Jurist-studentmötet i Uppsala 30/10—4/11 1939. Under det nordiske studentmötet i Oslo sommeren 1939 blev de juridiske studenter her for förste gang kjent med den planen Uppsala-studentene hadde undfanget, og som gikk ut på å få i stand et mer intimt samarbeide mellem de juridiske studenter ved universitetene i Uppsala og Oslo. Tanken var at der skulde sökes arrangert hyppigere sammenkomster på enklere grunnlag enn de interskandinaviske studentmöter som tidligere var holdt. Först og fremst var det meningen at det rent faglige islett skulde få en særlig fremtredende plass; man skulde ofre sig for spesielt utvalgte emner som måtte være egnet til tankeutveksling og danne grunnlag for fruktbringende diskusjoner. Innenfor rammen av denne plan skulde man dessuten — ved såvidt mulig enkle selskapelige sammenkomster — söke å oprettholde og styrke kameratskapetmellem svenske og norske juridiske studenter. Skulde dette la sig gjennemföre med de relativt beskjedne pengemidler man disponerte over, var det imidlertid nödvendig å begrense deltagerantallet. — Nåvel, efter endel korrespondanse frem og tilbake i löpet av den begivenhetsrike hösten 1939 blev planene endelig fiksert, og den 29. november forlot 12 norske studenter Oslo under ledelse av professor Arnholm. Neste morgen blev vi hilst hjertelig velkommen av våre svenske verter i Uppsala. — Formiddagen gikk, som sig hörog bör, med sightseeing og den slags, og om aftenen samme dag fant den officielle åpning sted. Dette »välkomstsammanträde» var særdeles vellykket. Professor Arnholm slo straks tonen an med et interessant og tankevekkende foredrag med titelen »Myndighetslov og avtalelov». Professoren gjorde herde anerkjente ugyldighetssentenser i nordisk rettsvidenskap til gjenstand foren skarp analyse og kom frem til at de idag godtatte læresetninger på dette område, særlig forsåvidt angår umyndige og mindreårige, slett ikke ubetinget burde ha krav på almen gyldighet. Det norske utkast til gjeldsbrevsloven er tildels litt inne på disse spörsmålene. Professor Arnholm har imidlertid grepettanken og fört den videre, og påviste i dette foredraget at de nugjeldende regler ikke var så selvsagte og innlysende rimelige som en hittil har gått utfra. Men det er ikke på sin plass i denne forbindelse å utdype professorens foredrag nærmere, selv om det kunde være aldri så fristende. Vi tilhörere hadde et bestemt inntrykk av at det siste ord ennu ikke er sagt i ugyldighetslæren.
    Den påfölgende dag var det tillyst forelesning av dosent Munktell om »Straff och strafftillämpning före 1734 års lag». Dosenten gjorde utförlig rede for de utviklingslinjer som har preget all kjent strafferettshistorie og henledet opmerksomheten på særtrekk som vel de fleste av oss ikke hadde

ofret eftertanke tidligere. Bl. a. merket en sig hans påvisning av at straffereglene öket påtagelig i strenghet umiddelbart efter Reformasjonen. Denne oplysning kunde kanskje virke overraskende, men da dosenten også kom med en fyldestgjörende begrunnelse, var det ikke så rent urimelig allikevel. Det var nemlig de gammeltestamentlige prinsipper om »öie for öie, tann fortann» som hadde formådd å sette sitt preg også på datidens strafferett.
    Også eftermiddagen var viet strafferettslige problemer. De norske studenter var innbudt til å delta i strafferettsseminarium under ledelse av professor Wetter. Denne form for undervisning var noe helt nytt for de norske juristene, som stort sett ikke kjenner annen undervisningsmetode enn vanlige forelesninger. En undtagelse danner dog de diskusjonsövelser som professor Arnholm har satt i gang hos oss. Disse foregår på den måten at en student holder en innledning, hvor efter man diskuterer om og omkring innleder ensemne, dog uten at de forskjellige debattanter optrer som opponenter, hvis opgave i störst mulig utstrekning er å plukke fra hverandre og påvise svakheter i utredningen, slik som vi fikk inntrykk av var opponentenes opgavev ed seminariene. Tanken med våre diskusjonsövelser er först og fremst å gi studentene övelse i å optre fra et kateter og gi uttrykk for sine tanker i muntlig form. Enhver bruk av manuskript er derfor i prinsippet strengt forbudt.
    Dagen efter blev det holdt seminarium i civilrett, »Moderna arvsrättsproblem», under ledelse av dosent, nu professor, Åke Malmström. Arverettsreglene blev dröftet de lege ferenda og de lege lata helt fra grunnen, idet dosenten innledet med å reise spörsmålet om man burde ha noen arverett idet hele tatt. Herom blev man dog snart enig, og diskusjonen blev efterhvert penslet inn på andre aktuelle arverettsproblemer. Særlig blev reglene om arveavgift inngående kommentert både fra svensk og norsk hold; de gjeldende regler er jo som kjent vesentlig forskjellige i de to land, så grunnlaget foren interessant meningsutveksling lå godt tilrette. — Ut på aftenen holdtes derpostseminarium på Domtrappkällaren. Gjenstand for ordskiftet var her studieordningen ved universitetene i Sverige og Norge. Det var imidlertid blittsent, og de tilstedeværende hadde en anstrengende dag bak sig med skogsutflukt til studentkårens sportsstue, arverettsseminarium like i forveien, og hadde kanskje efterhvert fått föle at svensk-norsk tankeutveksling er en utmerket ting, men at også for meget av slik utveksling kan bli noe slitsomt.— Nåja, studieordningen blev inngående dröftet, og jeg har en svak mistanke om at våre svenske venner mente den norske ordningen i enkelte retninger kanskje kunde være fordelaktigere — og vice versa.
    Også mötets siste dag var i höi grad viet jussen. Dosent Ekelöf holdtförst et utmerket litet kåseri om »Svenskt rättegångsväsen». Dosenten beskjeftiget sig dog ikke bare med svensk prosessrett; han röbet også et inngående kjennskap til den norske rettergangsordning og de bærende prinsipper her. Dosentens utredning og den efterfölgende diskusjon var megetlærerik også for de norske studenter.
    Under Uppsala-mötet fikk vi også anledning til å höre en obligasjonsrettsforelesning av professor Lundstedt. I en rolig og klar form utviklet professoren sitt syn på umulighetslæren, der han også gav uttrykk for sitt standpunkt forsåvidt angår de centrale begreper i obligasjonsretten. Professorens

opfatninger på dette område er formentlig langt bedre kjent for samtlige lesere av »Svensk Juristtidning» enn for undertegnede, så jeg skal ikke her komme nærmere inn på innholdet av professor Lundstedt's forelesning. For oss norske studenter var det imidlertid litt av en oplevelse å være tilstede dengangen; vi hadde i sannhet fått adskillig stoff til eftertanke.
    Siste post på programmet i Uppsala var det diskusjonsmöte som Nordiskastudentkommittén hadde innbudt til om »Mål och medel i nordiskt samarbete». Slik som situasjonen er idag finner jeg liten grunn til å gi noe referat avalt det som blev sagt, og særlig det som ikke blev sagt ved denne anledning. Utviklingen har dessverre ikke gått i den retning vi den gang håpet, og ordskiftet i Uppsala den 2. november 1939 har tapt aktualitetens interesse.
    Efter fire utbytterike dager forlot vi så fredag den 3. november den gamle studenterstad for å tilbringe et par dager i Stockholm, hvor sightseeing, »juridik» og fortsatt svensk-norsk forbrödring bevirket at tiden gikk så altfor fort. — Og så var ennu et svensk-norsk studentmöte lykkelig avsluttet, de norske deltagere vendte hjem adskillig rikere både på faglige og menneskelige erfaringer og med et lysende minne om hyggelige dager i naborikethösten 1939.
    Oslo, august 1940.

Hans Peter Schnitler.