Norsk lovgivning 1966
Av lovtiltak i 1966 vil jeg innen privatretten (I) framheve endringene i sjøfartsloven og luftfartsloven og i lovgivningen om hevd. På forvaltningsrettens område (II) er det bl. a. gitt viktige nye lover om folketrygd og om tollvesenet.
I
1. I luftfartsloven har man ved endringslov 10. juni 1966 (nr. 6) innarbeidd reglene i Tokyo-konvensjonen (1963) om forbrytelser og visse andre handlinger begått om bord i luftfartøyer, og reglene i Guadalajara-konvensjonen (1961) om internasjonal luftbefordring utført av en annen person enn den avtalesluttende fraktfører. Tokyo-konvensjonen, som bl. a. regulerer fartøysjefens myndighet, har medført visse endringer i lovens kapittel V. Guadalajara-konvensjonen, som supplerer Varsjavakonvensjonen om internasjonal luftbefordring, er innarbeidd i lovens kapittel IX.
2. Sjøfartslovens regler om skipsføreren, sjøforklaring, sjørettsskjønn og felleshavari er revidert ved endringslov 17. juni 1966 (nr. 8). Revisjonen har foregått i nordisk lovsamarbeid. Endringene er dels av formell, dels av reell karakter. Lovens bestemmelser er i stor utstrekning blitt forenklet, gitt en mer moderne språkdrakt og omordnet i systematisk henseende. Det hari den sammenheng også vært lagt vekt på at så vidt mulig bør vedkommende bestemmelser ha samme paragrafnummer i alle de nordiske land.
Skipsførerkapitlet er blitt atskillig forkortet, bl. a. ved at reglene om skipsbøker (dekksdagbok, maskindagbok m. m.), sjøforklaring og sjørettsskjønn er skilt ut som eget kapittel.
Sjøfartslovens regler om felleshavari er nå avløst av York-Antwerpen Rules (YAR) 1950. Selve teksten til YAR er ikke tatt inn i loven. Reglene om dispasjører og dispasjøreksamen er innarbeidd i sjøfartsloven.
Sjøforklaring skal som hovedregel være obligatorisk bl. a. ved dødsfall eller betydelig skade på person, betydelig skade på skipet, kollisjon eller grunnstøting. Det er også adgang til fakultativ sjøforklaring i visse tilfelle, utover de hvor sjøforklaring er obligatorisk. Slik sjøforklaring holdes på begjæring av sjøfartsmyndighetene eller skipets reder eller fører. — Ved sjøforklaring skal det innhentes opplysninger om de faktiske omstende ved og årsakene til vedkommende hending, særlig om forhold som er av betydning for å bedømme skipets sjødyktighet og spørsmålet om eventuelt ansvar for rederen, skipsføreren m. fl. Sjøforklaring avgis for herreds- eller byrett, som settes med to sakkyndige domsmenn; i utlandet holdes sjøforklaring i alminnelighet for vedkommende norske konsulrett. Sjøforklaring skal som hovedregel holdes i den havn hvor hendingen inntreffer, eller om denne inntreffer i sjøen, i den første havn skipet eller besetningen deretter kommer til. — Ved sammenstøt skal det så vidt mulig holdes samtidig sjøforklaring for begge skips vedkommende. Dette gjelder som regel også ved