Temametode eller verdimetode i bevisvurderingen1
Av professor TORSTEIN ECKHOFF
I Innledning
I svensk litteratur om bevisvurdering har det i de senere år værtatskillig diskusjon om hvorvidt "temametoden" eller "värdemetoden"har mest for seg.
Valget mellom disse metodene har særlig aktualitet når to eller flerebevisfakta som angår samme tema skal samordnes. Flere vitner har f. eks. forklart seg om samme begivenhetsforløp. Karakteristisk fortemametoden er at spørsmålet om bevistemaets sannsynlighet står isentrum for oppmerksomheten. Man vurderer hvordan de enkeltebevisfakta bidrar til å sannsynliggjøre temaet, eller eventuelt til åsvekke dets sannsynlighet. Etter verdimetoden derimot, spør man ikkei første omgang om hva det enkelte bevis forteller om temaets sannsynlighet. Det man isteden spør om, er hvilken bevisverdi vedkommende faktum har. Hva dette innebærer skal jeg etter hvert kommenærmere inn på. Den fremste forkjemper for bevisverdimetoden harvært Per Olof Ekelöf. Man finner sterke spor av metoden allerede i deførste utgavene av hans Rättegång, og i de siste utgavene er metodenkonsekvent gjennomført (se Rättegång IV, 5. uppl. 1982, s. 7 flg.).Anders Stening bygger også på verdimetoden i sin doktoravhandlingBevisvärde (1975) og argumenterer sterkt for at den er å foretrekkefremfor temametoden (se særlig s. 33—37, 48, 93—95 og 134 flg.) Enannen innflytelsesrik tilhenger av verdimetoden er Sören Halldén. Såvidt jeg vet var han den første som stilte de to metoder opp mothverandre (i TfR 1973 s. 55 —64). Han har skapt interesse for spørsmålet blant filosofer og psykologer som bl. a. har gjort en betydelig
innsats når det gjelder utviklingen av slike former for sannsynlighetsregning som Ekelöf lanserte.2
Men verdimetoden er ikke enerådende i Sverige. Per Olof Boldinghar hele tiden holdt fast ved temametoder og har bl. a. rettet kritikkmot de konsekvenser som Ekelöf har trukket av sin metode når detgjelder bevisbyrdespørsmålene.3 Bevisverdimetoden er også kritisertav Per Henrik Lindblom i hans anmeldelse av Stenings avhandling (i SvJT 1977 s. 280 flg., særlig s. 285—90) og mer inngående av Bengt Lindell i avhandlingen Sakfrågor och rättsfrågor (Uppsala 1987).
I Danmark og Norge har bevisverdimetoden ikke fått innpass. Fordansk retts vedkommende kan særlig henvises til Henrik Zahle somdrøfter metodevalget utførlig i sin avhandling, Om det juridiske bevis (København 1976) s. 324—401, og tar et klart standpunkt for temametoden. I Norge er ikke metodevalget drøftet så inngående, men det ervanlig å forutsette at temametoden skal følges.4 Jeg har selv bygget pådenne forutsetning i det jeg i sin tid skrev om bevisspørsmål i bøkeneTvilsrisikoen (1943) og Sivilprosess (2. utg. 1962). Men det berodde nok på at verdimetoden ikke var oppfunnet den gangen. Jeg gikk utenvidere ut fra — slik jeg tror de fleste naive jurister gjør — at det ertemaets sannsynlighet som har relevans, og at det derfor er den manhele tiden må ha for øye. Senere har jeg fulgt med i diskusjonen uten ågjøre meg opp noen definitiv mening. Det var først Lindells bok som vakte min interesse for spørsmålene så sterkt at jeg måtte tenke dem gjennom på ny.
Det resultat jeg er kommet til, er at det nok er ønskelig at verdien avde enkelte bevisfakta blir analysert5, men at samordningen av beviserog drøftelser av bevisbyrdespørsmål helst bør skje etter temametoden.
II. Oversikt over de spørsmål som skal drøftes
Interessen for verdimetoden har sitt grunnlag i ønsker om å kunneangi sannsynlighetsgrader tallmessig og å bruke regneregler ved samordningen av de sannsynlighetsslutninger som forskjellige bevisfaktagir grunnlag for. De regneregler som det opereres med — for beviskjeder, samvirking og motvirking — går jeg ikke nærmere inn på da jeggår ut fra at de er tilstrekkelig kjent i Sverige gjennom Ekelöfs arbeider.6 Men jeg skal si litt om begrepet "bevisverdi" (avsnitt III) og omenkelte særtrekk ved metoden (avsnitt IV).
Et argument som særlig Stening har anført mot temametoden, er atden ikke gjør det mulig å angi sannsynlighetsgrader for de enkeltebevisfakta, og at den derfor ikke kan tjene som grunnlag for slikmatematisk samordning av bevisfakta som han går inn for. I avsnitt Vskal jeg drøfte om dette holder stikk, og i avsnitt VI om regneregler eranvendelige på temasannsynlighet. I avsnitt VII tar jeg opp spørsmålet om det alltid er ønskelig å kalkulere den isolerte sannsynlighet somde enkelte bevisfakta gir, fremfor å foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering av hele bevismaterialet.
Et trekk ved bevisverdimetoden er at den ikke utnytter hele deninformasjonsmengde som det foreliggende bevismateriale inneholder.I avsnitt VIII skal drøftes om dette er et fortrinn ved metoden, sliknoen har hevdet, eller om det er en svakhet. Og i avsnitt IX skal jeg silitt om hvordan bevisbyrdespørsmålene arter seg etter de to metoder.
III. Begrepet "bevisverdi"
1. Bevisverdien er et mål på hvor sterk støtte et bevisfaktum gir for atvedkommende tema hører hjemme i virkelighetens verden. Hva somtjener som kriterium på bevisverdi, beror på hva slags relasjon det ermellom bevisfaktum og bevistema.
Noen bevisfakta har karakter av spor som temaet har etterlatt seg. Detkan dreie seg om fysiske spor, f. eks. fingeravtrykk, blodflekker påklær, fotspor eller bremsespor. Eller det kan dreie seg om hukommelsesspor som en iakttatt begivenhet har etterlatt seg i et vitnes bevissthet. Med sikte på slike tilfeller definerer Ekelöf (Rättegång IV s. 25) bevisverdien som sannsynligheten for at temaet har forårsaket beviset.For å unngå det vanskelige årsaksbegrepet kunne kanskje det sammeuttrykkes slik at bevisverdien er lik sannsynligheten for at beviset er etspor etter noe som virkelig har skjedd — og ikke et blindspor. Hvisf. eks. et vitne i en straffesak har forklart at han så tiltalte slå fornær
mede, og vi anslår bevisverdien til 70%, betyr det at vi anser det for åvære 70 % sannsynlighet for at tiltalte virkelig slo fornærmede mensvitnet så på —slik at det er dette, og f. eks. ikke en misoppfatning ellerfeilerindring, som danner grunnlag for utsagnet.
Den nevnte definisjonen passer ikke når bevisfaktum er en begivenhet eller tilstand som i tid ligger forut for temaet. Temaet er f. eks. hvasom vil skje i fremtiden, f. eks. om en personskade vil føre til tap ifremtidig erverv, eller om det er fare for at en straffskyldig person skalforbryte seg på ny. Eller temaet kan være hva som er årsak til enbegivenhet som har funnet sted, f. eks. om en konstruksjonsfeil erårsak til et skipsforlis, eller om de stoffer en person har hatt befatningmed i sitt arbeid, er årsak til at han har fått en sykdom. Jeg har ikkesett noen inngående drøftelse av slike tilfeller hos tilhengere av metoden. Det er imidlertid vanlig å hevde at når bevisfaktum kommer førtemaet, er det sannsynligheten for at beviset skal forårsake (eller harforårsaket) temaet som er dets bevisverdi.7 Man baserer seg altså påden omvendte kausalrelasjon av den det var tale om i de foran nevntetilfellene.
Jeg er enig i at det i visse tilfeller kan være naturlig å definerebevisverdien slik — f. eks. hvis temaet er om en person har utført enhandling som han tidligere har gitt uttrykk for at han vil utføre. Mennår temaet er om det foreligger årsakssammenheng, slik som i deovenfor nevnte eksemplene, virker det meningsløst å spørre om beviseter årsak til årsakssammenhengen. Det står ikke helt klart for meg hvatilhengere av metoden vil anse som kriterium på bevisverdi i sliketilfeller. Men uttalelser i forbindelse med drøftelsen av eksempler8tyder på de anser bevisverdien av et faktisk forhold som er påberoptsom mulig årsak, for å være lik dets årsaksevne. Med "årsaksevne"mener jeg apriori-sannsynligheten for at vedkommende faktiske forhold vil få den virkning det er spørsmål om, f. eks. sannsynligheten forat feil i en elektrisk installasjon vil forårsake brann.
Det forekommer også at bevisfaktum og tema er to forhold sompleier å opptre sammen, uten at det ene kan utpekes som årsak og detandre som virkning. Slik sammenheng er det f. eks. mellom årstid ogtemperatur, mellom mørke og klokkeslett, og mellom søndag og arbeidsfri. Her passer ikke årsakskriteriet, men man kan kanskje ansebevisverdien for å være lik sannsynligheten for at vedkommende be
visfaktum (f. eks. at det var søndag) i det foreliggende tilfelle impliserer temaet (f. eks. at folk ikke var i arbeid.)9
I det jeg hittil har sagt om årsakssammenheng og andre former forsamvarians, har jeg betraktet den betingende faktor (f. eks. at det varfeil i den elektriske installasjon, eller at begivenheten fant sted på ensøndag) som bevisfaktum. Men ofte oppstår et ytterligere bevisspørsmål, nemlig om denne faktor har slik årsaksevne (eller slik samvariansmed en annen faktor) som påstått. Til støtte for dette tema kanforskjellige slags bevisfakta tenkes påberopt, f. eks. vitneutsagn om detnoen gang ble arbeidet på søndager i en bedrift, sakkyndige erklæringer om hvilken brannfare en installasjonsfeil medfører, statistiskeundersøkelser av dødsrisikoen ved bruk av et farmasøytisk produkt,etc. Når det gjelder verdien av slike bevisfakta, er det vel mulig åanlegge bevisverdimetodens vanlige synpunkt at verdien beror på ombevisfakta kan anses forårsaket av temaet. Anvendt på statistiskeundersøkelser innebærer dette at verdien beror på om undersøkelsesresultatene kan anses som utslag av at det eksisterer en lovmessigsammenheng som man kan basere avgjørelsen på. I noen tilfeller vilstatistiske signifikansberegninger kunne fortelle noe om dette.
Når man skal bedømme et årsaksforhold etter at virkningen erinntrådt, kan det også melde seg spørsmål om hvilken av flere tenkelige årsaker som har fremkalt virkningen. Dette bevisspørsmål, somkommer i tillegg til de før nevnte, skal jeg si litt om i avsnitt VI.
Jeg nevner til slutt at logiske slutninger kan inngå som ledd i enbevisbedømmelse, f. eks. ved eliminasjonsbevis. Man antar f. eks. aten handling må være foretatt enten av A eller B, og anser bevist at detikke er A. Derav trekker man den slutning at det må være B. Selve denlogiske slutning er her 100% sikker, men det kan selvsagt knytte segtvil til begge premissene. Det er alltså verdien av de beviser man harfor premissene som her har interesse, og det melder seg neppe særskilte spørsmål ved kalkuleringen av dem.
2. Et spesielt spørsmål er hvilken vekt det skal legges på forhåndssannsynligheten for bevistemaet — altså på hvor sannsynlig (eller usannsynlig) temaet fortoner seg før man har fått presentert noen av dekonkrete beviser som blir anført. De som holder på verdimetoden erenige om at forhåndssannsynligheten ikke bør betraktes som et særskilt bevis, men at det kan tas hensyn til den ved bedømmelsen av deenkelte bevisfaktas verdi. Dette får størst betydning når forhåndssann
synligheten er ekstremt lav. Det bidrar f. eks. til å redusere bevisverdien av et vitneutsagn at det vitnet påstår å ha iakttatt, er for usannsynlig til å bli trodd.
Bortsett fra forhåndssannsynligheten, vil Stening ikke ta det øvrigebevismateriale i betraktning når han fastsetter det enkelte bevisfaktums verdi (Bevisvärde s. 84-90). Dette kan føre til at bevisenessamlede verdi blir noe lavere enn den egentlig burde være. Et eksempel som Stening bruker for å belyse problemet, er at et vitne sier hanhar sett en elg som gikk over Riddartorget i Uppsala. Han anser dettefor så usannsynlig at man ikke kan feste tiltro til vitnet. Men hvis ogsået annet vitne, uavhengig av det første, forklarer at han så elgen påRiddartorget, blir det straks mer sannsynlig at den virkelig har værtder. Og det skyldes ikke bare at man sammenveier bevisverdiene vedhjelp av den formel som Ekelöf har utviklet, men også at hvert avvitneutsagnene blir mer troverdige når det er to som går i sammeretning, enn om det bare hadde vært ett. Edman har utviklet en formelfor samvirking som tar hensyn til dette ved at hele bevismaterialet tasi betraktning ved bedømmelsen av det enkelte faktums bevisverdi.Denne formelen er imidlertid mer komplisert enn Ekelöfs og denforutsetter at forhåndssannsynligheten kan tallfestes — noe som oftebyr på problemer. Av disse og andre grunner slår Stening seg til romed at bevisverdien etter hans metode blir litt for lav.10
IV. Noen særtrekk ved verdimetoden
Karakteristisk for verdimetoden er den ensidige betydning som detenkelte bevisfaktum tillegges. Dets bevisverdi er et mål på den støttedet gir for vedkommende temas eksistens. Men det hevdes at det ikkeforteller noe om sannsynligheten for at temaet ikke eksisterer.
Ekelöf (Rättegång IV s. 26 flg.) belyser dette med følgende eksempel: Et vitne har forklart at han så tiltalte mishandle fornærmede.Bevisverdien anslås til 75 %. Det er m. a. o. 75 % sannsynlighet for atforklaringen er forårsaket av at mishandlingen virkelig fant sted.Følgelig er det 25 % sannsynlighet for at forklaringen ikke er forårsaket av dette.11 Men det er ikke ensbetydende med at det er 25%sannsynlighet for at tiltalte ikke har mishandlet fornærmede, for hankan jo ha gjort det uten at vitnet har sett det. Det man kan slutte pågrunnlag av vitneprovet er derfor, ifølge Ekelöf, at sannsynligheten for
temaet er minst 75 %. Hvor sannsynlig det er at temaet ikke eksisterer,kan man derimot ikke slutte noe om.
I avsnitt V skal jeg drøfte om Ekelöf har rett i dette, og om det er etgenerelt trekk ved alle slags bevisfakta at de bare gir grunnlag forslutninger i en retning. Foreløpig er det tilstrekkelig å slå fast at desom følger Ekelöfs metode, forutsetter at det enkelte bevisfaktum baregir grunnlag for slike ensidige slutninger.
Dette har til følge at de må operere med et skille mellom bevis (eller"hovedbevis") og motbevis (eller "motsatsbevis"), d.v. s. mellom bevisfakta som støtter hypotesen om at temaet eksisterer, og bevisfaktasom støtter hypotesen om at temaet ikke eksisterer.12
Hva som skal regnes som bevis, og hva som motbevis, byr ikke påproblemer når spørsmålet er et enten-eller, f. eks. om en person harforetatt en bestemt handling, eller ikke. Men når det er spørsmål omgradsforskjeller, kan klassifiseringen bli problematisk. Tvisten gjelderf. eks. verdien av en gjenstand, varigheten av et forhold, størrelsen aven gjeldspost, omfanget av en skade, e. 1. De bevisfakta som foreligger,kan i slike tilfeller tenkes å gi støtte for forskjellige mellomstandpunkter mellom de to parters påstander. Jeg vet ikke hvordan man skal løseklassefiseringsspørsmålet i slike tilfeller. Men det må gjøres hvis manvil gjøre bruk av verdimetodens regneregler som forutsetter at detskilles mellom bevis og motbevis. Har man flere bevis og flere motbevis for samme tema, sammenveies de to kategoriene hver for seg.Både på bevissiden og på motbevissiden gjøres det bruk av formlenefor kjeder og samvirking. Deretter veies den samlede verdi av henholdsvis bevis og motbevis mot hverandre. Den formel for motvirkingsom da brukes, fører til at verdiene — både av bevis og motbevis —blir redusert, men noe blir stående igjen på hver side. Dette harbetydning for bevisbyrdespørsmålene som jeg skal si litt om i avsnittIX.
V. Gir temametoden mulighet for tallmessig kalkulering av deenkelte bevisfaktas betydning?
Stening (Bevisvärde s. 34—35) bestrider at man etter temametodenkan angi betydningen av hvert enkelt bevisfaktum for seg. Han fremhever spesielt at metoden "inte lämnar utrymme för ett adekvatuttrykk för att ett åberopat bevisfaktum helt saknar betydelse". Jeg eri og for seg enig i at et totalt verdiløst bevis, f. eks. et vitneutsagn som
man med sikkerhet vet er det rene oppspinn, ikke forteller noe omtemaets sannsynlighet. Men jeg innser ikke at det er noen svakhet vedtemametoden, for et slikt "bevis" kan man rett og slett se bort fra.
Når det gjelder bevis som ikke er betydningsløse, forholder det segannerledes. Jeg nevner først at oppfatninger om hvor sannsynlig temaet er, selvsagt kan forandre seg etter hvert som nye opplysningerlegges frem. Når det er spørsmål om betydningen av det enkelte bevis,må det derfor holdes fast at det dreier seg om den sannsynlighet somtemaet anses for å ha forutsatt at slutningen utelukkende baseres på vedkommende bevisfaktum. For korthets skyld bruker jeg uttrykket "temaetssannsynlighet, gitt beviset" om dette.
Når bevisfaktum er en begivenhet eller tilstand som i tid ligger forutfor temaet, kan jeg ikke se at det byr på større vanskeligheter åbestemme temaets sannsynlighet, gitt beviset, enn å bestemme bevisverdien. Hvis jeg har rett i mine antagelser om hva som skal ansessom "bevisverdi" i slike tilfeller (se avsnitt III foran), vil den normaltvære lik temasannsynligheten, gitt beviset. Bevisfaktum er f. eks. enskade som en person er påført, og temaet er om denne skaden vil føretil tap i fremtidig erverv. Hvis vi forutsetter at sannsynligheten for atskaden skal få en slik virkning er 60 %, er det dette som er sannsynligheten for temaet, gitt skaden, og som foran nevnt antar jeg at det ogsåmå være bevisverdien.
Et eksempel som Stening nevner (s. 34) er av samme art. Detgjelder et forsikringsselskap som vil gjære seg opp en mening omdødsrisikoen til en person som vil tegne livsforsikring. Selskapet fåropplyst at personen lider av en sykdom, og at det foreligger påliteligstatistisk grunnlag for at det er 70 % sannsynlighet for at de som liderav denne sykdommen vil dø av den i løpet av en viss tid. I dette tilfelleer bevisverdien ifølge Stening 70%, men temaets sannsynlighet vilvære høyere, hevder han. Han forutsetter da at temaet er om personenvil dø av en eller annen årsak i løpet av den nevnte tid. Men skalsammenligningen bli relevant, må temaet være om personen vil dø avsykdommen. Og sannsynligheten for det, gitt det statistiske bevis, er70 %. Som Stening påpeker vil sannsynligheten bli en annen hvis manogså tar i betraktning andre faktorer av betydning for dødsrisikoen.Ofte vil den da bli høyer fordi andre dødsrisiki kommer i tillegg til denspesielle sykdommen. Men jeg er ikke enig i at den nødvendigvis må blihøyere. For det kan jo tenkes at den person det gjelder, har størremotstandskraft enn folk flest mot den spesielle sykdommen han liderav. Hovedsaken er imidlertid at enten man bygger på temametodeneller bevisverdimetoden, må statistiske data om den dødsrisiko somsykdommen medfører, suppleres med det som ellers har betydning for
bedømmelsen av personens dødsrisiko. Og jeg kan ikke se at dette byrpå større problemer etter den ene metoden enn etter den andre.
Spørsmålet om hva som har vert årsak til en virkning som er inntrådt, har en mer sammensatt karakter enn de spørsmål om årsaksevne som er drøftet i det foregående. Dette kommer jeg tilbake til iavsnitt VI.
Det gjenstår å si noe om de bevisfakta som har preg av å være sporsom temaet har etterlatt seg. Noen slike spor gir like godt grunnlag forå trekke negative som positive slutninger om temaets sannsynlighet.Et eksempel er bremsespor. La oss forutsette at temaet er om en bilhadde en hastighet på minst 100 km i timen. Bremsesporene er målt,og det foreligger statistisk grunnlag for å hevde at med så langebremsespor er det 80% sannsynlighet for at hastigheten var 100 km itimen eller mer. Dette innebærer at det er 20 % sannsynlighet for athastigheten var mindre enn 100 km i timen. Temaets sannsynlighet,gitt det statistiske bevis, er altså 80 %. Og bevisverdien er like stor, fordet er 80 % sannsynlighet for at bremsesporene er forårsaket av atbilens hastighet var 100 km i timen eller mer.
Men noen spor gir ikke like godt grunnlag for slutninger i beggeretninger. Fingeravtrykk er eksempel på det: Om man finner et fingeravtrykk på åstedet som har tilstrekkelig mange likheter med tiltaltes,kan man anse det for temmelig sikkert at han har vært der. Men mankan ikke ta som gitt at han ikke har vært der fordi om man ikke finnernoe slikt avtrykk. På lignende måte forholder det seg med vitneprov.Om et vitne ikke har sett tiltalte på åstedet, kan han jo ha vært deruten å bli sett. Det negative vitneutsagn kan likevel ha en viss verdisom bevis for at tiltalte ikke har vært på åstedet. Men bedømmelsenav bevisverdien blir i dette tilfelle temmelig usikker, fordi det dels måtas hensyn til vitnets iaktagelsesevne, hukommelse og ærlighet, og delstil hvilken mulighet tiltalte hadde for å oppholde seg på åstedet uten åbli iakttatt av vitnet. Hvor stor denne mulighet var, beror bl. a. påhvor lenge vitnet oppholdt seg på åstedet og hvor god oversikt hanhadde over situasjonen. Jeg antar at man må ta hensyn til de sammemomenter og komme til omtrent samme resultat hvis det er temaetssannsynlighet, gitt beviset, man tar stilling til.
Når det gjelder positive vitneutsagn, f. eks. et slikt utsagn somEkelöf omtaler (i Rättegång IV s. 26 flg.) og som jeg brukte someksempel i avsnitt IV, tror jeg heller ikke det blir noen nevneverdigforskjell mellom bevisverdien og temaets sannsynlighet, gitt beviset.Vel kan det tenkes at tiltalte har mishandlet fornærmede uten at vitnethar sett det. Men så lenge man utelukkende baserer seg på vitneutsag
net, kan denne rent teoretiske mulighet neppe tilsi at temasannsynligheten settes høyere enn bevisverdien.
I alle de tilfellene jeg har nevnt, ser det altså ut til at temaetssannsynlighet, gitt beviset, er lik bevisverdien. Jeg anser følgelig Stenings foran nevnte innvending mot temametoden for å være uholdbar.Det anførte gir også grunnlag for den slutning at de som følgerverdimetoden, ikke utnytter bevismaterialet fullt ut. De registrererbare de sannsynlighetsgrader som peker i den ene retningen, ikke desom peker i motsatt retning, slik man gjør når temametoden legges tilgrunn. Denne forskjell mellom metodene skal jeg si mer om i nesteavsnitt og i avsnitt VIII.
VI. Muligheten for sammenveiing av bevisfaktas temasannsynlighet
Jeg anser altså muligheten for å angi det enkelte bevisfaktums betydning for å være omtrent like god (eller like dårlig) enten man følgerbevisverdimetoden eller temametoden. Men det kan spørres om desamme regnereglene kan brukes i begge tilfeller:
Multiplikasjonsregelen for kjeder er like anvendelig på temasannsynlighet som på bevisverdier. Men den enkle multiplikasjonsregel gjelderbare hvis sannsynlighetsgradene i kjeden er uavhengige av hverandre.Hvorvidt dette vilkår er oppfylt, byr ofte på tvil.13 Selv om ikkemultiplikasjonsregelen er direkte anvendelig, er det imidlertid nyttig åvære fortrolig med den, slik at man har sans for hva kumulasjon av tvilkan føre til — og eventuelt kan ta hensyn til det rent skjønnsmessig.
Formlene for samvirking og motvirking er derimot ikke anvendeligenår man opererer med temasannsynlighet. Man skiller ikke da mellombevis og motbevis slik som når bevisverdimetoden følges. Spørsmåleneom temaets eksistens og dets ikke-eksistens betraktes som to sider avsamme sak. Har man anslått sannsynligheten for det ene alternativ, erdermed også sannsynligheten for det andre alternativ gitt. For summen av disse sannsynligheter er alltid lik 1. At sannsynligheten fortemaets eksistens f. eks. er 0,75 er ensbetydende med at sannsynligheten for ikke-eksistensen er 0,25. Alle temasannsynligheter kan derforinnordnes på samme skala fra 0 till 1.
Dermed forsvinner det motvirkingsbegrep som det opereres medetter verdimetoden. Man kan nok ha beviser som trekker i hver sinretning, men etter temametoden gir det seg bare utslag i at det enetrekker i retning av en høy og det andre i retning av en lav temasannsynlighet.
Når det gjelder samvirke, opererer verdimetoden med formler forberegningen av sannsynligheten for at ett av to alternativer foreligger.14 Den bakenforliggende tanke er at man vil finne hvor sannsynligdet er at enten det ene eller det andre bevisfaktum beviser temaet. Mendenne tankegang passer ikke når det opereres med temasannsynlighet.Da betraktes ikke de enkelte bevisfakta som alternativer, men somkumulative grunnlag for å bedømme temaets sannsynlighet.
Men Bayes teorem15 kan brukes. Det gir en formel for sammenveiingav de sannsynligheter for temaet som forskjellige bevisfakta gir. Detskiller seg fra de foran nevnte regnereglene bl. a. ved at forhåndssannsynligheten inngår som et eget ledd i formelen, og ved at det ikkesondres mellom "bevis" og "motbevis". Men det har den likhet medandre regneregler at det egner best i tilfeller hvor man har ett forholdsvis sikkert grunnlag for å kalkulere sannsynlighetsgrader.
Som et eksempel på bruken av teoremet kan vi ta erstatningssakerhvor spørsmålet er om skaden er forårsaket av et ansvarsbetingendeforhold. Her er det viktig å sondre mellom årsaksevne (d. v. s. apriorisannsynligheten for at en faktor skal få vedkommende følge) og årsaksrealisering (d. v. s. aposteriori-sannsynligheten for at denne faktor harforårsaket følgen når denne er inntrådt.16 Selv om den ansvarsbetingende faktor har meget liten årsaksevne, kan sannsynligheten for atden har realisert seg være stor. For når følgen er inntrådt, må den jo hahatt en årsak, og det kan tenkes at det ikke finnes noen annen muligårsak enn den ansvarsbetingende, eller at andre tenkelige årsaker harenda mindre årsaksevne enn den.
I noen slike tilfeller foreligger statistisk grunnlag for å beregneårsaksevnen både for den ansvarsbetingende faktor og for andre mulige årsaker. En person er f. eks. død av en bestemt sykdom som kanvære forårsaket av bruken av et farmasøytisk produkt, men som også
kan ha andre årsaker. I en erstatningssak som de etterlatte anleggermot produktets produsent, blir det lagt frem statistiske data. Disseviser at sannsynligheten for at bruken av produktet skal medføre atsykdommen oppstår og får dødlig utgang er meget liten, f. eks. 0,0002.Men det påvises også at sannsynligheten for at personen av andregrunner skulle dø av den nevnte sykdommen er enda mindre, f. eks.0,0001. I så fall er sannsynligheten for at den ansvarsbetingendefaktor kan vært årsaken, ifølge Bayes teorem
0,0002/0,0002+0,0001 =2/3 = 0,67 d. v. s. 67 %
Dette må anses tilstrekkelig til å bygge på at det foreligger årsakssammenheng — forutsatt at man anser realiseringen (aposteriori-sannsynligheten) for å være avgjørende.17
VII. Er matematisk sammenveining av de enkelte bevisfaktasbetydning å foretrekke fremfor skjønnsmessige helhetsvurderinger?
I det foregående har jeg søkt å påvise at det er like gode muligheter forå bruke regneregler etter temametoden som etter bevisverdimetoden.Det jeg nå skal drøfte, er om slik oppsplitting av bevismaterialet somregnereglene forutsetter alltid er å foretrekke fremfor skjønnsmessigehelhetsvurderinger.
Man kan for det første spørre om det overhodet er forsvarlig å angisannsynlighetsgrader med tall, når man ikke har statistisk grunnlagfor det. Dette vil jeg svare ja på, forutsatt at man gjør det klart attallene ikke må tas bokstavelig, men bare tjener til å illustrere hvorstor sannsynlighet man omtrent tror det er. En grunn til at det kan
være nyttig å bruke tall, er at de ord vi bruker for å angi sannsynlighetsgrader ("antagelig", "sannsynlig", "åpenbart" etc.) erfor unyanserte og ubestemte.
Men en annen sak er at våre antagelser om hvor sannsynlig noe er,ofte er svært usikre. Ikke minst gjelder det vurderinger av vitneutsagns bevisverdi. De prosenttall som settes kan bero på temmeligslompmessige anslag, og de skarpsindige diskusjoner som sannsynlighetsteoretikere har ført om formler for sammenveiing av slike tall18,minner nesten om ham som regnet med en seksdesimalers pi etter å hatatt radien på øyemål.19 Men skjønnsmessige anslag unngår man ikkeenten man vurderer de enkelte bevisfakta hver for seg, eller manforetar en helhetsbedømmelse av bevismaterialet. Og det er vanskeligå si noe generelt om hva som skaper størst usikkerhet.
I noen tilfeller tror jeg imidlertid at helhetsbedømmelser er mest åstole på. Det gjelder bl. a. når man på grunnlag av de bevisfakta somforeligger, skal trekke slutninger om slike forhold som ikke kan iaktasdirekte, f. eks. om menneskers oppfatninger, hensikter, motiver e. 1.Ofte kan det være grunnlag for motstridende slutninger om slikeforhold, fordi noen av de foreliggende opplysninger peker i én retning,mens andre peker i en anne retning.
Til illustrasjon kan tas et eksempel som opprinnelig er Boldings: Enmann blir funnet død, sittende i sin bil i en lukket garasje. Det fastslåsatt dødsårsaken er kulloksydforgiftning, og spørsmålet er om detdreier seg om en ulykke eller et selvmord. For selvmordshypotesentaler f. eks. den omstendighet at han kort tid i forveien hadde tegnet enhøy ulykkesforsikring, og at det viser seg at han er kommet opp i storeøkonomiske vanskeligheter. Men i motsatt retning trekker f. eks. detforhold at han var kjent for å være et harmonisk og veltilpassetmenneske, og at han hadde et godt familieliv. Det kan selvsagt ogsåforeligge andre opplysninger som dels peker i den ene og dels i denandre retningen.
Stening (Bevisvärde s. 41) vil i et slikt tilfelle vurdere betydningenav hvert enkelt bevisfaktum og sammenveie dem ved hjelp av formlene for samvirke og motvirkning. Han bruker det nevnte eksempletnettopp for å illustrere at "värdemetoden" er best, "eftersom enligtdenna varje enskild omständighets betydelse måste bedömas för sig".Hans argument for ikke å foreta en helhetsvurdering er at: "Möjlighe
terna att ha en erfarenhet av en speciell situation måste minska medantalet omständigheter som ingår i situationen". Jeg er imidlertidenig med Lindell — som drøfter samme eksempel — i at dette argument ikke er avgjørende.20 Og sterke grunner taler etter mitt skjønnmot å basere seg på isolerte bedømmelser av de enkelte bevisfakta.Man har ikke noe grunnlag for å anslå deres bevisverdi tallmessig, ogman taper den informasjon som sammenhengen mellom dem gir.
At en person tegner ulykkesforsikring gir i seg selv ikke noe sterktholdepunkt for å tro at han har tenkt å begå selvmord. Men sammenhengen mellom ulykkesforsikringen og de økonomiske problemer girgrunn til mistanke — særlig hvis forsikringen er usedvanlig høy og ertegnet etter at han fikk kjennskap til det økonomiske tap som vilramme ham. Sammenhengen mellom disse faktorene og hans familieliv bør også vurderes. Det kan tenkes at hans gode forhold til kone ogbarn ikke helt entydig taler mot selvmordshypotesen. Kanskje han harvært så fortvilet over den truende økonomiske katastrofe, og så opptattav å sikre sin families fremtid, at han av den grunn valgte å ta sitt liv.
Også i andre tilfeller hvor det gjelder å finne det skjute mønster i etbegivenhetsforløp, tror jeg det har mest for seg å foreta en samletanalyse av bevismaterialet med sikte på å vurdere hvilken av demotstridende antagelser som er best egnet til å gi et meningsfullt ogmotsigelsesfritt helhetsbilde av den bakenforliggende virkelighet.
En god veiledning om hva man bør ta i betraktning under en slikanalyse er gitt av Arne Trankell i Vitnepsykologins arbetsmetoder(1963) s. 127 — 39. Dels gir han råd om hvordan utredningsarbeidetbør legges an for å gardere seg best mulig mot feiltolkinger av bevismaterialet. Og dels anvender han sin analysemetode på de bevisfaktasom forelå i en rettssak hvor en person ble dømt for mened. Dennedommen er et skremmende eksempel på den fare for domfellelse avuskyldige som det kan medføre at den indre sammenheng mellomforskjellige bevisfakta ikke blir viet tilstrekkelig oppmerksomhet.
En overbevisende argumentasjon for at skjønnsmessige helhetsbedømmelser er å foretrekke fremfor bevisverdimetoden når det dreierseg om spørsmål av den her omhandlede art, gir også Bengt Lindell isin foran nevnte bok s. 240—59. I likhet med Trankell demonstrererhan ved hjelp av et konkret eksempel (tatt fra NJA 1965 s 398) hvilkenbetydning det har å se de forskjellige bevisfakta i sammenheng medhverandre når man vurderer deres betydning.
Det må imidlertid innrømmes at det kan være en krevende oppgaveå foreta skjønnsmessige helhetsvurderinger med sikte på å avdekke det
skjulte mønster i et begivenhetsforløp. Det er viktig å ha et åpent blikkfor at alternative forklaringer kan komme på tale. Og det er nok enfare for at domstolene ikke alltid har det. Man ser undertiden eksempler på at de for raskt danner seg et bestemt helhetsbilde av personereller begivenheter. Og når ett slikt helhetsbilde har festnet seg ibevisstheten, blir det lett en ramme som nye opplysninger plasseresinn i: Man fester seg mest ved de inntrykk som passer inn i bildet, ogoverser eller bortforklarer de som ikke gjør det. Gjennom en slikselektiv siling av nye data kan man bli stadig sterkere i troen på at ensførste inntrykk var riktig.
Som eksempel kan nevnes den omdiskuterte norske dommen overden tidligere byråsjef i Utenriksdepartementet, Arne Treholt. Han blei 1985 dømt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjet og Irak.Selv har han hele tiden benektet at han hadde gjort seg skyldig i dette,og det forelå ikke noe direkte bevis for at han hadde gitt opplysningersom kunne skade rikets sikkerhet. Meget av det som kom frem omhans virksomhet passet imidlertid godt inn i bildet av en spion. Bl. a.hadde han hatt hemmelige møter i Helsingfors og Wien med enrepresentant for KGB. Men ikke alt passet like godt inn i spionbildet,og meget lot seg også forklare ut fra et annet helhetsbilde — nemlig athans omgang med sovjetiske tjenestemenn skyltes hans sterke tro påat personlig kontakt var et egnet middel til å skape gjensidig forståelseog avspenning i øst-vest forholdet. Etter mitt skjønn var lagmannsretten som dømte ham, for lite villig til å overveie muligheten av at hanshandlemåte kunne ha andre forklaringer enn at han var spion.21
Den omstendighet at det kan rettes kritikk mot enkelte avgjørelsersom er basert på en skjønnsmessig helhetsvurdering av bevisfakta,viser selvsagt ikke at metoden i seg selv er forkastelig. Den slutningsom kan trekkes er derimot at metoden krever innsikt og trening, og atpsykologisk veiledning av den art Trankell har gitt, kan være till godhjelp.
VIII. Verdimetodens mangelfulle utnyttelse av de informasjoner som bevismaterialet gir
Flere trekk ved bevisverdimetoden fører til at den ikke utnytter bevismaterialet fullt ut.
Som nevnt betraktes alle bevisfakta enten som "bevis" eller som"motbevis". Og hvis et faktum er klassifisert som "bevis", tas det barehensyn til hvor sterkt det taler for at temaet eksisterer. At det til en viss
grad også kan tale mot, kommer ikke med i regnskapet. Hvis f. eks.bremsesporenes lengde er påberopt som bevis for at bilens hastighetvar 100 km i timen eller mer, og man kommer til at det er 55%sannsynlighet for at hastigheten var så høy, er det — såvidt jeg harforstått — dette som er bevisverdien, og det er bare den som teller. Atdet er 45 % sannsynlighet for at hastigheten ikke var så høy, inngårikke i de regneregler som brukes ved sammenveiingen av det nevntemed andre bevis. På den samme ensidige måten blir også motbevisbehandlet. Det tas bare hensyn til den sannsynlighet de gir for attemaet ikke eksisterer.
At forhåndssannsynligheten bare tas i betraktning ved bedømmelsen av de enkelte bevisfaktas verdi, kan også føre til at noe går tapt.Men hvor meget dette betyr har jeg vanskelig for å bedømme, bl. a.fordi det ikke står helt klart for meg hva bevisverditilhengerne legger ibegreppet "forhåndssannsynlighet". Hvis man f. eks. skulle inkluderei begrepet slike statistiske data om apriorisannsynlighet som jeg nevnte eksempler på foran (i avsnitt VI), og altså sette dem ut av betraktning, ville beskjæringen av bevismaterialet bli svært drastisk. Men sålangt vil vel ingen gå.
En ytterligere begrensning ligger i at hvert enkelt bevisfaktum blirbedømt for seg slik at man går glipp av den informasjon som sammenhengen mellom dem kan gi. Om dette henviser jeg til avsnitt VIIforan.
Noen tilhengere av verdimetoden betrakter disse begrensningersom fortrinn ved metoden.22 Den gir "en striktare och försiktigarebevisvärdering" enn temametoden, bl. a. fordi den "ställer domareninför en mera begränsad och fokuserad uppgift", skriver Goldsmith ogAndersson (i TfR 1978 s. 78—79). Som et spesielt fortrinn fremheverde at bevisverdien aldri kan bli høyerer, men vanligvis vil være lavereenn temaets sannsynlighet. Også Stening (Bevisvärde s. 88) synes åmene at det er bedre å operere med for lave enn for høye verdier.
Bakgrunnen for dette synspunkt er kanskje at bevisverditilhengerneførst og fremst har straffesaker for øye. Tanken kan i så fall være atmetoden — ved å sette grenser for hva som skal telle som bevis —reduserer risikoen for at uskyldige skal bli dømt. Men som Lindblompåpekt (i SvJT 1977 s. 289-90), er det ikke sikkert att dette holderstikk. For bevis og motbevis bedømmes jo etter de samme prinsipper.Den informasjon som ikke utnyttes, kan derfor like gjerne tale tiltiltaltes gunst som til hans ugunst. Ønsket om å beskytte uskyldige
mot å bli dømt, varetas derfor bedre av bevisbyrderegler enn av enrestriktiv bevisvurdering.
IX. Bevisbyrdespørsmål
Enten man følger bevisverdi- eller temametoden, må det tas stilling tilhvilket omfang man vil gi det tema som beviskravet knyttes til. Jegkaller dette "bevisbyrdetemaet" for å skille det fra andre — merbegrensede bevistemaer. I likhet med Ekelöf (Rättegång IV s. 12) harjeg i denne artikkelen brukt ordet "bevistema" som betegnelse på ethvilket som helst hypotetisk faktum som det kan ha interesse å tastilling til i en rettssak. Dette innebærer at man kan ha "underordnede" og "overordnede" temaer. Noe som under én etappe av bevisvurderingen betraktes som tema, kan i neste omgang anses som bevisfaktum for et overordnet tema. Målet er i første omgang å finne hvor godstøtte i bevisene de enkelte rettsfakta har. Men man kan ikke utenvidere gå ut fra at hvert rettsfaktum skal utgjøre et særskilt bevisbyrdetema. Ofte er to eller flere rettsfakta kummulative eller alternativevilkår for en rettsfølge, og det melder seg i så fall spørsmål om de børslås sammen til et felles bevisbyrdetema. Dette spørsmål har jegdrøftet i Tvilsrisikoen (s. 92—106) og går ikke nærmere inn på dether.23 Jeg nevner bare at løsningen av spørsmålet neppe avhenger avom man følger bevisverdi- eller temametoden. Og den sammenveiningav sannsynlighetsgrader som må foretas hvis man vil slå sammen flererettsfakta til et felles bevisbyrdetema, må i begge tilfeller skje etter desamme regler (summeringsregelen for alternativer og multiplikasjonsregelen for kumulativer — med de modifikasjoner som graden avavhengighet tilsier).24 At det ikke blir noen forskjell mellom temametode og verdimetode i denne henseende, beror på at det ikke erspørsmål om å sammenveie beviser for samme tema, men å sammenveie vilkår for en rettsfølge.
Men for øvrig arter bevisbyrdespørsmålet seg forskjellig etter de tometoder.
Hvis man følger temametoden, kan forholdet mellom bevisvurderingen og bevisbyrde illustreres ved hjelp av et enkelt skjema der sannsynlighetene både for temaets eksistens og ikke-eksistens er angitt. Summen av disse sannsynlighetsgrader er jo alltid lik 1.
sannsynlighet faktum X 0% 50% 100%/100% 50% 0% sannsynlighet for for ikke-X
Både den sannsynlighet som foreligger og den som kreves, kan angissom punkter på denne skala. Vi kan kalle dem henholdsvis "bevisvurderingspunktet" og "bevisbyrdepunktet". At bevisbyrdepunktet ligger på høyre side av skalaen, betyr at den part som hevder at faktumX eksisterer, har en bevisbyrde som kan være mer eller mindre tung —alt etter hvor nær opp mot 100% punktet ligger. På tilsvarende måtehar motparten bevisbyrden hvis punktet ligger på venstre side. Oghvis punktet ligger midt på skalaen (ved 50%), betyr det at overveksprinsippet skal anvendes. Hvilket faktum som skal legges tilgrunn for dommen, beror på om bevisvurderingspunktet ligger tilhøyre eller venstre for bevisbyrdepunktet. Ligger det til høyre er detfaktum X, og ligger det til venstre er det ikke X.
Flere av de forfattere som bygger på temametoden, gjør bruk av enslik skala. Ekelöf gjorde det også i de første opplagene av sin Rättegång, men han er nå gått over til å operere med to skalaer, én forbevisene, og én annen for motbevisene, se 5. uppl. IV s. 31 og 77.Dette er en nødvendig konsekvens av det skille mellom bevis ogmotbevis som verdimetoden bygger på, se avsnitt IV foran. De toskalaer kan godt koples sammen, slik Ekelöf har gjort ved at 0-punkteter plassert på midten med en skala på hver side. Men når det bådeforeligger bevis og motbevis må deres styrke angis hver for seg.25 Manfår m.a.o. to "bevisverdipunkter", ikke bare ett som Ekelöfs. 77 flg.synes å forutsette, og dette skaper visse problemer.
La oss først se på hvordan overvektsprinsippet skal anvendes, hvis manbygger på bevisverdimetoden. Ekelöf s. 79 (se også s. 114—16) sier atbevisbyrdepunktet da ligger ved 0 midt på skjemaet. Men det må beropå en missforståelse. Overvektsprinsippet kan jo godt få anvendelseselv om både bevis og motbevis har betydelig styrke — slik at man
befinner seg langt fra 0-punktet på begge skalaer. Den naturligsteløsning synes å være at man ikke opererer med noe bevisbyrdepunktnår man vil anvende overvektsprinsippet, men at man sammenlignerbevis og motbevis og lar det som er sterkest, gjøre utslaget — selv omdifferansen er liten.26
Men når en av partene pålegges en bevisbyrde, må vel dette markeresmed et punkt på en av skalaene for å angi beviskravets styrke. Og deter vel naturlig å sammenligne dette bevisbyrdepunkt med det bevisverdipunkt som finnes på samme skala.27 Dette innebærer at hvisbevisbyrden hviler på ham som påstår at temaet eksisterer, må bevisene til støtte for temaet være tilstrekkelige til å oppfylle byrden. Hvisderimot motparten har bevisbyrden, er det motbevisene som må hatilstrekkelig styrke. Det melder seg imidlertid spørsmål om dette ernok. Må det ikke også kreves at bevisverdien til støtte for det standpunkt som har bevisbyrden, er sterkere enn bevisverdien til støtte fordet motsatte standpunkt? Og kan man her nøye seg med en minimalovervekt, slik som når overvektsprinsippet følges? Disse spørsmålenehar ikke så stor praktisk betydning hvis man, som Ekelöf, mener atnormalkravet til bevis er "styrkt/visat". For når bevisverdien er såhøy, kan neppe motbevisenes verdi være like høy (etter at bevis ogmotbevis er sammenveiet og deres verdi derved redusert). Men hvisbeviskravet er så lavt som "antageligt", kan spørsmålene ha aktualitet. Om vi f. eks. tenker oss at bevis og motbevis før sammenveiningenhadde verdiene 49 % og 51 %, vil verdiene etter at de er sammenveietetter Ekelöfs formel bli redusert til henholdsvis 32 % og 35 %. Forutsatt at 32 % er tilstrekkelig til å tilfredsstille beviskravet "antageligt"(se Ekelöfs skjema i Rättegång IV s. 77), skal da bevisbyrden ansesoppfylt til tross for at motbevisene er sterkere?
De her nevnte komplikasjoner hører neppe til de alvorligste svakheter ved bevisverdimetoden. Men de er momenter i den helhetsvurdering som etter mitt skjønn fører til at temametoden er å foretrekke.