Litteratur

 

 

 

LOVISA HALJE, Rättslig operationalisering av företags samhällsansvar. Särskilt om avtalsrätt, köprätt, konsumentköprätt, marknadsföringsrätt och aktiebolagsrätt, Uppsala Universitet, 2022. 671 s.

 

Den 11 februar 2022 disputerte Lovisa Halje ved Uppsala universitet på avhandlingenRättslig operationalisering av företags samhällsansvar. Särskilt om avtalsrätt, köprätt, konsumentköprätt, marknadsföringsrätt och aktiebolagsrätt”. Nedenstående bygger på forberedelser til og refleksjoner fra disputasen hvor undertegnede hadde gleden av å delta som opponent.
    Den lange og litt kompliserte tittelen reflekterer godt Lovisa Haljes monografi på over 600 sider. Avhandlingen er todelt. Den første delen, på ca 120 sider, handler om hva selskapers samfunnsansvar og en rettslig operasjonalisering er. Her finner vi de teoretiske overveielser og valg Halje har gjort for å gjennomføre sitt prosjekt. Dette er uten tvil den mest intressante delen av avhandlingen. De resterende 480 sidene er en undersøkelse av operasjonaliseringen på nevnte områder.
    Arbeidet bygger på en distinksjon mellom selskapers samfunnsansvar på den ene siden og den rettslige operasjonaliseringen av dette på den andre. Samfunnsansvaret, som beskrives nærmer i kapittel 2, defineres i en setning helt innledningsvis: Det er snakk om selskapers ansvar for samfunnsmessige konsekvenser av egen virksomhet. Den rettslige operasjonaliseringen handler om å gjennomdrive ansvaret med hjelp av rettslige verktøy, legal tools eller rettslige virkemiddel (s. 19). Operasjonaliseringen skjer i to trinn: Først kobles samfunnsansvaret til en rettslig norm og får dermed en rettslig forankring. Deretter, om selskapet bryter mot den rettslige normen, kan det bli snakk om rettslige sanksjoner —”påföljder” — eller, som det heter i avhandlingen; rättsliga ansvarsutkrävanden.
    Samfunnsansvaret er i følge Halje, noe som ligger utenfor retten, eller i hvertfall i stor grad utenfor retten. Et utgangspunkt for avhandlingen er at det finns en bestemt måte å snakke om samfunnsansvar på. Halje viser her til at det pågår en ”samhällsansvarsdiskurs”, som har hatt stort genomslag. Med diskurs menes ”ett visst sätt att tala om ett visst fenomen”1. Det er imidlertid ingen direkte kobling mellom denne (samfunns)diskursen og retten. Ett av spørsmålene i avhandlingen er derfor hvilke rettslige implikasjoner den samfunnsmessige diskursen om selskapers samfunnsansvar har (s. 14). Dette beskrives som et spørsmål om berøringspunkter mellom retten på den ene siden og selskapers samfunnsansvar på den andre siden. Det finnes flere slike berøringspunkter. Et åpenbart berøringspunkt er de områder hvor samfunnsansvaret er regulert. Her finnes det ulike former av regulering, både offentlig og privat. Det finnes også ulike regelprodusenter; lovgiver, internasjonale organisasjoner, bransjeorganisasjoner, bedriftene selv etc. Et viktig spørsmål i avhandlingen er hvilke rettslige verktøy disse regelprodusentene kan benytte seg av når samfunnsansvaret skal operasjonaliseres (s. 15).
    Halje sammenfatter avhandlingens hovedoppgave til å ”... beskriva möjligheterna för företag och deras intressenter att med rättsliga medel

 

1 Fotnote 5 s. 14.

698 Litteratur SvJT 2022 operationalisera företags samhällsansvar” (s. 16). Ordbruken er ikke tilfeldig valgt. Man kunne jo tenke seg att en doktoravhandling tar seg an å analysere, eventuelt analysere og systematisere eller lignende tilsynelatende mer ambisiøse problemformuleringer, men ikke her. Halje påpeker at det ikke er meningen å gi noen analyse, for ikke å snakke om rettspolitisk vurdering, av samfunnsansvarets rettslige operasjonalisering. Det er heller ikke meningen att avhandlingen skal utmynne i forslag om hvordan retten kan tilpasses til en slags samfunnsansvarsagenda. Noe lovforslag eller forslag til lovendringer presenteres ikke. Ei heller ønsker Halje å argumentere for at retten bør tolkes eller utformes på en viss måte. Lovisa Halje ønsker å oppdage rettens muligheter, men siktemålet er ikke å ta fram legalstrategier for å oppnå visse målsettinger.2 Hun medgir likevel at ansatsen i utredningen om opreasjonaliseringsmulighetene ”onekligen” og ”i viss mån” er kritisk (s. 19). Hensikten med arbeidet er å ”skärskåda” retten og dens tekster og aksepterte, foreslåtte eller mulige tolkninger av den. Allt skal dog gjøres innenfra, på rettens egne premisser. Målet er å se om det finnes en mulighet for ”välvilligt” og i harmoni med retten, finne plass for en rettslig operasjonalisering av selskapers samfunnsansvar (s. 19).
    Avhandlingen har fokus på rettens muligheter noen prognoseteori benyttes derfor ikke (s. 22 flg.). Perspektivet er fremtiden och tyngdepunktene i rettsanvendelse kan derfor skille seg noe fra det Halje betegner som et tradisjonelt rettsdogmatisk perspektiv. Hun påpeker dog (med rette) at dette ikke er kontroversielt (lenger) og at også et internt rettslig perspektiv inbefatter et slikt mulighetsfokus. Nye regler og tolkninger tilkommer hele tiden. Det som ikke er gangbart i dag, er det kanskje i morgen. Men, det ene uteslutter ikke det andre. Avhandlingen gir ”till viss del information om gällande rätt”. Også praktikere kan derfor ha interesse av boken. Dette gjelder fremst fremst kap. 5–8 (s. 23).
    Halje ønsker videre att arbeidet bidrar til ytterligere rettsvitenskaplig samfunnsansvarsforskning og selv om det brede utvalget av områder som undersøkes leder til at forskningen ikke blir like dyptgående som den ellers ville vært, har hun en forhåpning om at det overgripende helhetssynet på reguleringskonteksten som avhandlingen bidrar med har en verdi i seg selv. Avhandlingen fungerer også per definisjon som en kobling mellom rettsvitenskap og andre vitenskaper — kanskje fremst samfunnsvitenskapene (s. 42–43).
    Avhandlingen er som nevnt todelt. Den første delen, kap. 1–3 utgjør det teoretiske bakteppet. I første kapitel redegjøres for det metodiske grepet, eller ”handtering av material”, som Halje skriver. I kapittel 2 beskrives den samfunnsmessige diskursen om hva selskapers samfunnsansvar er, eller burde være, og i kapitel 3 de regler vi har om dette. Det er, i følge Halje, snakk om prinsipper og rettningslinjer. Fra kapitel 4 går avhandlingen over i den utlovede disserkeringen av reguleringen knyttet til ulike spesialområder hvor samfunnsansvar kan tenkes å ha en kobling till rettssystemet (avtalsrett, kjøpsrett, markedsføringsrett og aksjeskelskapsrett, kap. 5–8) før en kort avslutning gjøres i kap. 9. Om dette hadde vært naturvitenskap, ville del 2 vært beskrevet som bokens empiriske del og det er ikke helt feil å karakteriser den som en empirisk del også her.
    Halje er inspirert av Edward Freeman som tidlig på 1900-talet lanserte den såkalte ”stakeholder teorien” hvor det hevdes at et aksjeselskap er mer enn sine aksjeeiere. Mange ulike grupper har egne mål og krav — interesser — som ikke nødvendigvis er juridiske, i forhold til selskapet. Det kan

 

2 Fotnote 15 s. 18.

SvJT 2022 699 handle om alt fra ansatte og kunder, til konkurrenter og leverandører, långivere og miljøet. Av og til kan rollene — og interessene — gå på tvers av hverandre. Dette er tilfelle for eksempel om en aksjeeier også er ansatt. I avhandlingen behandles disse ulike gruppene i sine rettslige kategorier, som avtalsparter, kjøpere, mottagere av markedsføring og de som er aktive i selskapets ledelse. De ulike gruppenes muligheter til rettslig operasjonalisering av selskapers brudd på det omtalte samfunnsansvaret, behandles inom de ulike rettsområdene som er valgt ut for nærmere studier (s. 24).

 

Samfunnsansvaret
I kapittel 2 beskriver Halje selskapers samfunnsansvar sånn som det har kommet til uttrykk i ulike internasjonale organisasjoners strategidokumenter. Hun presenterer her ”det syn på samhällsansvar som fungerar som et utgångspunkt i avhandlingen” (s. 46). Det er med andre ord snakk om å beskrive den samfunnsmessig (og ikke-rettslige) diskurs om selskapers samfunnsansvar som pågår. Diskursen bygger i det alt vesentlige på EU:s strategi 2011–2014 for selskapers sosiale ansvar.3 Strategien behandler tre andre ikke EU-rettslige, men internasjonale og offisielle, dokumenter fra henholdsvis OECD, FN og ILO4 som dermed også inngår i diskursen. Disse er OECD:s rettningslinjer fra multinasjonale selskaper,5 FN:s Global Compact Guide to Corporate Sustainability6 og ILO:s trepartsforklaring om multinasjonals selskaper og sosialpolitikk.7 I følge EUs strategidokument skal ”företagens sociala ansvar” defineres som ”företagens ansvar för den egna verksamhetens konsekvenser för samhället” (s. 63). Dette er samme definisjon som ble nevnt inledningsvis i kap. 1 og den definisjon som legges til grunn i avhandlingen.
    Halje har ikke undersøkt dokumentenes rettslige status, men har istedet tolket velvillig og hatt dem som utgangspunkt i undersøkelsen (s. 54– 55) Hun utgår ifra at prinsippene og rettningslinjene som kommer til uttrykk i dokumentene tilhører en og samme helhet og utgjør manifestasjoner av en og samme diskurs. Hun slår videre fast at: ”Nämnda principer och riktlinjer” ikke ”i sig [är] bindande för företag” og videre at ”de i varierande grad [stipulerer] tvingande normer for stater”. Normsettene er da heller ikke valgt på grunn av sin ”tyngd i strikt juridisk mening” men på grunn av deres presumtive innvirkning på samfunnsansvarsdiskursen. I tillegg har alle instrumentene en viss politisk legitimitet (s. 55). Instrumentene har lests på ulike språk. Svensk er benyttet der denne språkversjonen var tilgjengelig.
    Halje anvender seg av en såkallt innehållsanalytisk metode, dvs. en systematisk undersøkelse av selve ”omnämnande av vissa företeelser i en text når hun studerer de ovennevnte dokumentene. I kapitlet om samfunns-

 

3 Meddelande från Kommissionens till Europaparlamentet, Rådet samt Europeiska Ekonomiska och Social kommitteen och Regionkommittén En förnyad EU-strategi 2011–2014 för företagens sociala ansvar, KOM 2011(681) https:// www.europarl.europa.eu/meetdocs/2009_2014/documents/com/com_com(2011)0681_/com_com(2011)0681_ sv.pdf (åpnet 09.03.2022). 4 Akronymene definers ikke i avhandlingen og får også her anses kjent. 5 Om forstålsen av rettningslinjene i svensk kontekst: https://www.regeringen.se/ contentassets/0c3dc5f9676c4c3cbbbff817d939b024/oecds-riktlinjer-for-multinationella-foretag---en-handbok(åpnet 09.03.2022). 6 https://d306pr3pise04h.cloudfront.net/docs/publications%2FUN_Global_Compact_Guide_to_Corporate_Sustainability.pdf(åpnet 09.03.2022). 7 https://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/---ed_emp/---emp_ent/documents /publication/wcms_770169.pdf

 

700 Litteratur SvJT 2022 ansvaret, som alltså oppfattes som noe som ligger utenfor jussen, er det ikke bare selve forskningsobjektet som er ikke-juridiskt. Halje lener seg på ikke-juridiske metoder utviklet for tekstanalyse, nærmere bestemt samfunssvitenskaplig tekst- och diskursanalyse. Hun sier seg også inspirert av postmoderne og diskursteoretiske verktøy innen retten — særlig den populære narrativanalysen. Her med henvisning til Håkan Anderssons tekst Rättens narratologiska dimensioner – interaktion och konstruktion”.8 Meningen med lesingen har vært å forstå teksten utifra en samfunnsansvarskontekst snarere enn en rettslig kontekst: ”Syftet är att förstå företags samhällsansvar som diskurs och företeelser, inte att fastställa rättsliga följder av respektive instrument” (s. 58). I tillegg til selve teksten suppleres flere av instrumentene med det som ikke direkte er sagt i teksten, noe Halje fremholder kan medføre at det kan stilles spørsmålstegn ved betydelsen av analysen. Halje presiserer at forståelsen av teksten vil varierer avhengig av hvem det er som leser og når i en viss prosess det leses. Hun forklarer at hun selv har lest ILO:s tekst to ganger, første gangen i 2017 og andre gang senere i prosessen. Hennes egen forstålese av teksten har utviklet seg successivt under arbeidets gang (s. 57).
    Begrepet samfunnsansvar er tatt fra EU kommisjonens rapport om nettopp dette. Samfunnsansvar er et samlebegrep som omfatter en mengde ulike begrep og fenomen som alle har samme mening. Begrepet samfunnsansvar er en oversettelse av akronymet CSR–Corporate Social Responsibility og det er i følge Halje et nytt og ikke-politisk ladet begrep (s. 63).
    Hva samfunnsansvaret nærmere er beskrives i avhandlingen pkt 2.3–2.4 utifra to parametre: (1) Nærheten til selskapets egen virksomhet og (2) Karakteren av sosiale eller miljømessig beskyttelseshensyn. Hensikteten med ett samfunnsansvar er å begrense negative effekter av selskapers virksomhet og å forsterke de positive. Det handler om å skape en felles verdiplattform for de ulike interessegruppene — inklusive samfunnet — knyttet til selskapet. Tillit er et viktig stikkord og et virkemiddel er informasjon. Mange mener dessuten at det er i selskapenes egeninteresse å ivareta sitt samfunnsansvar da dette vil styrke deres konkurransekraft. Dette gjelder særlig på lang sikt. Av EU:s strategi 2011–2014 for selskapers sosiale ansvar framgår at det er behov for å belønne selskaper som tar et samfunnsansvar. Som virkemiddle kan benyttes både investeringspolitikk og for eksempel bestemmelser om offentlige anbud. FN:s Global Compact Guide to Corporate Sustainability er dog ikke direkte knyttet til selskapenes konkurransekraft, men hviler mer på etiske prinsipper, mens OECDs rettningslinjer er gjort for å støtte opp under de positive effekter som hållbarhetsfokus kan ha for bedriftene. Det påpekes dog i OECD:s rettningslinjer at informasjon om alt som har med selskapet å gjøre må være korrekt og tilgjengelig i rett tid. Dette gjelder både finansiell og ikke-finansiell informasjon.
    Av de ulike policydokumentene betoner særlig EU:s strategi 2011–2014 for selskapers sosiale ansvar at det ligger i selskapenes økonomiske interesse å ta samfunnsansvar (pkt 2.4). Et slikt ansvarstagende bør dessuten belønnes med finanspolitiske virkemiddel samt tas hensyn til ved offentlige anbudskonkurranser. Også litteraturen betoner det som kalles ”the business case for corporate social responsibility”.9 Halje hevder dog at temaet om ”affärsmessighet och samhällsansvar” bekrefter og reproduserer den ”förmodade motsättningen mellan vad som är ekonomiskt lönsamt för företaget och dets

 

8 Arbeidet er inntatt i Gräns & Westerlund: Interaktiv rättsvetenskap, 2006, s. 11– 46. 9 Side 78 med refrenser i fotonte 260.

SvJT 2022 701 aktieägare och vad som är av godo för samhället” (s. 79) uten at dette utdypes nærmere.
    Policydokumentene som er gjennomgått foreslår dels att selskapene selv skal ta hånd om gjennomføringen av samfunnsansvaret ved såkallt selvregulering (pkt. 2.5). Men også andre virkemiddel diskuteres. Selskapene oppfordres for eksempel til å følge regler og rettningslinjer samt respektere mennesklige rettigheter. Når det gjelder OECDs rettningslinjer, er de frivillige å følge, men kan overlappe med nasjonal lovgivning. Av rettningslinjene går det fram att OECD forutsetter att de selskap som velger å følge rettningslinjene også skal se til at det finnes instrument for godtgjørelse om det foreligger brudd på mennesklige rettigheter eller forbrukerrettigheter. Om en medlemsstat velger å følge OECD:s rettningslinjer skal medlemsstaten opprette et såkalt nasjonalt kontaktpunkt, hvor berørte parter kan ta opp selskapers eventuelle brudd på rettningslinjene. De nasjonale kontaktpunktene er et slags konfliktråd, men i og med at de saker som tas opp der er offentlige, vil effekten av offentliggjøringen lede till en type ”naming and shaming” som kan være effektiv og lede til at selskaper endrer sin praksis for å unngå dette. Selv om det er snakk om konkret konfliktløsning og ikke rettsutvikling, vil de nasjonale kontaktpunktenes praksis likevel ha en normskapende funksjon og verdi i seg selv. Disse normene er imidlertid ikke fokus for Haljes undersøkelse. Tvert imot anser hun at dette ligger utenfor retten.
    Distinksjonen er ikke helt lett å forstå og Halje gir ingen nærmere begrunneles for å dra opp ett så sterkt skille mellom den almenne debatten (diskursen) om selskapers samfunnsansvar og retten. Hun forklarer heller ikke hvor dette skillet går. Det som normalt karaktereiseres som rettslig bakgrunnsmateriale (ulike policydokumenter fra internasjonale regelprodusenter som Forente Nasjoner (FN) og den Europeiske Unionen (EU)) løftes ut fra den juridiske analysen og benyttes i stedet som kilder for å redegjøre for en ikke-rettslig samfunnsdebatt. Metodegrepet er oppsiktsvekkende, i og med at Haljes oppdrag er å foreta en velvillig lesning samt å forstå selskapers samfunnsansvar på rettens egne vilkår. Når siktemålet er å være framtidsretta og peke på rettens muligheter, synes det merkelig å ikke ta med nærliggende rettskilder som relevante tekster fra FN og EU. Vi har her tross alt å gjøre med dokumenter produsert innenfor rammen av internasjonale og/eller regionale mellomstatlige organisasjoner som igjen er grunnet på multi- eller bilaterale avtaler. Dokumentene ligger også til grunn for flere av de ”operative regler” som diskuteres innenfor avhandlingens ramme.
    Perspektivet er i stedet svenskt. Internasjonalet material er med i den grad det er formelt integrert i det svenske systemet. Halje ser rettskildematierialet i ett strikt dualistisk perspektiv, noe som gjør att hun går glipp av ulike rettslige muligheter som kunne vært diskutert innenfor rammen av avhandlingens ”frågeställning”. For eksempel kunne det vært interessant å få en noe dypere analyse av hvorvidt normer på grunnlovs og konvensjonsnivå kan regnes som grunnrettigheter som kan påberopes av enkeltindivider. Både retten til et rent miljø og ulike andre rettigheter i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er eksempel på områder hvor brudd på normer kan tenkes lede til rettslige sanksjoner og dermed medføre en rettslig operasjonalisering av grundnormer og rettigheter .

 

702 Litteratur SvJT 2022 Operasjonalisering på et generelt plan
I kapitel 3 går Halje over til den utlovede kartleggingen av selskapers samfunnsansvar. Kapitlet er likevel å betrakte som et bakgrunnskapittel i det hensikten er identifisere og gi eksempel på generell regulering, eller metaregulering, som uttrykkelig anknyter til samfunnsansvarsdiskursen som ble presentert i kap. 2. Den regulering som undersøkes er svensk lovgivning (3.3) og annen regulering enn lovgivning (3.4). Oppgaven er å løfte fram berøringspunkter der den allmenne samfunnsdiskursen om selskapers samfunnsansvar møter ”retten” gjennom de verktøy svensk rett tilbyr for å stille selskaper til svars for eventuelle brudd på samfunnsansvaret. Det finnes flere slike områder hvor den politiske diskursen om selskapers samfunnsansvar har gjort et rettslig nedslag. Som eksempel på metaregulering nevner Halje særlig regler om informasjonsansvar og andre regler som oppmuntrer selskaper til å ta samfunnsansvar. Meningen med kapitlet er å illustrere den regelkompleksitet som omgir selskapers samfunnsansvar. Regelene som tas frem har Halje funnet fram til dels gjennom utredningen av den utenforrettslige diskursen om selskapers samfunnsansvar (kap. 2) og dels gjennom den rettslige utredningen av det samme på utvalgte områder (kap. 5–8), samt fra nyhetsrapportering og den allmenne debatten. For å undersøke hvordan samfunnsansvaret er regulert i lov har Halje dessuten gjort ulike databasesøk.
    Reglene deles i regler på makro-, meso- og mikronivå (pkt. 3.1.1). På makronivå beskrives regler som gjelder allment — og som utgjøres av også annet enn svensk lovgivning — så som feks svensk kod för bolagsstyrning, som er en bransjeutarbeidet normsamling for alle svenske børsnoterte selskaper. Også den internasjonela handelskammerens regler om reklame og markedskommunikasjon (ICC-koden) beskrives da den innehåller regler med anknytning till selskapers samfunnsansvar. På makronivå deles reglene inn i kategorier etter hvordan de er benyttet for å muliggjøre operasjonalisering av samfunnsansvaret. Det finnes for det første regler som begrenser eller forbyr visse former av virksomhet. Skatt er et effektivt styringsmiddel som brukes også i denne sammenheng, men også for eksempel vilkårene for børsregistrering er anvendlige. Man kan for eksempel ikke bli børsnotert om man bedriver støtende virksomhet (svak kobling til samfunnsansvarsregler s. 105). En annen type regler vender seg mot virksomhetens resultat. Regler om begrensede utslippsrettigheter kan tjene som eksempel her. Reguleringen kan være implisitt eller eksplisitt.
    En viktig regulering på makronivå i svensk rett er Årsredovisningslagen (1995:1554) (s. 125). Loven har bestemmelser om hållbarhetsopplysninger som skal inngå i årsrapporten eller i en særskillt hållbarhetsrapport for større selskaper (konsern behandles ikke). Det er, i følge årsredovisningslagens 6 kap. 1 §, snakk om hållbarhetsopplysninger som behøves for, sitat: ”förståelsen av företagens utveckling, ställning eller resultat och som är relevanta før den aktuella verksamheten, däribland upplysningar om miljö och personalfrågor 10mesonivå, som inkluderer regulering av en viss bransje, er reguleringen av fondsbransjen særlig aktuell. Den er i følge Halje, den mest avanserte når det gjelder å få selskapene til å ta sitt samfunnsansvar. mikronivå undersøker Halje de særlige regler som gjelder enkelte selskaper, så som Systembolaget og Vattenfall.
    Som redegjort for i innledningen foretar Halje en åpen, men granskende lesning av regler og material. Siktemålet er å finne berøringspunkter mellom samfunnsansvarsdiskursen og en eventuell rettslig operasjon-

 

10 Årsredovisningslagen 6 kapitlet 1 § fjärde stycket.

SvJT 2022 703 alisering av denne. Hun benytter seg av en samfunnsvitenskaplig lesningsmetode. Som eksempel kan nevnes hvordan Halje håndterer den svenske årsredovisningslagen som har regler om hållbarhetsrapportering. Halje tar utgangspunkt i årsredovisningslagens ordlyd: Att uttrykket hållbarhet benyttes i loven samt at eksemplene som angis i teksten dreier seg om miljø- og personalspørsmål, viser i følge Halje, att det med hållbarhetsopplysninger dreier seg om opplysninger som er relevante for å fastlegge selskapers samfunnsansvar (s. 125). Også en kontekstuell lesning (ordlyden i lys av forarbeidene og bakomliggende rettskilder) peker på dette: Kravet på at hållbarhetsopplysninger skal inngå i en års- eller hållbarhetsrapport innførtes i 2005 i forbindelse med gjennomføringen av et moderniseringsdirektiv fra EU i 2003. Loven benyttet den gang ikke uttrykket ”hållbarhetsinformasjon”, det var da snakk om ”ikke-finansiell informasjon”. Den nåværende ordlyden (hållbarhetsinformasjon) ble innført i 2016, også den i forbindelse med gjennomføringen av et EU direktiv (2014/95 om ikke-finansiell informasjon). Det var dog ikke meningen at endringen skulle medføre noen innholdsmessig endring. Det er alltså 2005 års endringen som er av interesse. Hvordan denne skal forstås følger klart av forarbeidene hvor det heter at bestemmelsene om ikke-finansiell informasjon skal ses mot bakgrunn av det arbeide som bedrives innom EU når det gjelder selskapers sosiale ansvar (s. 126-127). Av særlig betydning er her EU kommissjonens ikke-bindende rettningslinjer for rapportering av ikke-finansiell information. Tilknytningen til samfunnsansvarsdiskursen er med andre ord klar. Den framgår dels av ordlyden (hållbarhet) og dels av forarbeidene til prop. 2015/15:193 (lovendring som innfører krav om hållbarhetsrapport) hvor det gjøres en direkte kobling til EU:s policy dokument (2011-14 strategien om selskapers samfunnsansvar) samt till de internasjonale avtalene som ble referert i kap. 2.11 Kravene på hva som skall inngå i hållbarhetsrapporten konkretiserer hva samfunnsansvaret innebærer. Samfunnsdiskursen om selskapers samfunnsansvar har med andre ord fått ett juridisk uttrykk i reglene om hållbarhetsrapportering.
    Bestemmelsene er rettsligt operative i og med at ledelsen i selskapene er ansvarlig for at rapporteringen gjøres, og kan bli ansvarlige om rapporteringen er mangelfull og selskapet lider økonomisk tap som følge av dette. Åpenbart er det ikke stor forskjell på en samfunnsvitenskaplig lesningsmetode og tradisjonell juridisk tolkning. Forskjellen er kanskje at den jurdiske tolkningen ofte ingår i en rettsdogmatisk analyse av et visst fenomen. Det er ikke siktemålet her. Haljes siktemål er å oppdage rettslige muligheter for en operasjonalisering av samfunnsansvaret gjennom å dissekere utvalgte rettslige områder hvor det kan tenkes at slikt berøringspunkt finnes. I kapitel 3 gjennomgås også andre regler — eller normoppsettninger — som kan benyttes for å opreasjonaliser selskapenes samfunnsansvar. Den svenske koden for bolagsstyrning er en type av soft law, eller bransjenorm som setter en standard for hva som anses akseptabelt innen en viss bransje. En god bolagsstyring tar hållbarhetsshensyn. Dette er direkte sagt i koden, og har dermed en sterk kobling til de politiske målsettningene. Koden har likevel, i følge Halje, et aktieeierperspektiv. Med hållbarhet menes derfor fremst økonomisk hållbarhet og ikke hållbarhet i et samfunnsansvarsperspektiv (s. 135). Halje er dog av den oppfatning at [e]ftersom de utsnitt av Koden som har behandlats i detta avsnitt inte utgör regler är ansvarsutkrävande inte relevant” (s. 139).

 

11Se særlig fotnote 497 på s. 130.

704 Litteratur SvJT 2022 De ”egentlige” reglene for selskapsstyrelsen finnes i kodens kap. 3. Her er det spor av samfunnsansvarsdiskursen. Selskapsstyrelsen skal utarbeide forretningsmessige motiverte, etiske rettningslinjer for selskapet. Det er alltså selvregulering som gjelder. Om styret velger å ikke utarbeide slike rettningslinjer må det forklare hvorfor. Prinsippet er ”følg eller forklar” (s. 140). Videre i kap. 3 beskriver Halje ”ICC-koden med regler om reklam och marknadsedsföring, OECDs riktlinjer för multinationella företag, FNs Global Compact, ILOs trepartsförklaring och FNs vägledande principer för företag och mänskliga rättigheter”. Alle har spor av samfunnsansvarsdiskursen, men rettsliggjøringen varierer. Det samme gjelder eksemplene fra investeringsbransjen i pkt 3.4.4. Videre gjennomgår Halje normer som berører samfunnsansvaret på mikronivå — dvs som gjelder enkelte selskaper (pkt 3.4.5). Disse normene er oftest avtalsbaserte. Som eksempel nevnes states eierstrategi og avtalen mellom Systembolaget AB og svenske staten.
    I pkt 3.5 ”slutsatser och reflektioner” gjøres en sammenfattning og presentasjon av Haljes egne refleksjoner: Halje nevner at det har vært diskutert i juridisk litteratur om hvorvidt ikke-statlig, transnasjonal normdannelse kan og bør ses som en konstitusjonalisering av selskapers samfunnsansvar og at man med det kan snakke om et overgripende normativt system for samfunnsansvar. Hun avfeier dog dette kort og sier at man like gjerne kan karakterisere rettskildebildet som fragmentert (s. 159). Det er likevel snakk om et bakgrunnsteppe, en kontekst for de normer som faktisk finnes, og da er det for det meste snakk om regler selskapene har satt opp for seg selv, noe Halje ser muligheter med. Delaktighet ses for eksempel som en egenverdi. Reglene bør, ifølge Halje, kunne bli mer adekvat utformet (s. 160). Det er likevel også ulemper med selvregulering, dels kan byrdene komme til å fordeles ujevnt og dels kan egenregulering vri konkurransen. Noen konklusjon eller anbefaling gis, som annonsert, ikke. Når det gjelder informasjonsreglene, som har beskrevets ganske så i detalj, skriver Halje at disse kan være egnet til å stimulere en viss handlemåte, eller så ikke. Likeså kan det være bra at et område er regeltomt, men det kan også være bra å regulere. Og visst er det en sammenheng mellom den politiske diskursen og de normer som gjelder. For eksempel kan det være slik at om et selskap må rapportere om et visst fenomen, kan det også hende att selskapet snakker om fenomenet og tar del i samfunnsdebatten. En gruppe aktører som kan være viktig er de som forvalter informasjonen, for eksempel ulike klassifiseringsselskaper (s. 163).

 

Operasjonalisering på utvalgte områder. Avtaleretten som eksempel. Metode.
På s. 164 i boken begynner avhandlingens del 2, eller ”dogmatiske” del, som tidligere nevnt. Som kapitlets tittel sier, behandles her ”forskningsfrågor og hantering av material” i forhold til avhandlingens kap. 5–8 hvor emnet er avhandlingens ”primära syfte om möjligheter til rättslig operationalisering” (s. 46). Begrunnelsen for å ha et eget kapittel for dette er å behandle forskningsspørsmål og material i tilknytning til de kapitler som gjelder den rettslige operasjonaliseringen på ulike rettsområder. I det følgende beskrives Haljes undersøkelse på avtalerettens område. De øvrige kapitler følger nøyaktig samme struktur.
    Forskningsspørsmålene for avtalsrettslig operasjonaliserng av selskapers samfunnsansvar (som behandles i kapitel 5) er tema i pkt 4.1. Det er avtalsvilkår om samfunnsansvar som er i fokus (s. 164). Kapitlet gir en oversikt over hva en avtale er og hvordan avtaler kan beskrives. Halje

SvJT 2022 705 redegjør for at en avtale inngås mellom to parter som får rettigheter og forpliktelser gjennom avtaleinngåelsen. Avtaleforpliktelsene kan beskrives som hoved- og biforplikelser. (Kapitlet tar sikte på avtaler hvor samfunnsansvaret utgjør en bi-forpliktelse). Som eksempel nevnes at det i avtalen inngår at en viss standard skall følges i produksjonen av en viss vare. Ofte er siktemålet å påvirke andre i produksjonskjeden enn den direkte avtalparten. Grensen mot tilfeller der samfunnsansvaret er en del av hovedforpliktelsen er ikke knivskarp, men det anses ikke utgjøre noe problem. For at en samfunnsansvarsforpliktelse skal kunne sies å være avtalerettslig forankret og kunne gjennomdrives med avtalsrettslige mekanismer må den, i følge Halje, anses å utgjøre en del av avtalen (s. 166). Fenomenet beskrives som at samfunnsansvarsforpliktelsen blir ”kontraktuellt omslutet” eller ”embedded”. Som eksempel på denne engelspråklige ordbruken referer Halje til en hollandsk doktoravhandling om Contractual Control in the Supply Chain — On Corporate Social Responsibility, Codes of Conduct, Contracts and (Avoiding) Liability (s. 65) skrevet av Anna Louise Vytopil og publisert i 2015.12 Vytopil diskuterer spørsmålet om multinasjonale selskaper er bundet av ulike Codes of Conduct og skiller mellom de tilfellene der koden er inntatt som en del av kontrakten og der den ikke er det. Uttrykket embedded brukes som en beskrivelse av et fenomen og ikke noe mer. Spørsmålet som diskuteres er ”…which requirements must the COC (code of conduct) meet in order to be legally binding in the supply chain in and of itself (so without being ”embedded” in another contract)?” Det intressante er altså om, og eventuelt når, en slik code of conduct kan være rettslig bindende. Vytopils svar er at spørsmålet må løses i sin nasjonale kontekst: ”Without such a framework, the discussion becomes unnecessarily vague”.13 I vårt tilfelle er det svensk og kanskje nordisk rett som utgjør konteksten. Halje tar utgangspunkt i det selvsagte: Om samfunnsansvaret er inntatt i avtalen gjenom et eget avtalevilkår (embedded) blir avtalspartene bundet av vilkåret. Hun hevder dog at eventuell operasjonalisering av brudd på forpliktelsen (som altså forutsetningsvis er inntatt som et avtalevilkår) ikke følger av avtalsretten, men kompletteres i ”ansvarsutkrävandedelen av kontraktsrettsliga regler” (s. 166). Uttalelsen bygger på en teoretisk sondring mellom avtalerett og kontraktsrett som jeg ikke helt ser relevansen av i sammenhengen, særlig ettersom det i neste setning blir klart at det også innom det som klassifiseres som avtalsrett inngår sanksjonsbestemmelser — eller operasjonliseringsnormer. For å bruke Haljes terminologi: Forventning om at motparten tar et samfunnsansvar som ikke ingår i kontraktsforpliktelsene, kan være rettslig relevant ”genom att ligga till grund för att avtalet helt eller delvis ogiltigförklaras eller jämkas eller delvis ogiltigförklaras” (s. 166–167). At samfunnssansvar ikke tas kategoriseres som en bristende forutsettning for avtalen, som blir ugyldig (eller eventuellt kan lempes) som følge av dette. Når avtalen lempes har vi dog med en gyldig avtale å gjøre og forventningen må anses ingå som et kontraktsvilkår. Overgangen mellom de to situasjonene er glidende og kanskje ikke så viktig. Uansett konkluderer Halje med at avtalspartene som utgangspunkt har ansvar (og risiko) for sine egne forutsettninger (s. 169).
    Materialet som benyttes i kap. 5 beskrives i pkt. 4.1.2. Her benyttes foruten den svenske avtalslagen, också annat traditionellt juridiskt material som forarbeider, rettspraksis, spesiallovgivning och litteratur (s. 173). I

 

12 Se fotnote 680. 13 Vytopil s. 65.

706 Litteratur SvJT 2022 tillegg benyttes ulike internasjonale soft law samlinger som UNIDROIT princippen, PECL og DCFR (ikke heller disse akronymer forklares og må anses kjent). De sistnenvnte er av særlig interesse i og med at de skal leses i lys av internasjonale menneskerettigheter.

 

Den egentlige undersøkelsen
Etter en generell presentasjon av avtaleretten, begynner den egentlige undersøkelsen av hvorvidt samfunnsansvaret kan operasjonaliseres (sanksjoneres) med avtalrettslige verktøy. Forskjellige muligheter for å operasjonaliser et samfunnsansvar tas opp. Først og fremst diskuteres spørsmålet om hva som skal till for att et samfunnsansvarsvilkår kan anses for å være inkorporert i kontrakten, og dermed regnes som et avtalsvilkår. Dette gjøres ofte ved en henvisning til et sett med samfunnsvillkår. Halje drar paralleller til læren om inkorporering av standardvillkår som er diskutert en hel del i praksis og teori og viser til at standardvilkår som er ”överraskande och betungande” må presenters tydlig for å være bindende. Deretter diskuteres situasjonen når samfunnsansvaret er kontraktsfestet. Her blir det helt vanlige spørsmål om tolkning som gjelder. Følgende situasjon som tas opp er om samfunnsansvaret fremgår av avtalens ingress — men ikke i resten av avtaleteksten. Deretter diskuteres situasjonen når samfunnsansvarsspørsmål tas opp i avtalsforhandlingene og hvar som skjer om samfunnsansvaret benyttes i markedsføringen.
    Til slutt (i pkt 2.5.2) tar Halje opp spørsmålet om et samfunnsansvar kan utledes av ulike former av praksis; partsbruk, handelsbruk og andre sedvaner. Det framgår at handelsbruk og sedvane (såvel som visse standard avtalsvilkår) kan være bindende selv om partene ikke subjektivt medgir at de var klar over at handelsbruken er bindende. En vanlig forutsetning for at en sedvanerettslig regel eksisterer er at de som følger den opplever at den er bindende. Hvorvidt dette er tilfelle avgjøres utifra en vurdering av situasjonen: Det er en objektiv norm som legges til grunn. Normen om samfunnsansvar, eller en norm om samfunnsansvar kan derfor som utgangspunkt, utgjøre handelsbruk eller annen sedvane, akkurat som alle andre normer. En innvending har vært at samfunnsansvaret likevel ikke kan klassifiseres som bindende sedvanerett, fordi det per se er frivillig og skall kunne utgjøre en konkurransefordel for aktørene. Det er derfor vanskelig å fastslå — om enn objektivt — att aktørene kjenner seg bundet av en norm som er frivillig. En slike beskrivelse av samfunnsansvaret er knapt nok riktig, skriver Halje og baserer dette på at samfunnsansvaret ikke alltid er frivillig, dessuten er det ikke som sådan en jurdisk bindende norm; en prøvning må gjøres i det enkelt tilfellet (s. 238). Halje løfter fram ulike muligheter for at et selskap skal kunne bli bundet av en samfunnsansvarsnorm som gjelder som sedvane — det å underkaste seg normen, for eksempel gjennom å tilltre en oppførelseskode eller et samfunnsansvarsinitiativ, skulle kunne regnes som handelsbruk. Konklusjonen er at det er rettslig mulig at samfunnsansvaret kan anses juridisk bindende som en sedvane eller handelsbruk (s. 239). Om samfunnsansvarsnormen anses avtalt, slår normale kontraktsrettslige virkninger som heving, prisavslag og rettelse inn (s. 243 flg.).
    Noen spesialregler gjelder; for eksempel åpner DCFR for at instrumenter som garanterer mennsklige rettigheter og grunnleggende friheter skal tillegges betydelse ved tillempningen av reglene i DCFR (s. 250). Brudd på disse kan etter omstendighetene regnes som vesentlig avtalebrudd, som det helt korrekt redgjøres for, er ett allment vilkår for heving.

SvJT 2022 707 I kapitel 5.3.3 beskriver Halje alternative rettsfølger når kontraktsbruddet utgjør brudd på en samfunnsansvarsnorm. Fullgjørelsesnormer som avhjelp og omlevering bygger på at mangelen finns i den individuelle varen eller tjenesten, mens brudd på en samfunssansvarforpliktelse belaster ofte alle varer eller tjenester av samme slag. Dessuten er det ikke sikkert at økonomisk kompensasjon til kontraktsparten eller eventuell heving av avtalen ”reparerer feilen” som ofte rammer tredjepart. Halje gir et eksempel: Et selskap som går glipp av en avtale med oppkjøper pga. brudd på en samfunnsansvarsforpliktelse som er koblet til dårlige arbeidsforhold må si opp sine ansatte. De ansatte som kunne ha hatt en inntekt om enn på dårlige vilkår, har nå hverken jobb eller inntekt. En bedre løsning ville kanskje vært å pålegge selskapet å forbedre arbeidsforholdene i noe langsommere takt enn oppkjøperen kanskje opprinnelig hadde villet (s. 258). Ser man kontrakten som en relasjon mellom partene, er det bedre å fremforhandle bedre, felles løsninger enn å heve. Lemping er her et relevant rettslig instrument. Som andre mulige gjennomdrivninsmekanismer nevner Halje ulike former av selvgranskning, intern eller extern revisjon og utdannelse (s. 259).
    Et problem i denne materien er at kontrakten er inngått mellom A og B, som har rettigheter og skyldigheter under kontrakten, mens den lidende part er C. Som beskrevet ovenfor kan det faktum at B gjennomdriver sine kontraktsrettslig rettigheter (som skal beskytte C) lede til at C får en dårligere situasjon enn hen ellers ville hatt. Et annet spørsmål er om C selv har noen mulighet til å påvirke kontrakten mellom A og B, eller å selv fremme krav mot A — såkallte direktekrav. I direktekravsituasjonen er C en del av et avtalekompleks. A skal levere til B som skal levere til C. Veien til erstatning blir ennå lengre om C ikke har noen tilknytning til kontrakten, men C lider skade av kontrakten mellom A og B pga As brudd på en samfunnsansvarsnorm. Også om dette finnes det i visse tilfeller regler — prinsipalansvar og produktskader. Halje nevner også kort mulighet for å kreve ”obehørig vinst” tilbake. Tilslutt nevnes også markedsmessige sanksjoner. Begge de to sistnenvte kunne kanskje fange opp tredjemanns stilling.

 

Operasjonalisering på de øvrige utvalgte områdene.
Kapitel 6, 7 og 8 følger samme opplegg som kapitel 5. Forskningsspørsmål og material presenteres i kapitel 4, hvoretter en systematisk gjennomgang av lovteksten foretas. Siktemålet er å finne områder hvor samfunnsansvaret kunne tenkes materialiseres. kjøpsrettens område (kapitel 6) er det særlig kjøperens forventning om at selgern tar samfunnsansvar som diskuteres og da med vekt på om det kan være en kjøprettslig mangel (fel) at selger ikke har tatt tilstrekkelig samfunnsansvar. De ulike kjøprettslige misligholdsbeføyelsene når kjøperens berettigede forventninger ikke oppfylles behandles, som også de ulike kjøprettslige misligholdsbeføyelsene. Halje går igjennom lovens paragrafer en etter en. Hun begrunner dette med sitt metodevalg: ”Eftersom undersökningen som helhet utgår från en textorienterad och möjlighetsinriktad läsning av materialet har jag ansätt det lämpligt att hålla mig till lagens uppbyggnad i presentationen av materialet.” (s. 183) I kjøprettskapitlet er hovedkonklusjonen, med tanke på det kjøpsrettslige mangelsbegrepet, at det ikke passer særlig godt inn på sanksjoner som gjelder brudd på samfunnsansvarsnormer da disse snarere er relevante for feil i selve produksjonsprosessen og feil i relasjon til selve varen (s. 362–63).

708 Litteratur SvJT 2022 Spørsmålet om markedsføringsrettslig operasjonalisering av selskapers samfunnsansvar undersøkes i kapitel 7. Det er særlig spørsmålet om ”utilbørlig markedsføring” etter marknadsføringsloven som er i fokus. Utgangspunketet er en påstand samfunnsansvar tas og spørsmålet er om den svenske markedsførinsloven kan benyttes for å stille selskapene til ansvar for slike påstående om disse ikke overholdes. Forutom loven selv, finnes det et rikholdig materiale å ta av. Både EU-kommisjonens veiledende rettningslinjer og den internasjonale handelskammerens regler for reklame og markedskommunikasjon (ICC) benyttes. Loven har ett bredt tillempningsområde ettersom hva som regnes som markedsføring er nesten alt som har å gjøre med selskapets agerende på et marked. Det viktige er at selskapet driver yrkesmessig virksomhet. Ett profittmotiv er dog ikke nødvendig (ideell virksomhet inkluderes). Den kommersielle anknytningen — at markedsføringen er gjort for å ”främja avsättningen av och tillgången till produkter” er avgjørende. Om et selskap i sin reklame forsøker å villede mottageren vil dette anses som utilbørlig markedsføring. Her er det helhetsinntrykket som er avgjørende.14 Halje konkluderer med at reglene om utilbørlig markedsføring er velgenet for en operasjonalisering av et samfunnsansvar. Selskap kan ikke kommersielt påberope seg å ta et samfunnsansvar, men ikke gjøre det. Særlig når det gjelder miljøspørsmål er dette klart.
    Kapitel 8 om rettslig operasjonalisering av samfunnsansvaret på aksejselskapsrettens område, er de siste av de fire ”materielle” kapitlene i avhandlingen. Beskrivelsen følger samme mønster som de øvrige: Først presenteres forskningsfrågor og hantering av det aktibolagsrättsliga materialet i kapitel 4. Undersøkelsen bygger på en antagelse om at en rettslig forankret ansvarsnorm ikke etterleves (s. 202). Aksjeselskapsrettslig forankring innebærer at en samfunnsansvarsnorm antar formen av en aksjeselskapsrettslig norm som er rettet mot selskapets representanter: styre og direktør (VD). Den aksjeselskapsrettslige forankringen kompletters med ansvarsutkrevningsmekanismer for det tilfelle at normene ikke etterleves (s. 199). Både aksjeselskap og andre former av selskap behandles. Materialet er svenskt. Utenlandsk rett benyttes som «nøytrale» eksempel og er hentet fremst fra amerikansk, engelsk og tysk rett. Etter å ha gjennomgått selskapsretten etter samme mønster som de øvrige eksempelområdene konkluderer Halje med at aksjeselskapsretten tilbyr flere muligheter for en rettslig forankring av selskapers samfunnsansvar. Samfunnsansvaret kan fremåg av bolagsordningen” — feks som en ”sidoföreskrif” — men det går enda lettere å inta samfunnsansvarsregler i ”bolagsstämmoanvisningen eller styrelsens anvisningar (s. 203). Det kan også på ulike sett bestemmes at et samfunnsansvar skal erstattes. Også direktørens avgjørelse om å ta samfunnsansvar kan ses på som en operasjonalisering av ansvaret.
    Særlig omdiskutert er det som beskrives som ”vinstpresumsjonen” — at det presumeres at selskapet skall ha profitt som mål. Et aksjeselskap kan ha andre målsettinger enn en dette (s. 591). Men, når et selskap har en målsetting om profitt blir diskusjonen om ”affärsmessigheten” i et samfunns-

 

14Markedsdomstolens avgjørelse fra 1990:22 om vaskemidler illustrerer dette: Som reklame for vaskemidlet sto det i teksten at en liten innsats gjør stor nytte for å holde naturen akkurat som vi vil ha den. Teksten var illustrert med et idylliskt bilde av en liten hytte i naturskjønne omgivelser. Virkeligheten var at vaskemidlet inneholdt miljøfarlige substanser (s. 412). Miljøvennlighet får brukes i reklamen (s. 426) men det bør presiseres hva som mens. Om produktet relativt sett er miljøvennligt, skal det framgå at det er en relativ vurdering. Konklusjonen på gjennomgangen er at en streng vederheftighetsbedømning gjeldre for miljøpåståenden (s. 428).

SvJT 2022 709 ansvar aktuell. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom profittmotiv og samfunnsansvar, men om samfunnsansvarsnormen åpenbart strider mot et uttalt profittmål, kan samfunnsnormen ikke etterleves. Her kan det ofte være snakk om gråsoner. Om samfunnsansvarsnormen strider mot selskapets interesser, så skal den ikke gjennomføres. At selskapsledningen skal agere i selskapets interesse skal dog ikke forstås bokstavlig, men må ses på som en oppfordring til å ta helheten i betraktning (s. 594).
    Etter 445 siders disseksjon av rettslige områder hvor et samfunnsansvar kunne tenkes operasjonalisert, avslutter Lovisa Halje sitt mammutprosjekt med et avsluttende kapittel på 20 sider. Her får vi ta del av hennes refleksjoner om den normative situasjonen. Det framgår at prosjektets overgripende tema har vært møtet mellom retten og selskapers samfunnsansvar. Siktemålet har vært å oppdage områder hvor samfunnsansvaret kan lede til et rettslig ”ansvarsutkrävande”. Som vist i avhandlingens del 2 varierer mulighetene for en slik rettslig operasjonalisering mellom de utvalget rettsområdene og de berørte aktørene (s. 622). Selv om ansvaret ikke alltid kan operasjonaliseres, fremhever Halje i avslutningen at den rettslige prosessen i seg har en funksjon for de involverte partene: Prosessen kommuniserer til motparten, og om den er offentlig, til omverden, at det brister i samfunnsansvaret i det aktuelle tilfellet. Dette vil igjen kunne lede til en moralsk eller rettspolitisk diskusjon og forandring. Normkontexten påvirker med andre ord hvilke mål et selskap har og hvordan målet forventes bli realisert (s. 627). Det er kanskje synd at Halje valgte å ikke gå videre med denne observasjonen (s. 38), men det er klart at en større avhandling en den som er levert ikke hadde vært håndterbar.

 

Avsluttende kommentarer
Lovisa Haljes bok ”Rättslig operationalisering av företags samhällsansvar” er både imponerende og provoserende. Den er imponerende på grunn av sin teoretiske stringens og sitt enorme omfang, men provoserende på grunn av sine avgrensninger og en holdning til tradisjon og rettsdogmatik som kan oppleves som nonchalant.
    Halje unngår å plassere avhandlingen i noen bestemt rettslig kategori, men er nøye med å påpeke hvilke kategorier den ikke inngår i. Og, selv om siktemålet er å oppdage berøringspunkter mellom en ikke-rettslig debatt om selskapers samfunnsansvar og ”retten”, beskriver hun ikke hva hun mener inngår i ”retten” og hva som ikke inngår. Retten som undersøkes er ihvertfall ikke synonymt med ”gjeldende rett” slik den framstår som et resultat av en viss form av rettsdogmatisk metode. Halje avskriver dog ikke selve begrepet gjeldende rett. Tvert imot sier hun at ”undersökningen ger till viss del information också till den som är intresserad av vad som är gällande rätt” (s. 23) men at ”utredningen är … troligen av begränsat intresse för de företag och företagsintessenter som vill ha säkra svar rörande möjligheterna till rättsligt genomdrivande av företags samhällsansvar” (s. 45).
    Det at det finnes brister i den dogmatiske undersøkelsen, eller at denne til og med kan karakterisers som tidvis overfladisk, fratar ikke avhandlingen en plass i den akademiske diskusjonen. På over 480 sider gjennomfører Halje (i del 2) sitt rettsteoretiske prosjekt (som skissert i del 1) systematiskt og sturkturert. Det er nesten som en empirisk studie. Hun ”skärskådar” utvalgte rettsområder med fokus på å oppdage samfunnsansvaret i disse. Samtlige normer som undersøkes er tekstbundne og metoden er en slags ”light” versjon av tradisjonell rettsdogmatisk metode, der fokus ligger på en analyse av selve teksten. Andre, mer diffuse rettskilder benyttes

710 Litteratur SvJT 2022 bare i liten grad. Her er vi kanskje ved det som jeg oppfatter som avhandlingens svakeste punkt. Halje unnlater som sagt å definere hva hun oppfatter som ”rett og rettslig”. Dette gjelder for eksempel de dokumenter som gir uttrykk for samfunnsansvarsdiskursen og som ingår i EU-kommisjonens meddelelse: En förnyad EU-strategi 2011–2014 för företagens sociala ansvar, KOM 2011 (681), et dokument som etter min mening klart kan beskrives som rettslig. EU-strategien benyttes av Halje som et ikke-rettslig dokument som gir uttrykk for en diskurs som ligger utenfor retten. Hvorvidt den også gir uttrykk for rettslige prinsipper er ikke heller intressant for Halje, selv om EU-kommisjonen selv påpeker spørsmålet. Halje avfeier diskusjonen om hvorvidt de internasjonale dokumentene gir uttrykk for ”a global legal frame” med en henvisning til at retten er fragmentert. En operasjonalisering av samfunnsansvaret som baserer seg på rettslige prinsipper behandles derfor(?) ikke. Også dette kan jeg akseptere, men det forutsetter en relevant avgrensning. Når Halje velger å undersøke berøringspunkter mellom ”retten” og ”samfunnsansvaret” er det problematisk å avgrense ”retten” til konkret svensk lovgivning, samtidig som det finnes internasjonale normer som er relevante også for svensk rett. ”Skärskådingen” kunne med andre ord med fordel omfattet hele rettskildebildet innenfor de valgte områdene.
    Som nevnt innledningsvis gir Halje en utførlig beskrivelse av hva avhandlingen ikke handler om; det er ikke snakk om en rettsdogmatisk analyse og det er ikke meningen å komme med tolkningsanbefalinger. Snarere skal hun gjennom en samfunnsvitenskaplig tekstanalytisk metode forsøke å oppdage mulige koblinger mellom samfunnsdiskursen og rettens muligheter for ansvarsutkreving. Det er klart at slike koblinger finnes. Problemet er bare at de koblinger Halje peker på til en stor del er åpenbare fra et juridisk perspektiv. Kapitel fem om avtalerettslig operasjonalisering kan stå som et eksempel: Om partene har avtalt at et samfunnsansvar inngår i kontraktsforpliktelsene, kan den som ikke oppfyller kontraktsforpliktelsen stilles til ansvar med kontraktsrettslige virkemiddel. For å klarlegge dette må man selvfølgelig ta stilling til hva partene har avtalt. Halje presenterer ”lærebokseksempel” som hvorvidt et samfunnsansvarsvilkår ingår i avtalens overskrift, men ikke i selve teksten, eller om det kan anses som et særlig tyngende standardvilkår. Dette blir relativt overfladisk når hun ikke går inn i en dogmatisk analyse av spørsmålene, men nøyer seg med å peke på denne muligheten. Gjennom å begrense seg til ren tekstanalyse går Halje etter min mening glipp av det som er avhandlingens siktemål, å ”välvilligt” og i harmoni med retten, finne plass for en rettslig operasjonalisering av selskapers samfunnsansvar (s. 19). Om perspektivet er fremtiden og rettens muligheter kan man ikke begrense seg til nasjonal, skreven rett.
    Haljes oppfatning av hva retten er, som noe som kan ”finnes” gjennom en lesning av massive mengder juridisk tekst, gir selvfølgelig en viss informasjon om når samfunnsansvaret kan operasjonaliseres, men begrensningen av retten til noe som kan leses ut av et utvalg rettslige tekster, begrenser også undersøkelsens resultat. Særlig på et område som gjelder selskapers samfunnsansvar er dette synd da rettsutviklingen her går i rasende takt. Om Halje hadde hatt et bredere syn på hva retten er, kunne for eksempel de rettslige muligheter utviklingen av selskapers (samfunns)ansvar for miljøet, vært diskutert.15

 

15 Et åpenbart eksempel er den mye omtalte Shell saken i Nederland fra 2021. I saken ble oljeselskapet Shell med hjemmel i ”the Shell group’s corporate policy”,

 

SvJT 2022 711 Når dette sagt skal det ikke stikkes under en stol at Haljes doktoravhandling også er imponerende. På over 600 sider, men mitraljøs presisjon dissekerer hun fem ulike rettsområder og løfter opp ulike muligheter for å stille selskaper til svars om de bryter mot en samfunnsansvarsnorm. De metodiske delene av avhandlingen er uklanderlige. Hun beskriver akkurat det hun har satt seg fore å gjøre for deretter å gjennomføre det. Jeg har ikke lyst til å stille spørsmålet om dette er jus eller en juridisk avhandling. For det er det åpenbart at det er. Men, hva slags jus vi har å gjøre med er ikke like åpenbart. For å bruke Haljes egen metode kan vi kanskje si at det ikke er (tradisjonel) rettsdogmatik. Det er ikke rettsteori selv om avhandlingen (og særlig del 1) viser at Halje er mer enn godt teoretiskt orientert. Kanskje er det en kombinasjon av samfunnsvitenskap og jus. Jussen lest med samfunnsvitenskaplige linser. Bør jurister drive med det? Ja, hvorfor ikke? I akademia skal det være høyt i taket og lov til å eksprimentere. Av det fødes ny kunnskap.
    Det blir spennende å se hva Lovisa Halje tar seg an neste gang.

 

Ellen Eftestøl

 

 

en ”unwritten standard of care” og ulike internasjonale ”soft law norms” pålagt av Tingretten i Haag å redusere sine CO2 utslipp med 45% innen 2030 sammenlignet med utslippene i 2019ECLI:NL:RBDHA:2021:5339 — Rechtbank Den Haag, 26-052021 / C/09/571932 / HA ZA 19-379 (engelse versie). En engelskspråkig versjon av dommen finnes på: https://linkeddata.overheid.nl/front/portal/ document-viewer?ext-id=ECLI:NL:RBDHA:2021:5339 (per 08.04.2022)