Norsk lovgivning 1954—55
Ved grunnlovsbestemmelse, kunngjort 12. novbr. 1954, er reglene om suspensjon og tap av stemmerett endret. Grunnlovens § 52 (som bestemte at stemmerett ble suspendert a) ved offentlig tiltale for straffbare handlinger overensstemmende med hva derom i lov bestemtes, og b) ved umyndiggjøring) er blitt opphevet. Og § 53, som omhandler tap av stemmeretten, har fått en tilføyelse om at umyndiggjøring medfører slikt tap. Ved grunnlovsbestemmelse, kunngjort 26. novbr. 1954, er som§ 110 i grunnloven tatt inn i en ny bestemmelse om retten til arbeid sålydende: »Det paaligger Statens myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.»
Helt fra det kommunale selvstyre ble innført ved lovene av 14. jan. 1837, har man, når det gjelder ordningen av dette selvstyre, fulgt systemet med en særskilt lov for landkommunene og en særskilt lov for bykommunene (senest de to lover av 10. juni 1938). En ny kommunestyrelov av 12. novbr. 1954 har brutt med det gamle system og gjelder så vel for landkommunene som for bykommunene. Noen vesentlige endringer i kommunalordningen har den nye lov ikke innført. Men den har sløyfet de tidligere gjeldende bestemmelser om statens skjærpede tilsyn med kommunens forvaltning i tilfelle hvor kommunens økonomiske forhold eller omsynet til dens fordringshavere gjør det påkrevd.
Etter lov om embetsmenns trosbekjennelse av 21. juli 1894 gjelder som alm. regel at embetsmennene ikke plikter bekjenne seg til statens off. religion. Visse undtak herfra er fastslått i lovens § 1. Etter endring ved lov av 18. novbr. 1955 fastslår paragrafen nå bekjennelsesplikt for geistlige embetsmenn, de under et teologisk fakultet hørende universitetslærere og overhodet embetsmenn som det påligger å gi undervisning i kristendom, samt alle ved folkeskolen eller til dens fremme ansatte embetsmenn og bestyrere av skoler for den høyere almendannelse, men åpner samtidig adgang for Kongen til i særlige tilfelle å fravike bestemmelsen for embetsmenn og bestyrere (rektorer) under skolevesnet når vedk. embetsmann ikke skal gi undervisning i kristendomskunnskap.
En lov av 9. des. 1955 om presteboliger og prestegårder trer i stedet for loven om geistlige embedsgårder av 14. juli 1897 m. v. Den nye lov bygger på forutsetningen om at prestene framtidig i alminnelighet ikke skal ha egentlige prestegårder, men — i likhet med en rekke andre embetsmenn — embetsboliger (presteboliger).
Ved lov av 30. juni 1955 er gitt regler om vigsel i utlandet ved norsk myndighet og vigsel i Norge ved utenlandsk myndighet. Kongen kan etter denne lov gi sjømannsprest, utsendt av Den Norske Sjømannsmisjon, rett til å vie brudefolk. Slik rett kan også gis annen norsk prest som har prestearbeid i utlandet. Retten kan bara tilståes hvis vigslen vil bli regnet som formelt gyldig i vedkommende land. Hvis særlige grunner taler derfor, kan Kongen dessuten gi sjømannsprest rett til å
vie brudefolk ombord i norsk skip utenfor territorialgrensen til det land hvor sjømannspresten virker. Kongen kan videre gi misjonær som er utsendt av norsk misjonsselskap, rett til å vie brudefolk etter norsk lov i det land hvor misjonsselskapet virker. I alle de nevnte tilfelle må minst den ene av brudefolkene være norsk borger eller bosatt i Norge. Kongen kan også gi norsk feltprest rett til å vie brudefolk etter norsk lov utenfor Norge i militæravdeling som presten tilhører. Minst den ene av brudefolkene må høre til norske militære styrker. Forøvrig fastslår loven at norsk utenriksk tjenestemann kan foreta vigsel overensstemmende med lovreglene om utenrikstjenesten. — M. o. t. vigsel ved utenlandsk myndighet i Norge bestemmer loven at Kongen under forutsetning av gjensidighet kan gi diplomatisk eller konsulær tjenestemann for fremmed land rett til å vie brudefolk i Norge etter formene i vedkommende land. Ingen av brudefolkene må være norsk borger, og minst den ene av dem må være borger eller bosatt i vedkommende fremmede land. Hvis utenlandsk evangelisk-luthersk kirkesamfund har menighet i Norge, kan Kongen, også under forutsetning av gjensidighet, gi denne menighets prest rett til å vie brudefolk, når disse eller en av dem er borger i vedkommende fremmede land. Likeledes kan utenlandsk feltprest på nærmere vilkår få rett til å foreta vigsel i Norge. — I tilknytning til den nettopp nevnte lov er foretatt endringer i § 19 i loven om utenrikstjenesten av 13. des. 1948 m. o. t. reglene om ekteskapsstiftelse ved norsk diplomatisk eller konsulær representant.
Om Universitetet i Oslo er gitt en ny lov av 9. desbr. 1955. Universitetet beholder etter denne sitt tidligere selvstyre under ledelse av Rektor og Det akademiske kollegium. I dette siste skal bl. a. en representant for studentutvalgene ha plass.
Loven om naturfredning av 1910 er avløst av en mere omfattende lov om naturvern av 1. desbr. 1954. Etter denne kan Kongen bestemme at områder av land eller vann skal være fredet når dette ansees ønskelig av vitenskaplige eller historiske grunner, eller på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart. Dessuten kan særegne plante- eller dyresamfund eller enkelte plante- og dyrearter, bergarter, mineraler og fossiler fredes over hele riket eller innenfor nærmere bestemte områder. Likeledes kan geologiske, botaniske og zoologiske enkeltforekomster, tregrupper eller enkelte trær fredes. Forøvrig kan vedk. departement foreta fredninger av mindre omfang, f. eks. fredning av enkelte trær, tregrupper, alleer. Loven inneholder videre bl. a. den bestemmelse at med visse nærmere modifikasjoner er det forbudt, uten samtykke av departementet, utenfor tettbebyggelse å anbringe frittstående reklameskilt eller liknende innretning eller innskrift i reklameøyemed på hus, berg, stein o. l.
Ved lov av 1. desbr. 1954 er det gjort endringer i loven av 1913 om offentlig forevisning av kinematografbilleder. Endringene sikter bl. a. til å skaffe større trygghet mot brannfaren ved film. Dessuten er det, når det gjelder film som godkjennes til framvisning for barn, innført en delt sensur idet det m. o. t. slike film skal avgjøres om billedene kan godkjennes til forevisning for barn bare mellom 12 og 16 år eller også for barn under 12 år (ned til lavgrensen, 7 år).
Loven om utlendingers adgang til riket av 22. april 1927 er ved lov av 25. juni 1954 gitt en tilføyelse (§ 26 a) hvoretter Kongen ved avtale med fremmed stat kan bestemme at vedkommende stats borgere skal være fritatt for krav om oppholdstillatelse og arbeidstillatelse. En kgl. res. av s. d. fritar fra 1. juli 1954 danske, finske og svenske statsborgere for plikten til å ha arbeidstillatelse og for plikten til å ha oppholdstillatelse når de tar arbeid i Norge eller tar opphold her utover 3 mnd. Undtak gjelder for Finnmark og Troms fylker.
26. novbr. 1954 er gitt en lov om vaksinasjon. Loven, som har beholdt det fra tidligere gjeldende påbud om at alle barn i alminnelighet skal vaksineres mot kopper, hjemler også påbud om vaksinasjon mot andre farlige akutte infeksjonssykdommer, og inneholder bl. a. en bestemmelse om at helsedirektøren kan påby avlusing eller annen rensing av personer for utøy for derved å hindre utbredelse av smittsom sykdom.
En lov om helsemessig beredskap av 2. desbr. 1955 har gitt detaljerte bestemmelser om tiltak som tar sikte på under krig å verne befolkningens helse og sørge for nødvendig medisinsk behandling og pleie. Loven omhandler bl. a. tiltak til å opprettholde drikkevannsforsyningen og hindre spredning av smittestoff eller andre skadelige produkter gjennom drikkevann.
Om brannvesnet er gitt en ny lov av 19. novbr. 1954. Loven gjelder i sin helhet for alle byer (kjøpsteder og ladesteder). De fleste av dens bestemmelser (således om brannvedtekter, kommunalt brannstyre, utskrivning av brannmannskaper, brannsjef, anskaffelse av slokkingsmidler, brannsyn, feiervesen) gjelder dessuten for alle landkommuner med minst 2 000 innbyggere og kan av departementet, helt eller delvis, også gjøres gjeldende i andre landkommuner. Særbestemmelsene for byer i lovens annen del (bl. a. påbud for visse slags bygninger om spesielle foranstaltninger som selvlukkende branndører, flammefast glass, sprinkleranlegg o. m. a.) kan likeledes av departementet gjøres gjeldende for herreder eller deler av herreder. Strøk på landet kan gjøres til egen brannkommune.
En lov av 17. juni 1955 om saltvannsfiskeriene trer i stedet for en lang rekke eldre lover for disse fiskerier, men gjelder ikke for sildog brislingfisket, makrellfisket og laks- og sjøøretfisket, derimot som hovedregel for fangst av skalldyr. Loven inneholder bestemmelser om fredning og innskrenkning i bruken av fangsmåter (f. eks. forbud mot bruk av sprengstoff). Den gir videre alm. regler om orden på fiskefeltet, således bl. a. bestemmelser om at ingen på fiskefelt må plasere fartøy, båt eller redskaper slik at de skader eller unødig kommer i veien for fiskere som alt har tatt til med sitt fiske, at fiske med håndsnøre eller line ikke må drives slik at skade voldes på annen manns not, og i intet tilfelle nærmere noten enn 25 meter, og at den som først begynner å sette ut sine redskaper og fortsetter med det uten usedvanlig opphold, har rett til det havområde redskapene krever. Loven inneholder videre regler om berging av redskaper, om særskilte fiskerioppsyn, oppsynssjef, tilsynsmenn, fiskerutvalg, fiskedommer, og likeledes bestemmelser om erstatning, straff og inndragning.
Den alm. aksjelov av 19. juli 1910 inneholder i § 71 regler om end-
ring av selskapets vedtekter. Til gyldig beslutning herom kreves to tredjedeler av de på generalforsamlingen avgitte stemmer. Går beslutningen ut på forandring i gjenstanden for selskapets virksomhet eller på fortsettelse utover den bestemte tid, kreves videre at de medlemmer som har stemt for den, innehar aksjer for minst fire femtedeler av aksjekapitalen. En lov av 18. febr. 1955 har gitt et tillegg til § 71 om at hvis et selskap har 5.000 eller flere aksjeeiere, og forslag om forandring i gjenstanden for selskapets virksomhet har oppnådd minst fire femtedeler av de avgitte stemmer uten derfor å være vedtatt, kan forslaget under nærmere angitte vilkår gyldig vedtas med fire femtedels stemmeflerhet på neste generalforsamling.
1. desbr. 1954 er gitt en lov om befordring av personer og gods på jernbanene i h. t. de internasjonale overenskomster av 25. okt. 1952.
Om stønad ved krigsskade på person er gitt en lov av 26. novbr. 1954. Den gjelder ikke sykdom eller skade som er inntruffet under eller er en følge av krigen 1939—45.
Skattelovene har 1954—55 vært gjenstand for en lang rekke endringer. Av særlig interesse er loven av 9. desbr. 1955 som har opphevet loven av 1936 om beskatning av bankinnskudd (»renteskatten»), og loven av 30. juni 1955 om ikrafttreden av loven av 1952 om betaling og innkreving av skatt (»skatt av årets inntekt»).
Om byggeforbud m. v. for strandstrekninger er gitt en midlert. lov av 4. juni 1954. Lovens formål er å bevare almenhetens adgang til ferdsel og badning. Fylkesutvalget er i den anledning gitt myndighet til å forby bebyggelse uten utvalgets samtykke av bestemte strekninger innen vedkommende fylke, som grenser til sjøen, innsjøer eller vassdrag. Fylkesutvalget kan også bestemme at forbudet skal omfatte salg eller bortleie av parseller og andre rettslige eller faktiske tiltak som kan utelukke eller vanskeliggjøre almenhetens adgang til strandstrekningene. Forbudet er ikke til hinder for oppføring av bygg m. v. som trenges for jordbruk, skogbruk, fiske m. v., eller for oppføring av brygge eller naust etc. Hvis forbud som omhandlet medfører inngrep i eiers eller brukers adgang til å utnytte eiendomen, og dette er til økonomisk skade for ham, kan han kreve erstatning.
Til avløsning av jordloven av 1928 er 18. mars 1955 gitt en lov »om tilskiping av jordbruk». Et hovedmoment i den nye lov er at når det ved statens hjelp reises nye bruk eller skjer utvidelse av bestående mindre bruk, skal de som hovedregel være store nok til å gi eieren og hans huslyd trygge økonomiske kår. Som et utslag herav må sees reglen i lovens § 55 om at eiendom som brukes eller kan brukes til jordbruk eller skogbruk, når bortsees fra visse mindre tomtesalg, ikke kan deles uten samtycke fra fylkeslandbruksstyret. Loven gjelder ikke for bykommuner og visse særskilte områder på landet, medmindre Kongen treffer bestemmelse om det. Med nevnte forbehold skal det i hver kommune være et jordstyre som sammen med landbruksselskapet i vedkommende fylke (fylkeslandbruksstyret) på statens vegne skal ta opp arbeidet med å få jordviddene i landet med skog og fjell utnyttet på gagnligst mulige måte for samfundet og de som har jordbruket som yrke. Under arbeidet med å skaffe jord m. v. til nye bruk etc. kan det bli tale om å benytte lovens bestemmelser om statens
forkjøpsrett og om ekspropriasjon. Den som ved det offentliges hjelp erverver jordeiendom overensstemmende med loven, er i 20 år underkastet forskjellige begrensninger i eierrådigheten. Og som hovedregel kan det ikke tas utlegg, avsetning eller arrest i eiendommen. — Loven inneholder forøvrig detaljerte bestemmelser om flertallsvedtak i sameie og sambeite, om sams tiltak i jordbruk og skogbruk, og om vern av dyrket jord m. m.
Om regulering av leie for husrom m. v. er gitt en midlert. lov av 25. juni 1954. Loven bygger på et system med en »basisleie» (som hovedregel den leie som lovlig gjaldt for vedk. husrom dagen før lovens ikrafttreden) og gir detaljerte regler om fastsettelse av basisleie for husrom som tidligere ikke har vært utleid, om alminnelige tillegg til basisleien, om leiefradrag på grunn av endring i leievilkårene, om framleie m. m. Til behandling av saker etter loven opprettes egne kommunale husleienemnder. Hovedregelen er at loven gjelder for kommuner hvor loven om bygningsvesnet helt eller delvis gjaldt 1. jan. 1954. Undtatt fra lovens regler er bl. a. rom som leies ut som ledd i drift av hoteller og pensjonater.
En midlert. lov av 2. desbr. 1955 bestemmer (med en nærmere angitt begrensning) at varigheten av opphavsrett til åndsverker etter loven av 1930 forlenges med 6 år for verker hvis opphavsmann er avgått ved døden innen utgangen av 1955 og hvis vernetid ikke er utløpt ved ikrafttredelsen av den midlert. lov. Denne kommer til anvendelse på verker av norske undersåtter og på fremmede undersåtters verker som første gang er utgitt her i landet, men kan betingelsesvis også gis anvendelse på verker av fremmed lands undersåtter m. v.
Den alm. borgerlige straffelov er endret ved en lov av 3. juni 1955. De viktigste endringer er følgende: 1. Mens loven tidligere bare kjente en form for betinget dom, eksekusjonsutsettelsen, har domstolene nå fått valget mellom å utsette fullbyrdelsen av dommen og å utsette selve fastsettelsen av straffen. 2. Forutsetningene for betinget dom er omformulert, idet det er blitt løsnet på de lovbestemte innskrenkninger i adgangen til å gi betinget dom. 3. Den normale prøvetid ved slik dom er forkortet til 2 år. 4. Det er innført en alm. regel om adgang til å kombinere betinget frihetsstraff og ubetinget bøtestraff. 5. Hvor dommen gjelder flere straffbare handlinger, er det mulighet for å gjøre fengselsstraff for en eller flere av handlingene ubetinget mens dommen ellers blir gjort betinget. 6. Hvor en vesentlig del av den idømte straff er avsonet ved varetekt, kan reststraffen gjøres betinget. 7. Reglene om virkningen av ny lovovertredelse i prøvetiden er gjort mere elastiske.
Rettergangslovene m. v. er endret ved en lov av 26. novbr. 1954. Blandt endringene kan nevnes: Det er foretatt forhøyelser m. o. t. de beløp sakførere må stille sikkerhet for. Forliksrådets domskompetanse er utvidet ved forhøyelse av de beløp som begrenser kompetansen Anke til Høyesterett kan ikke fremmes uten samtykke av kjæremålsutvalget når anken gjelder en formuesverdi under kr. 8.000.—.
Om innkreving av underholdsbidrag m. v. er gitt en lov av 9. desbr. 1955. Loven omfatter først og fremst underholdsbidrag som påhviler noen etter ekteskapslovgivningen og etter lovgivningen om barn i og
utenfor ekteskap, andre pengeytelser som påhviler noen etter lovgivningen om barn i og utenfor ekteskap, og underholdsbidrag fastsatt av domstol i forbindelse med nedstamningssak. Den myndighet som i alm. besørger innkrevingen av slike bidrag, er bidragsfogden på den bidragsberettigedes bosted. Innkreving ved lønnstrekk hos sjømenn i utenriks fart skjer imidlertid gjennom Sentraltrekkontoret for sjømenn. Blandt lovens detaljerte bestemmelser kan merkes § 14 som bestemmer: »Er det gitt pålegg om bidragstrekk hos samme person for flere bidragsberettigede og den sum som kan holdes tilbake ikke er tilstrekkelig til dekning av alle løpende bidrag, deles den etter størrelsen av de enkelte bidrag med mindre det foreligger særlig forhold som gjør en annen fordelingsmåte rimelig. Bidrag til barn over 16 år bør som regel stå tilbake for andre bidrag».
Jens Trampe Broch