Den betingede fortrinnsrettentil små barn som moren hadde tidligere, er tatt bort. Det må alltid foretas enreell prøving av om barnet vil få det best hos moren eller hos faren. Men iforarbeidene er det understreket at "det må legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med og har hatt den faktiskeomsorg for barnet".
    Er foreldrene ikke gift, er utgangspunktet — som tidligere — at moren harforeldreansvaret alene. Men foreldrene kan avtale at de skal ha foreldreansvaret sammen, eller at faren skal ha det alene. Folkeregisteret skal få meldingom slike avtaler.
    Loven fastsetter samværsrett i flere tilfeller enn tidligere. Ekteskap har ikkelenger noen betydning, verken for barnets eller foreldrenes samværsrett.
    Samværsrett for den av foreldrene som barnet ikke bor hos, følger direkte avloven i de tillfellene der foreldrene har levd sammen etter at barnet ble født.Foreldrene kan avtale at samværsretten skal falle bort, eller den ene kan krevedette fastsatt av domstolene, eventuelt fylkesmannen.
    Når foreldrene ikke har levd sammen etter barnets fødsel, er det i utgangspunktet ikke samværsrett for den barnet ikke bor hos. Samværsrett må i dissetilfellene avtales mellom foreldrene eller fastsettes av retten, eventuelt fylkesmannen, etter krav fra den ene part.
    Omfanget av samværsretten kan også enten avtales mellom foreldrene ellerfastsettes av retten eller fylkesmannen. Loven angir hva som skal ligge i"vanlig samværsrett" der dette er avtalt eller fastsatt: En ettermiddag i uken,annen hver helg, 14 dager i sommerferien, og en av høytidene jul eller påske.Dette er likevel bare ment som et utgangspunkt.
    I rettssak om foreldreansvaret, om hvem barnet skal bo hos eller omsamværsrett kan retten etter krav fra en av partene treffe foreløpig avgjørelseom samværsrett.
    Så vel endelig som foreløpig avgjørelse om samværsrett kan fullbyrdes vedhjelp av tvangsmulkt. I motsetning til tidligere kan namsretten nå fastsettestående tvangsmulkt for et visst tidsrom. Mulkten påløper da med nytt beløpfor hver gang samværsretten blir hindret.
    Det er innført en rett for den samværsberettigede til å si sin mening før detblir tatt avgjørelse om barnet som vil gjøre det vesentlig vanskeligere å utøvesamværsretten. Bestemmelsen tar særlig sikte på emigrasjon eller utenlandsopphold av lang varighet, men kan også få betydning ved flytting innenlands.Den gir imidlertid ikke den samværsberettigede noen vetorett.
    Barneloven inneholder også en ny regel om at den av foreldrene som etter

 

samlivsbrudd ikke har del i foreldreansvaret, har rett til informasjon ombarnet. Vedkommende kan kreve opplysninger ikke bare av den som harforeldreansvaret, men også av barnehage, skole, helse- og sosialvesen ogpoliti. Det er en rett til å få svar på spørsmål om hvordan barnet har det, bådebestemte og mer uspesifiserte, men ikke til å delta i foreldremøter o. 1.
    Dersom de nevnte instanser av hensyn til barnet har taushetsplikt overforforeldrene, går denne foran opplysningsplikten. Videre er retten til å fåopplysninger betinget av at den ikke vil være til skade for barnet. Er det f. eks.grunn til å tro at vedkommende vil bruke opplysningene for å sjikanere barnetog den som har foreldreansvaret, skal det ikke gis. Fylkesmannen har adgangtil å frata den som ikke har del i foreldreansvaret, retten til opplysninger hvisdet viser seg at retten blir misbrukt.
    Barneloven gjør ikke vesentlige endringer i reglene om hva underholdsplikteninnebærer og hvor lenge den varer.
    I barneloven er det et eget kapittel om bruken av loven når noen av partenehar tilknytning til utlandet. Bl. a. gir barneloven en noe videre adgang enntidligere til å få farskap fastsatt i Norge. Når det særlig gjelder farskap fastsattved dom eller på annen måte (f. eks. erkjennelse) i et annet nordisk land, erdet ved forskrifter 20 november 1981 bestemt at disse som hovedregel ogsåskal gjelde i Norge.
    Sak om foreldreansvar, hvem barnet skal bo hos og samværsrett kan etterbarneloven alltid behandles av norske myndigheter når den kravet er rettetmot eller barnet bor i Norge. Barnet anses ikke umiddelbart å skifte bopel omden ene av foreldrene tar det med ut av landet uten samtykke fra den andre.Selv om verken barnet eller saksøkte er bosatt i Norge, kan dessuten endringssak avgjøres i Norge når spørsmålet om foreldreansvar eller samværsretttidligere har vært avgjort her. Dette gjelder uansett om det i mellomtiden ertruffet en utenlandsk avgjørelse som endrer den norske, og som anerkjennesher i landet. Men norske myndigheter vil ha mulighet til å avvise saken.Vilkårene er at det er adgang til å få spørsmålet om endring avgjort i utlandetog at avgjørsorganet finner at det bør gjøres der. Her vil det bl. a. ha betydning om man kan regne med at en norsk avgjørelse i saken vil bli anerkjent iaktuelle fremmede stater. Et annet moment er partenes tilknytning til Norge,sammenlignet med tilknytningen til et bestemt fremmed land.
    Den nordiske familierettskonvensjon 6 februar 1931 art. 8 annet ledd girikke det enkelte lands myndigheter så vid kompetanse som norske myndigheter har etter de nevnte regler i den nye barneloven. Bestemmelsene i konvensjonen vil for sitt område gå foran barnelovens regler etter prinsippet om atspesiell lov har forrang.
    Barneloven inneholder ingen regler om tvangsfullbyrding av foreløpige ellerendelige avgjørelser om foreldreansvar eller samværsrett truffet i utlandet.Spørsmålet vil her være avhengig av om det er ingått konvensjon med vedkommende stat etter vanlige regler.
    Spørsmålet om norsk tiltredelse til Europarådskonvensjonen av 20 mai1980 om anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser om foreldremyndighetm. m. er fortsatt under vurdering. Tilsvarende gjelder for Haagkonvensjonenav 25 oktober 1980 om bortføring av barn.
    Barnelovens regler er for øvrig nærmere omtalt i et rundskriv som er gitt utav Justisdepartementet (rundskriv 10 november 1981 G-276/81). Lovensregler er også nærmere omtalt i Smith og Lødrup "Barn og foreldre" (1981).

 

1.3 Lov 12 juni 1981 nr 52 om aksjefond
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 68 (1980-81) og Innstilling til Odelstinget nr 91 (1980-81)
    Den nye loven om aksjefond av 12 juni 1981 nr 52 regulerer den virksomhetsom er knyttet til felles investeringer i aksjer og andre verdipapirer på grunnlag av innskudd fra publikum. Virksomheten består i hovedsak i utstedelse oginnløsning av andeler til publikum og kjøp og salg av verdipapirer for fellesskapets regning. Lovens formål er å fastsette mer hensiktsmessige rammebestemmelser for denne virksomhet enn tidligere lovgivning. Loven trådte i kraft1 juli 1981.

 

1.4 Lov 1 2 j u n i 1981 nr 67 om endringer i morarenteloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 70 (1980—81) og Innstilling til Odelstinget nr 86 (1980-81)
    Ved lov 12 juni 1981 nr 67 er det gjort endring i lov 17 desember 1976 nr100 om renter ved forsinket betaling m. m. Endringen gjelder fastsettingen avmorarenten i forbrukerforhold. Tidligere var denne renten knyttet til denalminnelige rente på sparevilkår i bank. Endringen innebærer at rentenheretter skal fastsettes av Kongen. Fastsettingsmåten blir dermed den sammesom for morarenten utenfor forbrukerforhold. Men i loven er det fastsatt atrenten i forbrukerforhold skal settes lavere enn den alminnelige morarente.
    Ved kongelig resolusjon 12 juni 1981 er morarenten i forbrukerforhold satttil 12% årlig med virkning fra 1 juli 1981. Morarenten utenfor forbrukerforhold er for tiden 15% årlig. Annen morarente kan avtales, likevel slik at iforbrukerforhold kan lovens regler ikke fravikes til debitors skade.

 

1.5 Lov 12juni 1981 nr 68 om forbud mot pro fe sjonell boksing
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 52 (1980 — 81) og Innstilling til Odelstinget nr 89 (1980-81)
    Ved lov 12 juni 1981 nr 68 er det innført forbud mot profesjonell boksing iNorge. Forbudet gjelder både konkurranser, oppvisninger og treningskamperi profesjonell boksing. Den som forsettlig deltar i slike konkurranser etc.straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder.
    Loven setter også straff for visse personer som ikke selv deltar i boksekamper, men som på forskjellige måter fremmer eller på annen måte medvirker til profesjonell boksing.
    For det første rammes den som arrangerer, gir økonomisk støtte til ellerstiller lokale til rådighet for profesjonell boksing, videre den som opptrer sommanager for en profesjonell bokser og inngår avtale om boksekamp, samt densom gjør tjeneste som dommer eller sekundant ved profesjonell boksekamp.
    Loven trådte i kraft 26juni 1981.

 

2 FORVALTNINGSRETT
2.1 Lov 6 mars 1981 nr 5 om barneombud
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 2 (1980—81) og Innstilling til Odelstinget nr 26 (1980-81)
    Ombudsordningen i Norge er utvidet med et nytt ombud for barn —Barneombudet. Barneombudet ble opprettet ved lov 6 mars 1981 nr 5, ogtrådte i virksomhet 1 september 1981. Ved kongelig resolusjon 11 september

 

1981 er det gitt nærmere instruks for Barneombudet og dets råd.
    Barneombudet har som oppgave å fremme barns interesser overfor detoffentlige og private, og det skal følge med i utviklingen av barns oppvekstkår.I loven er det angitt at ombudet bl. a. særlig skal følge med i at lovgivning tilvern om barns interesser blir fulgt, foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet og fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konfliktermellom barn og samfunn.
    Barneombudet har ikke avgjørende myndighet, men skal i første rekke virkesom et frittstående interesseorgan. Ombudet kan virke av eget tiltak eller etterhenvendelse fra andre.
    I instruksen er det fastsatt at dersom en henvendelse gjelder forhold som idet vesentlige angår lovanvendelses- eller saksbehandlingsspørsmål, skal Barneombudet henvise til Sivilombudsmannen når denne har kompetanse. Iinstruksen er også ombudets forhold til forvaltningen og påtalemyndighetenregulert nærmere.
    Det er opprettet et råd som skal virke som et rådgivende organ for Barneombudet.
    Barneombudet skal etter loven ha fri adgang til alle offentlige og privateinstitusjoner for barn, og slike institusjoner, samt offentlige myndigheter, skaluten hinder av taushetsplikt gi ombudet de opplysninger som trengs for åutføre ombudets oppgaver etter loven.

 

2.2 Lov 13 mars 1981 nr 6 om vern mot forurensninger ogom avfall (Forurensningsloven)
Forarbeider: Utredning fra Miljøverndepartementet mai 1977 om utkast til lovom vern mot forurensning og forsøpling, NOU 1977:11 Tiltakmot forurensninger, Odelstingsproposisjon nr 11 (1979 — 80) ogInnstilling til Odelstinget nr 25 (1980-81)
    Den nye forurensningsloven av 13 mars 1981 nr 6 erstatter flere lover, bl. a.vannvernloven, grannelovens regler om luftforurensninger m. m. og oljevernloven, samt en rekke enkeltbestemmelser ellers i lovverket.
    Lovens formål er å verne det ytre miljø mot forurensning og fremme enbedre behandling av avfall.
    Forurensningsloven gjelder for avfall og for forurensning av vann, luft ellergrunn, for støy og rystelser og for påvirkning av temperaturen, samt for alletiltak som kan gjøre at forurensningssituasjonen blir forverret. Loven vilgjelde for lys og annen stråling i den utstrekning Kongen bestemmer det.
    Lovens stedlige virkeområde er Norge medregnet sjøterritoriet og Svalbard,Jan Mayen og bilandene i den utstrekning det blir bestemt. Dessuten vil denmed de begrensninger som følger av folkeretten som utgangspunkt også gjeldefor undersøkelser etter og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster på dennorske kontinentalsokkelen. For forurensning fra veier, jernbane o. l., havnerog flyplasser gjelder loven så langt det blir bestemt, mens utslipp fra detenkelte kjøretøy, skip m. v. forutsettes regulert gjennom spesiallovgivningen.
    Lovens utgangspunkt er at ingen skal ha rett til å ha, gjøre eller sette i verknoe som kan forurense uten at det har særskilt hjemmel. Slik hjemmel kanfinnes i de unntak loven selv gjør, i forskrifter som gis i medhold av loven elleri enkelttillatelse. Det er forutsetningen at ensartede utslipp fortrinnsvis skalreguleres gjennom forskrifter i stedet for ved enkelttillatelser. Inntil det er gittsærskilte forskrifter, vil utslipp fra bl. a. fiske, landbruk og bolighus m.v.

 

(unntatt sanitært avløpsvann) være tillatt så lenge utslippene bare medførervanlige forurensningsvirkninger.
    Prinsippet om at ingen har rett til å forurense uten særskilt grunnlag blirsupplert med en regel om at den ansvarlige har plikt til å treffe tiltak for åhindre at forurensninger inntrer eller treffe tiltak mot forurensninger.
    Loven inneholder ellers nærmere regler om tillatelse til tiltak og virksomhetsom kan volde forurensning. Den alminnelige konsesjonsordningen er opprettholdt, likeså adgangen til å innføre søknadsplikt for alle virksomheter ibestemte bransjer.
    Med sikte på tiltak som kan medføre større forurensningsproblemer er detgitt regler om mer omfattende utredninger (konsekvensanalyse), slik at deforurensningsmessige virkningene av tiltaket kan bli nøye klarlagt på et tidligtidspunkt. I tilknytning til dette er det gitt regler om at konsekvensanalyserskal være offentlig tilgjengelig og at det skal holdes offentlig møte før søknadom tiltak som kan medføre omfattende forurensningsproblemer blir avgjort.
    Loven inneholder også særlige regler om bl. a. avfallsanlegg, om avfall, omakutt forurensning og varslingsplikt når akutt forurensning inntrer o. s. v., omforurensningsmyndighetenes tilsynsoppgaver og hjemmel til visse kontrolltiltak.
    Det er satt av et eget kapittel til fremtidige erstatningsbestemmelser. Etutvalg har nylig fremmet forslag om generelle lovregler om erstatning forforurensningsskade (NOU 1982: 19).
    Den nye forurensningsloven er ennå ikke trådt i kraft.

 

2.3 Lov 5 juni 1981 nr 49 om lokal og regional planlegging(Planleggingsloven)
Forarbeider: NOU 1977:1 Ny planleggingslov, Odelstingsproposisjon nr 22(1980-81) og Innstilling til Odelstinget nr 69 (1980 — 81)
    Ved lov 5 juni 1981 nr 49 ble det gitt en egen lov om regional planlegging.
    Planleggingsloven inneholder bl. a. et generelt krav om at bebyggelse ogannen bruksendring bare kan skje i medhold av plan eller særskilt dispensasjon. Videre inneholder loven bestemmelser om arealplanlegging og om konsekvensutredning i forbindelse med planlegging av tiltak som vil få meromfattende virkninger for lokalsamfunnet, lokalressurser og miljø m. m.
    Planleggingsloven er senere opphevet ved lov 26 mars 1982 nr 7. Den nyeregjering ønsker at spørsmålet om alternativer til den opphevede planleggingslovens bestemmelser om generelt plankrav m. v. blir utredet videre.

 

2.4 Lov 12juni 1981 nr 59 om endringer i likestillingsloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 67 (1980 — 81) og Innstilling ti1 Odelstinget nr 78 (1980-81)
    Ved lov 12 juni 1981 nr 59 er det gitt en ny bestemmelse om representasjonav begge kjønn i alle offentlige utvalg m. v. Bestemmelsen er tatt inn i lov 9juni 1978 nr 45 om likestilling mellom kjønnene.
    Den nye bestemmelsen slår fast at når et offentlig organ velger eller oppnevner utvalg, styre, råd m.v. skal det tilstrebe en så lik representasjon avkvinner og menn som mulig. Dette er bestemmelsens vegledende hovedregelsom ikke vil være gjenstand for håndheving.
    Men dessuten slår bestemmelsen fast at alle offentlige utvalg m. v. skalbestå av både kvinner og menn. Utvalg med fire medlemmer eller fler skal ha

 

minst to representanter av hvert kjønn. Har et utvalg m. v. færre enn firemedlemmer skal også begge kjønn være representert. Det kan gjøres unntakfra dette minstekravet når det foreligger særlige forhold som gjør det åpenbarturimelig å kreve minstekravet oppfylt.
    Det er gjort unntak for utvalg som etter lov bare kan ha medlemmer fradirekte valgte forsamlinger.
    Bestemmelsen trådte i kraft 1 januar 1982.

 

3. STRAFFERETT
3.1 Lov 8 mai 1981 nr 14 om endringer i straffeloven (forbud mot diskriminering av homofile)
Forarbeider: NOU 1979:46 Særlig strafferettslig vern for homofile, Odelstingsproposisjon nr 29 (1980 —81) og Instilling til Odelstinget nr 36(1980-81)
    Ved lov 8 mai 1981 nr 14 er det gjort endringer i strl § 135 a og § 349 a medsikte på å gi homofile et særlig strafferettslig vern.
    Etter strl § 135 a første ledd første punktum straffes den som ved uttalelseeller annen meddelelse som settes fram offentlig, truer, forhåner eller utsetterfor hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer p.g.a.deres trosbekjennelse, rase etc. I bestemmelsen er det nå føyd til at tilsvarendegjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av dereshomofile legning, leveform eller orientering. Straffen er bøter eller fengselinntil 2 år.
    Forholdet til ytrings- og trykkefriheten var gjenstand for bred drøftelse iforbindelse med denne utvidelsen av strl § 135 a. Justisdepartementet uttaler iforarbeidene at slik § 135 a er blitt tolket og anvendt i praksis, vil inngrepet iytringsfriheten bli beskjedent ved at bestemmelsen utvides til også å omfattehomofile. Det er ikke tilstrekkelig for å rammes av § 135 a at det settes fram enytring som kan frambringe hat, ringeakt m.m. Det er bare ytringer avkvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet.
    Strl § 349 a setter straff for den som i ervervsmessig eller lignende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andrep.g.a. vedkommendes trosbekjennelse, rase, hudfarge etc. Bestemmelsen erutvidet til å omfatte tilfelle hvor nektelsen skjer p.g. a vedkommendes homofile legning, leveform eller orientering.
    Endringene i strl § 135 a og § 349 a trådte i kraft straks.

 

3.2 Lov 12 juni 1981 nr 62 om endringer i straffelovenm. m.
Forarbeider: NOU 1975:61 Kriminalomsorg i frihet, Odelstingsproposisjon nr62 (1980-81) og Innstilling til Odelstinget nr 85 (1980-81)
    Straffeloven er også endret ved lov 12 juni 1981 nr 62.
    For det første er det gitt regler om strafferettslige prøvesituasjoner. Disseendringene bygger på Straffelovrådets utredning NOU 1975:61 Kriminalomsorg i frihet.
    De nye reglene tar sikte på å få en bedre samordning av bestemmelsene ombetinget dom i straffeloven, prøveløslatelse i fengselsloven og betinget påtaleunnlatelse i straffeprosessloven. Endringene innebærer også en oppmykingav den tidligere ordning på vesentlige punkter. Således stilles domstolene fritt

 

til å avgjøre om en dom skal gjøres betinget. Tidligere gjaldt forskjelligebegrensninger her. Også når en ny straffbar handling er begått i prøvetidenetter en betinget dom eller en påtaleunnlatelse vil domstolene stå meget frittved fastsettelse av reaksjon.
    Avgjørelsen av om reststraff for en prøveløslatt skal fullbyrdes når hanbegår en ny straffbar handling i prøvetiden er lagt til domstolene. Tidligereble avgjørelsen truffet av fengselsstyret, i den grad den ikke følger direkte avloven. Domstolen stilles like fritt som når det er begått en straffbar handling iprøvetiden etter en betinget dom.
    Straffelovrådet foreslo i sin utredning at det skulle innføres adgang til åbruke en ny reaksjon — fengslig forvaring i inntil 7 dager — overfor betingetdømte eller prøveløslatte som bryter særvilkår. Dette forslaget ble imidlertidikke tatt med i departementets forslag til endringer av straffeloven.
    De nevnte endringer trådte i kraft 1 september 1981.
    Videre innebærer loven av 12 juni 1981 nr 62 at maksimumsstraffen forgrovere former for narkotikaomsetning (strl § 162) heves fra 10 til 15 år. Vedsammenstøt av flere brudd på § 162 heves maksimumsstraffen dermed fra 15til 20 år.
    Begrunnelsen er dels et ønske om en ytterligere markering fra samfunnetsside av alvoret i slike handlinger, dels at den tidligere strafferammen varsprengt og dels et håp om en viss allmennpreventiv virkning. Det er ikkemeningen at høyningen av maksimumsstraffen skal resultere i en skjerping avstraffen for mindre alvorlige overtredelser av paragrafen.
    I NOU 1982:25 har Straffelovrådet foreslått ytterligere endringer i strl§ 162.
    Ved loven av 12 juni 1981 nr 62 ble også straffelovens regler om adgang til åidømme fengselsstraff på livstid opphevet. Livstidsstraffen er erstattet medfengsel inntil 21 år uten tillegg for konkurrens.
    De sistnevnte endringer trådte i kraft straks.

 

4. PROSESS
4.1 Lov 10 april 1981 nr 8 endringer i vegtrafikkloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 78 (1978 — 79) og Innstilling til Odelstinget nr 29 (1980-81)
    Ved lov 10 juni 1981 nr 8 er det føyd til en ny bestemmelse i vegtrafikklovenav 18 juni 1965 nr 4 om bruk av "alkotest" i forbindelse med politikontroll.Bestemmelsen innebærer bl. a. at politiet kan ta utåndingsprøve (alkotest ellerlignende) av motorvognfører uten at det foreligger mistanke om promillekjøring. Utåndingsprøve vil kunne brukes rutinemessig i forbindelse med politikontroll, men det er et vilkår at det på forhånd er bestemt av politimesteren atdet skal tas utåndingsprøve.
    Dersom resultatet av en utåndingsprøve eller andre forhold gir grunn til åtro at fører av motorvogn har overtrådt bestemmelsen om promillekjøring,kan politiet som nå framstille ham til undersøkelse av lege. Legen kan tablodprøve eller på annen måte søke å fastslå påvirkningen. Det er angitt iloven at slik framstilling i alminnelighet skal finne sted når føreren nekter åmedvirke til utåndingsprøve.

 

4.2 Lov 22 mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven)
Forarbeider: Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomitéen (1969), Odelstingsproposisjon nr 35 (1978 — 79) ogInnstilling til Odelstinget nr 37 (1980-81)
    Ved lov 22 mai 1981 nr 25 er det gitt en ny lov om rettergangsmåten istraffesaker. Den nye loven vil avløse straffeprosessloven av 1887.
    Den nye straffeprosessloven av 1981 bygger i stor utstrekning på en utredning som Straffeprosesslovkomitéen avga i 1969. Loven avviker imidlertid påflere vesentlige punkter fra de forslag som denne komitéen satte fram. Bl. a. erordningen med jury i lagmannsrettssaker opprettholdt. Komitéen hadde herforeslått at saker i lagmannsrett skulle avgjøres av en såkalt stor meddomsretthvor de juridiske dommerne (tre) og legdommerne (seks) sammen avgjordebåde skyld- og straffespørsmålet.
    Den nye straffeprosessloven opprettholder også ordningen med at Høyesterett er ankeinstans i straffesaker. Komitéen hadde her foreslått at anke overherreds- og byrettsdommer skulle gå til lagmannsrett.
    For øvrig inneholder den nye straffeprosessloven bl. a. regler om utvidet retttil offentlig forsvarer for siktede, videre er ordningen med såkalt "rettsligforundersøkelse" opphevet og det er tatt inn i loven en rekke regler ompolitiets etterforskning. Adgangen til å avgjøre saker ved forelegg av bot erutvidet, likeledes adgangen til gjenopptakelse av straffesaker. Fornærmedesstilling i saken er styrket ved at adgangen til å fremme erstatningskrav ogandre "borgerlige krav" under straffesaken er vesentlig utvidet.
    Når det gjelder juryordningen, innebærer den nye loven at et utvalg på fireav lagrettemedlemmene skal tiltre retten ved straffutmålingen. I dag avgjøresstraffespørsmålet alene av de juridiske dommerne. Videre vil det alltid krevessamtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg for å kunne få prøvet en sak på nyi lagmannsretten (fornyet behandling).
    I denne forbindelse bør nevnes at flere av de forslag som Straffeprosesslovkomitéen hadde med i sitt lovutkast, allerede er innarbeidet i gjeldendestraffeprosesslov av 1887. Det gjelder bl. a. regler om adgang til legemsundersøkelse av mistenkte i straffesak. Videre er det i tråd med komitéens forslagtidligere gitt regler om adgang til telefonavlytting, dog er denne adgangenbegrenset til etterforskning i narkotikasaker. Den nye straffeprosesslovenmedfører ingen endring i disse reglene.
    Den nye straffeprosessloven av 1981 skal tre i kraft ved egen lov.Justisdepartementet arbeider med en proposisjon om ikraftsetting av den nye straffeprosessloven, men den vil neppe kunne tre i kraft før tidligst l januar 1984. Iforbindelse med ikraftsettingen vil det også bli innarbeidet nye regler bl. a. ompågripelse og fengsling på bakgrunn av en utredning fra Varetektsutvalget(NOU 1980:28).

 

4.3 Lov 12juni 1981 nr 66 om endringer i st r a ffe prosessloven (advokathjelp til fornærmede i voldtektssaker)
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr 63 (1980 — 81) og Innstilling til Odelstinget nr 72 (1980-81)
    Ved lov 12 juni 1981 nr 66 er det i straffeprosessloven av 1887 gitt regler omat fornærmede i voldtektssaker skal ha rett til advokathjelp på det offentligesbekostning.

 

    I straffeprosessloven er det fastsatt at fornærmede skal gjøres kjent med sinrett til advokat i forbindelse med anmeldelsen av forholdet. Det er somutgangspunkt retten som skal oppnevne advokat for fornærmede, men hvordet vil kunne skade etterforskingen å vente på rettens oppnevning kan politiettilkalle advokat for fornærmede.
    Fornærmedes advokat skal vareta fornærmedes interesser i forbindelse medetterforskingen og hovedforhandlingen i saken. Men dessuten skal advokatengi fornærmede den hjelp og støtte som ellers er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. Det siktes her til hjelp til fornærmede ved samtale medfornærmede og fornærmedes nærmeste, informasjon om gjennomføringen ogutviklingen av saken og henvisning til annen sakkyndig hjelp, f. eks. lege ellerpsykolog dersom det synes å være behov for dette.
    Advokaten skal varsles om og har rett til å være til stede ved politiets ogrettens avhør av fornærmede under etterforskingen. Ved avhøret har advokaten rett til å stille ytterligere spørsmål og han har også rett til å protestere motspørsmål som ikke kommer saken ved eller som er stilt på en utilbørlig måte.
    På etterforskingsstadiet vil fornærmedes advokat ikke ha krav på å få væretil stede under avhør av siktede og andre vitner. Derimot er det forutsatt athan gis adgang til å være til stede ved andre etterforskingsskritt, f. eks.åstedsbefaring, hvor fornærmede selv er til stede.
    Fornærmedes advokat har også rett til å være til stede ved hovedforhandling i saken og vil ved avhør av fornærmede kunne protestere mot spørsmål ogselv stille ytterligere spørsmål. Dessuten skal fornærmedes advokat få anledning til å uttale seg om spørsmål ellers som angår fornærmede og hennesrettigheter, f. eks. om forklaring skal avgis for stengte dører, om siktede skal fåvære til stede under forklaringen, m. m. I tillegg vil advokaten kunne uttaleseg om fornærmedes erstatningskrav dersom disse behandles i straffesaken.
    Fornærmedes advokat vil som utgangspunkt ikke ha rett til å stille spørsmåltil eventuelle andre vitner og siktede i saken. Heller ikke er det gitt regler omat advokaten skal kunne holde et sluttinnlegg i forbindelse med prosedyren.Det er lagt vesentlig vekt på at fornærmedes advokat ikke skal opptre som"medaktor" i saken.
    Den nye ordningen med advokathjelp til fornærmede i voldtektssaker trådtei kraft l august 1981.
Erik Keiserud