Ur Svensk författningssamling.
    648. Vägtrafikförordning 28 sept. 1951.
    649. Lag 28 sept. 1951 om straff för vissa trafikbrott.
    650. Lag 28 sept. 1951 om ändrad lydelse av 1 § lagen d. 30 juni 1916 (nr 312) ang. ansvarighet för skada i följd av automobiltrafik.
    651. Lag 28 sept. 1951 ang. ändrad lydelse av 2 och 18 §§ lagen d. 10 maj 1929 (nr 77) om trafikförsäkring å motorfordon.
    680. Religionsfrihetslag 26 okt. 1951.
    681. Lag 26 okt. 1951 om ändring i 4 och 14 kap. GB.
    682. Lag 26 okt. 1951 om ändrad lydelse av 11 kap. 8 § SL.
    706. KK 1 nov. 1951 om insändande till justitiedepartementet av domar i expropriationsmål m. m.
    743. Vägtrafikkungörelse 7 dec. 1951.
    744. KK 7 dec. 1951 ang. vägmärken m. m.
    767. Lag 7 dec. 1951 om räntereglering m. m.
    771. Landsfiskalsinstruktion 14 dec. 1951.
    783. Lag 14 dec. 1951 om investeringskonto för skog.
    794. KF 14 dec. 1951 om särskild avgift för vissa investeringar (investeringsavgift).
    796. KK 21 dec. 1951 ang. skydd för djurlivet å vissa platser.
    824. K. M:ts livsmedelsstadga 21 dec. 1951.
    B. L.

 

Dommerutdannelse og dommerrekruttering i Norge.¹ Vi har i Norge ingen særskilt utdannelse for dommere — bortsett fra universitetsstudiet. Etter juridisk embetseksamen må den unge jurist selv sörge for sin videre utdannelse i det praktiske liv.
    De aller fleste juridiske kandidater söker seg ut som dommerfullmektiger hos byfogdene i byene og — især — hos sorenskriverne på landet. Der får de sin förste praktiske opplæring. Dommerfullmektigen administrerer forhörsretten under rettslig etterforskning og

 

¹ Ur ett föredrag.

 

forundersökelse i straffesaker og han administrerer den mundtlige saksforberedelse i sivile saker. Under hovedforhandlingen både i straffesaker og sivile saker kan han være med som protokollförer og deltar da i domskonferansen og i forberedelsen av dommen forövrig. Dette gir ham en utmerket forskole for dommergjerningen, men selvstendig dommergjerning kan dommerfullmektigen ikke utföre uten etter særskilt fullmakt fra departementet.
    För 1927 da vi hadde skriftlige prosedyrer i sivile saker kunne dommerfullmektigen gjennomgå dokumentene og skrive utkast til dom, som dommeren selv baketter gjennomgikk og kunne rette på. Han lærte dermed å skrive dommer. Etter at vi er gått over til mundtlig prosedyre over hele linjen er dette falt bort. Hovedforhandlingen og domsavsigelsen går nå slag i slag, og dommeren vil ha lite nytte av å la fullmektigen skrive domsutkast. Men for tiden er det så mye å gjöre ved byfogd- og sorenskriverembetene at det er meget sedvanlig at dommerfullmektigen får fullmakt til å lede hovedforhandlingen og avsi dom både i sivile saker og i straffesaker. Under enhver omstendighet vil dommerfullmektigen lære land og folk å kjenne, lære å omgås og vurdere sakförere, parter og vitner og han vil vinne i erfaring og menneskekunnskap.
    Etter avsluttet læretid som dommerfullmektig kan den unge jurist ofte få stilling som hjelpedommer enten hos en byfogd eller sorenskriver eller ved en av byrettene. Han får da höve til å utöve selvstendig dommergjerning og utdanne seg ytterligere som dommer. Ved lagmannsrettene har vi også hjelpedommere, men det er gjerne eldre dommere med större praktisk erfaring.
    Det har vært på tale i Norge å utbygge hjelpedommerinstitusjonen slik at den som vil utdanne seg spesielt som dommer kan gå gradene som sådan inntil han blir utnevnt til embetsdommer. Vi har et enkelt tilfelle der en norsk jurist har gått den veg og praktisk talt ikke har vært annet enn dommer siden han tok juridisk eksamen. Men vi kjenner som nevnt bare et enkelt tilfelle og det ville etter min mening ikke være bra om vi gikk over til en opplæring av jurister i dommerhåndverket, slik som de gjör i Sverige. En dommer har så meget å lære av livet selv at det er ikke nok for hans utdannelse og utvikling å sitte som dommer og se på livet uten å delta i det.
    De unge norske jurister går derfor etter endt dommerfullmektigtid — gjerne 2 år — ut i annen offentlig og privat tjeneste inntill de kan bli embetsdommere. Noen spesiell utdannelse i dommeryrket får de ikke.
    Dommerstanden rekrutteres dels fra sentraladministrasjonen (departementene) dels fra påtalemyndigheten og politiet, dels fra advokat- og sakförerstanden og dels fra andre offentlige og private yrker.
    Sentraladministrasjonen gir gode betingelser for utdannnelsen for dommergjerningen og svært mange dommere kommer fra departementene. I 1937 var det 186 dommere i Norge, hvorav 58 kom fra sentraladministrasjonen. Justisdepartementet arbeider særlig med

 

rettslige problemer og dette departements lovavdeling gir sine tjenestemenn en god skole i objektiv tenkning og i lovgivningens vanskelige kunst. De andre departementer beskjeftiger seg mest med administrative spörsmål. De har å gjöre med alle grener av landets næringsliv, og kjennskap til disse ting er overmåte verdifult for dommergjerningen. På den annen side savner departementsmannen som regel den kontakt med publikum som gir menneskekunnskap og psykologisk innsikt. Det må han lære når han kommer ut i det praktiske liv som dommer. En lang rekke av våre mest fremtredende dommere har fått sin opplæring i sentraladministrasjonen. Noen har gått fra departementet — særlig fra justisdepartementets lovavdeling — like inn i Höyesterett, men de fleste har vel gått inn i herreds- og byrettene.
    Påtalemyndigheten og politiet gir sine tjenestemenn en veldig trening i straffesaker — strafferett og straffeprosess. De kommer direkte i samkvem med mennesker og har alle sjangser for å lære å forstå og vurdere menneskelige egenskaper, både de gode og de slette. Faren er at påtalemyndighetens og politiets tjenestemenn lett vil komme til å se alle forbrytelser og alle forbrytere med anklagerens öyne. Men det har vist seg at de i dommersetet temmelig fort ryster dette av seg og blir upartiske og humane dommere. Sivil rettspleie lærer de naturligtvis lite eller intet av i strafferettspleien. Den må de lære etterhvert på det teoretiske og praktiske grunnlag de har fått i studietiden. I 1937 var det av 186 dommere ikke mindre enn 52 som kom fra påtalemyndigheten eller politiet.
    Advokat- og sakförergjerningen gir rike muligheter for dommerutdannelsen. En sakförer med en stor og omfattende praksis vil samle seg en kunnskapsmengde og en menneskekunnskap som få andre. Han vil i sitt praktiske arbeid komme inn i stadig fler sider av næringslivet og lære land og folk å kjenne. Han vil se hvordan rettsreglene virker i det praktiske liv, og vil bli mindre og mindre påvirket av stivbent jus jo eldre han blir. Först og fremst vil han lære en masse mennesker å kjenne og vil i sitt arbeid måtte anvende praktisk psykologi overfor mennesker av alle samfunnslag. I virkeligheten mener jeg at advokat- og sakförergjerningen er den beste forskole for dommergjerningen. I England rekrutteres praktisk talt hele dommerstanden fra advokatstanden. En treffer ikke en engelsk dommer som ikke har vært barrister. Så langt kan en ikke gå her, men en bör gjöre alt for å oppnå et rikelig tilsig av advokater og sakförere til dommerstanden.
    Men det er vanskelig med dommerlönningene. En god advokat eller sakförer — og andre ha vi ikke bruk for — tjener så meget på sin forretning at ingen tenkelig norsk dommerlönn kan virke fristende. Heldigvis har det vist seg at ikke så få advokater og sakförere av forskjellige grunner har önsket å bytte det slitsomme arbeide foran skranken med det roligere og mindre enerverende arbeid bak skranken. Særlig gjelder dette eldre folk med rik erfaring og store kunn-

 

skaper som kan komme domstolene til nytte. Av de 186 dommere i 1937 var det 47 tidligere advokater og sakförere og mange hadde i kortere eller lengere tid arbeidet som sakförerfullmektiger. I Höyesterett sitter mange dommere som har gått fra advokatstanden like over i Höyesterett.
    Av de 186 dommere i 1937 var det 29 fra andre yrker enn de som her er nevnt.
    Alt i alt tror jeg vi i Norge kan være tilfreds med rekrutteringen av dommerstanden. Dommerne har meget forskjellige utgangspunkter, kunnskaper og erfaring og danner derfor ikke noen ensartet eller ensrettet stand. Bare dette er av stor betydning.
Emil Stang.