Lov om offentlig administrasjon av banker i Norge. Bankkrisen i Norge har ledet til utfærdigelse av en lov av 24 mars 1923 om tillæg tillovgivningen om akkordforhandling og konkurs. Allerede i begyndelsen av februar optok Justisdepartementet til overveielse spörsmålet om istandbringelse av nye lovbestemmelser for å lette arbeidet med rekonstruktion av banker som er kommet i betalingsvanskeligheter, da det store antall innskytere gjorde det vanskelig å opnå underhåndsordning. Departementets overveielser ledet til fremsættelse av en proposition (ot. prp. nr. 8) angående ændringer i akkordbetingelserne for aktiebanker og sparebanker, som er under offentlig akkordforhandling eller konkurs. Under forutsætning av, at der tilveiebringes ny driftskapital, og at akkordforslaget med rekonstruksjonsplanen er anbefalt av akkordstyret eller konkursboets bestyrer og kreditorutvalget og dessuten godkjentav Norges Bank og Finansdepartementet, skal efter propositionen akkorden kunne stadfestes av skifteretten, når forslaget er vedtatt med det lovbestemte flertall efter fordringenes belöp, selv om derikke er flertall efter personer. Ved en sådan akkord kan det forbeholdes at senere stiftede fordringer skal ha fortrinsrett fremforde fordringer som omfattes av akkorden, såfremt banken kommer under konkurs för akkorden er opfylt. Videre blir der adgang til å forlænge fristerne for fremsættelse og behandling av akkordforslag.
I bankkredser trådte imidlertid den opfatning sterkere frem, at heller ikke en sådan lov vilde være tilstrækkelig, og i skrivelse til Justisdepartementet av 17 mars anmodet Norges Bank om, at den foreslåtte lov måtte bli gitt en utvidet ramme, således at der åpnes adgang til en mindre formel behandling, enn en offentlig akkordforhandling medförer, i former som dog fullt betrygger kreditorenes tarv. Norges Bank anförte, at de herskende ustabile forhold i det ökonomiske liv i denne tid gjör det umulig med sikkerhet å ansette de verdier som ligger til grunn for en banks utlån. Den voldsomme nedgang i pris på formuesgjenstande av enhver art har vært större enn man selv ved et meget forsiktig anslag for et par år siden vilde anset det riktig å regne med, og i enkelte tilfelle har prisnedgangen fört til at underbygningen av en bank svikter, selv om den for kun et par år siden med rette kunde kalles vel fundert. Denne stadige bevegelse nedad har ennu ikke vist nogen utpreget og almindelig tendens til å være stanset. Det er derfor naturlig atde menn som settes til å bedömme bankers stilling, mener å burde legge til grunn for bedömmelsen den mest forsiktige ansettelse og kanskje kan komme til å gå meget lenger i skepsis enn forholdene