Norsk lovgivning 1964

 

Lov av 14. mars 1964 (nr. 2) om revisjon og revisorer pålegger alle bedrifter av en viss störrelse innen handel, håndverk, fabrikkvirksomhet, bergverk og skipsrederi å ha revisjon. Andre grupper av ervervsdrivende, som f. eks. entreprenörer, utövere av hotellvirksomhet og fonds- og aksjemeglere, er pålagt revisjonsplikt uansett störrelsen. — Aksjelovens bestemmelser om revisjon er opprettholdt. Hvis virksomheten er organisert som aksjeselskap, reguleres således revisjonsforholdet av aksjeloven. — Utövelse av revisjonsvirksomhet har tidligere vært et fritt yrke. Fra den nye lovs ikrafttreden må enhver som påtar seg oppdrag som revisor i revisjonspliktig bedrift, herunder aksjeselskap, være registrert revisor eller statsautorisert revisor.
    Sakförerlovgivningen ble endret ved lov av 4. desember 1964. For å kunne utöe advokatvirksomhet kreves det nå minst to års praktisk juridisk virksomhet etter embetseksamen, dog slik at praksiskravet avkortes med ett år for den som har gjennomgått et praktisk-juridisk kurs av minst ett semesters varighet. Tidligere var det intet krav om praksis som vilkår for å utöve sakförervirksomhet. Det er foretatt endringer også i titulaturen; betegnelsene »sakförer» og »overrettssakfører» kan ikke brukes av dem som heretter får bevilling til å praktisere. I stedet er innfört betegnelsen »advokat». — Ordningen med en særskilt pröve for å kunne prosedere for Höyesterett er beholdt, og likeledes kravet om at bare de som har juridisk embetseksamen med beste karakter, kan avlegge pröven. Bestått pröve gir adgang til titelen »höyesterettsadvokat», slik som tidligere.
    Lov av 5. juni 1964 (nr. 2) om sosial omsorg trer i stedenfor forsorgsloven av 1900. Etter den nye lov skal det i hver kommune være et organ (sosialstyret) som skal ha ansvaret for at det sosiale vernet blir samordnet og fungerer etter formålet. Hittil har ansvaret vært delt mellom flere nemnder. — Hjemstavnsinstituttet er opphevet. Administrasjonen er dermed spart for det betydelige arbeid som var en fölge av den tidligere ordning med mellom-kommunal refusjon. Oppholdskommunen skal yte sosialhjelp til den som ikke er i stand til å sörge for sitt livsopphold. Men oppholdskommunen kan henvise den som har bosted i annen kommune, til å söke hjelp der, i den utstrekning dette ikke må antas å være til skade for ham. — Loven tar sikte på en klientbehandling som er i samsvar med nyere prinsipper i sosialt arbeid. Det blir lagt vekt på attföring og familiebehandling.
    Lov av 20. juni 1964 (nr. 1) om enkje- og morstrygd omfatter enker og ugifte mödre og dessuten såkalte »familie-enker», dvs. ugifte kvinner som i lengre tid har vært hjemme p. g. a. nödvendig stell og pleie av foreldre eller andre nære slektninger. Loven setter visse vilkår til botid og bosted i Norge, bl. a. kreves stadig opphold i riket eller fart

på norsk båt de siste 5 år for norsk borger eller utenlandsk flyktning. — Prinsippet for stönadsytelsene er at de i størst mulig grad skal være en hjelp til selvhjelp og sette vedkommende i stand til å forsörge seg selv så langt råd er. Etter loven kan det gis fem forskjellige slags stönader (utdanningsstönad, overgangsstönad, hjelpestönad, engangsstönad og enkepensjon). — Trygden finansieres ved medlemspremier og med premietilskudd fra arbeidsgivere, kommuner og stat som fastsatt for alderstrygdpremien.
    Lov av 19. juni 1964 (nr 14) om avgift på arv og visse gaver avlöser en rekke eldre avgiftslover. Den nye lov bygger på de samme hovedprinsipper som de gamle lover. Av arv skal således fortsatt avgift svares av den enkelte arvings lodd, og av gaver skal avgift som hovedregel svares bare når det foreligger bestemte slektskaps- eller familiebånd mellom giver og mottaker, eller når mottakeren er betenkt i giverens testament. Avgiftsplikten er fortsatt basert på arvelaterens eller giverens tilknytning til Norge gjennom bopel eller norsk statsborgerskap. Arvingens eller gavemottakerens forhold for så vidt er uten betydning. — Den nye lov bryter imidlertid med den tidligere ordning på en rekke punkter. Det er således lempet radikalt på prinsippet om at det uten hensyn til bostedsforholdet skal svares arveavgift av arv og gaver fra norsk statsborger. Norsk borgers faste bopel utenfor riket leder nå under visse forhold til avgiftsfrihet til Norge for arv eller til fradrag i norsk arveavgift ved gaveytelser. — Når det gjelder gaver, er kretsen av de personer som vil bli undergitt avgiftsplikt, utvidet. — Det er innfört avgiftsfrihet for arv og for gaver som er ytet i et kortere tidsrom för giverens död, når midlene tilfaller offentlig godkjent stiftelse eller legat med almennyttig formål, og styret for stiftelsen eller legatet har sete i Norge.
    Beredskapslovgivningen er bygget ut ved lov av 4. desember 1964 om frister og betalingsutsettelse m.v. i særlige tilfelle. Loven gir Kongen fullmakt til — når riket er i krig eller krigsfare eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare — å fastsette at rettergangsfrister og visse andre frister ikke skal löpe eller at de ikke skal löpe ut för etter en viss bestemt tid. Under forhold som nevnt kan Kongen videre gi forskrifter om betalingsutsettelse, om begrensning av pengeuttak i banker og på poststeder og om utsettelse med tvangsfullbyrdelse.
    Lov av 6. mars 1964 (nr. 1) om laksefisket og innlandsfisket har til formål å legge forholdene slik til rette at laksefisket og innlandsfisket kan bli til störst mulig gagn for samfunnet og de enkelte rettighetshavere. Den nye lov har tatt hensyn til det ökte behov for adgang til fiske som de eiendomslöse ferskvannsfiskere (sportsfiskere) har. Loven gir utenlandske sportsfiskere mulighet for å löse fiskekort og utöve sin hobby. — Når det gjelder fiskeretten, fastslår den nye lov som hovedregel det som fra gammel tid har gjeldt i Norge, nemlig at retten tilligger grunneieren. Men det er gjort enkelte innskrenkninger i retten, og grunneiere og andre innehavere av fiskrett er pålagt forskjellige plikter som er nye for dem. — Loven forutsetter at det i en viss

utstrekning eksisterer »fritt fiske» (i visse store innsjöer og dessuten krokfiske i enkelte större elver). Dette fiske kan imidlertid bare utöves mot lösning av fiskekort og i henhold til forskrifter som departementet gir. — Av hensyn til fiskepleien kan etter loven et flertall av fiskeberettigede treffe visse vedtak som er bindende for samtlige fiskeberettigede i bestemte områder. — Det er adgang til ekspropriasjon av rett til fiske til fordel for almenheten. Videre kan den som har enerett til fiske, pålegges å gi andre rett til å fiske mot å löse fiskekort, dersom det ved skjönn godtgjöres at pålegget ikke i urimelig grad nedsetter rettighetshaverens muligheter for fiske i vassdraget. Skjönnet fastsetter prisen på fiskekort; inntekten av fiskekort tilfaller rettighetshaveren.
    Ved lov av 12. juni 1964 (nr. 4) er det foretatt endringer i sjöfartslovgivningen. Endringene har i det vesentlige vært forberedt av Sjölovkomiteen som ledd i det nordiske lovsamarbeid på sjörettens område. — Reglene om begrensning av rederansvaret er endret slik at de svarer til den konvensjon som ble inngått i Bryssel i 1957.
    Lov av 29. mai 1964 (nr. 1) om personnamn avlöser den tidligere navnelov av 1923. Loven er blitt til i nordisk lovsamarbeid, men avviker likevel på flere punkter fra de tilsvarende danske og svenske lover. Adgangen til å gi bevilling til rettsbeskyttede slektsnavn er utvidet noe, og bevilling til mors rettsbeskyttede slektsnavn som ugift vil nå som hovedregel være kurant. Bevilling til rettsbeskyttede navn som er nyttet i ascendens kan i alminnelighet bare gis med samtykke fra samtlige bærere av navnet. — Også etter den nye lov får hustruen regelmessig mannens slektsnavn ved ekteskapsinngåelsen. Hun kan imidlertid melde fra til vigselmannen för vigselen dersom hun fortsatt önsker å nytte sitt slektsnavn som ugift. I særlige tilfelle kan hun også få Justisdepartementets samtykke til fortsatt å nytte et slektsnavn ervervet ved tidligere ekteskap.
    Reglene om mekling i ekteskapssaker er endret ved lov av 5. november 1964. Mekling er nå påbudt også når skilsmisse kreves på grunn av ekteskapsbrudd. — Tidligere kunne mekling foretas bare av prest, forstander eller medlem av forliksrådet; etter lovendringen kan mekling også foretas av person som fylkesmannen har godkjent som meklingsmann, eller mekling kan skje i form av rådgivning ved en godkjent institusjon for familierådgivning. Også ellers er meklingsreglene bygget ut med sikte på at meklingsordningen i större grad enn tidligere kan få reell betydning; de nye regler tilstreber således at begge ektefeller personlig skal delta i meklingen, og at dette skal skje i et felles möte hvor ektefellene er til stede samtidig.
    Lov av 3. april 1964 (nr. 1) om mellomfolkeleg-privatrettslege reglar for lausöyrekjöp er en gjennomföring av Haag-konvensjonen av 15. juni 1955 om den lov som skal gjelde for lösörekjöp av internasjonal karakter. Tilsvarende gjennomföringslover er vedtatt i Danmark, Finnland og Sverige.
    Straffelovens regler om mortifikasjon av ærekrenkelser ble endret ved lov av 23. oktober 1964. Etter nyordningen skal krav om morti

fikasjon avvises når den som har satt fram en beskyldning, tar den tilbake för hovedforhandlingen på en måte som retten finner tilfredsstillende for fornærmede. Dessuten er det gitt regler om mortifikasjon av ærekrenkende beskyldninger som er satt fram under rettergang eller etterforskning. Tidligere var det ikke lovbestemmelser på dette område, og det rådet en del uklarhet. Etter de bestemmelser som nå er gitt skal krav om mortifikasjon avvises når beskyldningen er framkommet i en dom eller annen dommerhandling. Det samme gjelder når beskyldningen er satt fram av et vitne under forklaring i rettsmöte eller for politi eller påtalemyndighet, eller av en part, prosessfullmektig, aktor, forsvarer, oppnevnt sakkyndig eller personundersöker eller av en tjenestemann ved påtalemyndigheten og politiet under rettergang eller etterforskning; i disse tilfelle skal likevel kravet om mortifikasjon ikke avvises når retten finner at den fornærmede bör få sannheten av beskyldningen prövd i mortifikasjonssak mot saksökte eller at uttalelsen ligger utenfor sakens ramme. Uten hensyn til reglene foran kan dog mortifikasjonskravet ikke avvises, når det er satt fram krav om straff for beskyldningen, medmindre straffekravet blir avvist eller forkastet. — Regjeringen fremmet forslag om at krav om mortifikasjon skal avvises også når en beskyldning er satt fram av en offentlig tjenestemann som har hatt plikt til å uttale seg; men dette forslag vant ikke tilslutning i Stortinget. Erling Sandene