Norsk lovgivning 1972
De største lovverk i 1972 er den nye arvelov og loven om atomenergivirksomhet. Videre vil jeg særlig framheve lov om kontroll med markedsføring, loven om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp og den nye bergverkslov.

 

    I. Privatrett
    1. Den nye arvelov 3 mars 1972 nr. 5 avløser den tidligere arvelov av 1854 og loven om uskiftet bo av 1927. De tidligere reglene er imidlertid opprettholdt i hovedtrekkene. Lovens første del gjelder arv etter loven, herunder gjenlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo. Retten til uskifte er utvidd på enkelte punkter, og reglene om arveoppgjør etter uskifte er noe endret. Livsarvingenes pliktdel er fortsatt 2/3 av arvelaterens formue, men det maksimale beløp de har krav på å motta etter pliktdelsreglene er økt betydelig. Det er videre gitt regler om forloddsrett til fordel for barn som ikke har fått sin oppfostring avsluttet ved arvelaterens død. Også reglene om avkorting i livsarvingenes arv er noe endret. Lovens annen del om arv etter testament er stort sett i samsvar med tidligere rett. Reglene om gjensidig testament er dog noe endret, idet det bl. a. er gitt nye regler om sluttoppgjøret etter lengstlevendes død. Lovens tredje del innholder felles regler om rett til arv etter loven og rett til arv etter testament.
    Samtidig ble visse andre lover endret. Såleis gir nå lov 20 mai 1927 om ektefellers formuesforhold ektefellene adgang til å fastsette ved ektepakt at lengstlevende skal kunne sitte i uskifte også med særeie. Reglene i skifteloven 21 februar 1930 om arvingens stilling til boets enkelte eiendeler ble endret vesentlig, og gjenlevende ektefelles uttaksrett i små boer styrket betydelig. Loven trådte i kraft 1 januar 1973.
    2. Lov 22 april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige er endret ved lov 17 mars 1972 nr. 6. Loven medfører endringer i reglene om anbringelse og forvaltning av umyndiges midler. Mindreåriges egen handleevne er dessuten utvidd for mindreårige som har eget hushold, og når det gjelder adgangen til å leie husrom og til å oppta utdanningslån. Også reglene om vergens kompetanse er noe endret, bl. a. er det gjennomført visse lempinger i regelen om at vergen må ha overformynderiets samtykke til gjeldsstiftelse og pantsetting. Det er også foretatt endringer i reglene om regnskapsføring og kontroll for verger og overformynderier.
    3. Lov 24 mars 1972 nr. 11 om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp bestemmer at kjøperen innen en ti dagers frist kan gå fra en avtale om kjøp fra en næringsdrivende, dersom kjøpet gjelder ting til personlig bruk og avtalen er inngått under partenes samtidige nærvær utafor selgerens faste forretningsted. Loven gjelder først og fremst såkalte dørsalg og andre salgsavtaler inngått med en forbruker i dennes bolig eller arbeidsted. Det er ikke adgang til å fravike loven ved avtale til skade for kjøperen, men kjøperen kan ikke gå fra avtalen etter at han har betalt hele

kjøpesummen uten forbehold. Det er gjort til et vilkår for avtalens gyldighet al kjøperen ved avtaleinngåelsen får overlatt et formular som gir forklaring om hans rettigheter etter loven m. m.
    4. I sjøfartsloven er det foretatt visse endringer ved lov 7 april 1972 nr. 13. Endringene gjelder i første rekke bestemmelsene om registrering av skip, derunder rettsvern- og prioritetspørsmål, om partrederi og om pant i skip, men regulerer også endel tilstøtende emner, bl. a. reglene om skips nasjonalitet og heimsted og reglene i tvangsfullbyrdingsloven av 1915 om dekning i skip. De nye regler går dels ut på en modernisering og justering av tidligere bestemmelser, dels er det foretatt en rekke realitetendringer. Skipsregisteret er utvidd til å omfatte også skip under registreringspliktig størrelse, idet det er åpnet adgang til frivillig registrering av disse. Som følge av dette er reglene om båtboken i lov om tinglysing av 1935 opphevd. Når det gjelder registrering av skip under bygging, har man lagt til grunn den konvensjonen som ble vedtatt om disse spørsmål i Brussel 1967. Den viktigste endring i reglene om partrederi er at partredere skal svare solidarisk om ikke annet er avtalt, mens lovens (fravikelige) regel tidligere gikk ut på proratarisk ansvar. Endringene i reglene om pant i skip bygger på Brussel-konvensjonen av 1967 om panterettigheter. Loven er blitt til i samarbeid med de øvrige nordiske land.
    5. Ved en lov 12 mai 1972 nr. 27 om endringer i aksjeselskapsloven 6 juli 1957 er de ansatte gitt medbestemmelsesrett i aksjeselskaper. I selskaper med mer enn 200 ansatte skal det velges en bedriftforsamling på minst 12 medlemmer istedenfor representantskap. To tredeler av medlemmene velges av generalforsamlingen, mens en tredel velges av og blant de ansatte. Bedriftforsamlingen velger medlemmer til styret, treffer avgjørelse i saker som gjelder investeringer av betydelig omfang i forhold til selskapets ressurser, eller rasjonalisering eller omlegging av driften som vil medføre større endring eller omdisponering av arbeidstyrken. I selskaper med mellom 50 og 200 ansatte kan et flertall av de ansatte kreve at en tredel av styrets medlemmer — likevel minst to — skal velges av og blant de ansatte Både når det gjelder bedriftforsamling og styrerepresentasjon, gir loven Kongen adgang til å gi utfyllende forskrifter og til å fravike reglene ved forskrift eller for det enkelte tilfelle.
    Ved forskrifter gitt 24 november 1972 er bestemmelsene om bedriftforsamling og styrerepresentasjon "inntil videre" begrenset til å gjelde selskaper som driver bergverkdrift og industrivirksomhet. Forskriftene gir dessuten regler om vilkåra for unntak og saksbehandlingen ved søknad om at et selskap skal unntas fra reglene om bedriftforsamling og styrerepresentasjon, og regler for valgsystemet.

 

    II. Statsrett
    1. Reglene om stemmerett (restrett) ved stortingsvalg og om stortingsrepresentasjonen (grunnlovens §§ 50, 57, 58 og 59) ble delvis endret ved stortingsvedtak 30 mai 1972 (kunngjort 16 juni 1972).
    Endringene medfører bl. a. at det ikke lenger etter grunnloven er et vilkår for røstrett at vedkommende har fast bopel i riket og opphold der på valgdagen. Reglene om dette skal reguleres ved vanlig lov. Ved lov 11 mai 1973 nr. 22 er i. h. t. denne grunnlovbestemmelse fastsatt at norske statsborgere som på valgdagen er bosatt utafor riket, har røstrett dersom de

noen gang i løpet av de siste 10 år for valgdagen har stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket og etter søknad er blitt manntallført med sikte på valget. Røstrettalderen er fortsatt 20 år, men det skal nå være nok at denne alder fylles før utløpet av valgåret. Det kreves alltså ikke lenger at 20 år er fylt senest på valgdagen.
    Etter endringene lyder grunnlovens § 50 nå slik:

 

    "Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som senest i det Aar Valgthinget holdes have fyldt 20 Aar.
    I hvilken Udstrækning dog norske Borgere, som paa Valgdagen ere bosatte udenfor Riget men opfylde foranstaaende Betingelser, ere stemmeberettigede, fastsættes ved Lov."

 

    (Som det ses, søker man fortsatt å holde fast ved den tradisjonelle språkdrakt fra 1814!)
    Stortingsvalgloven av 1920 § 1 lyder etter endringslov 11 mai 1973 nr. 22 (i samsvar med nevnte grunnlovbestemmelse) slik:

 

    "Stemmeberettiget ved stortingsvalg er norske statsborgere som senest i det år valgtinget holdes vil ha fylt 20 år og som ikke har tapt stemmeretten etter Grunnlovens § 53.
    Norske statsborgere som på valgdagen er bosatt utenfor riket, er dog bare stemmeberettiget når de, foruten å oppfylle foranstående vilkår, noen gang i løpet av de 10 siste år for valgdagen har stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket og etter søknad er blitt manntallsført i anledning av valget.
    Norske tjenestemenn som er ansatt i diplomatiet eller konsulatvesenet og deres husstand, er stemmeberettiget uten hensyn til regelen i annet ledd."

 

    Videre er antallet stortingsrepresentanter økt fra 150 til 155. Formålet er å oppnå bedre samsvar mellom folketallet i et distrikt og antallet representanter i nasjonalforsamlingen. Osloregionens representasjon på Stortinget er etter dette noe styrket.
    De nye regler fikk første gang anvendelse ved stortingsvalget 10 september 1973.
    2. Ved lov 21 april 1972 nr. 20 ble fastsatt at det skulle holdes folkerøsting i spørsmålet om Norge burde bli medlem av De Europeiske Fellesskap.
    Det er på det rene at Stortinget har forfatningsmessig adgang til å beslutte rådgivende folkerøsting avholdt i sporsmål som hører inn under Stortingets sakområde. Det er riktignok ikke uttrykkelig fastslått i grunnloven eller i den alminnelige lovgivning, men følger av sikker konstitusjonell praksis. Det er videre alminnelig antatt at det er forfatningsmessig adgang for Stortinget til å treffe beslutning om rådgivende folkerøsting, enten ved vedtak av Stortinget i plenum eller ved vedtak i lovs form etter den behandlingsmåte som grunnloven foreskriver for formelle lover.
    Det har i Norge tidligere vært holdt fire landsomfattende folkerøstinger i henhold til stortingsvedtak eller formell lov: Folkeavstemningen 13 august 1905 om unionsoppløsning, folkeavstemningen 12 og 13 november 1905 om kongevalget, folkeavstemningen 5 og 6 oktober 1919 om brennvins- og hetvinsforbud og folkeavstemningen 18 oktober 1926 om opprettholdelse av brennvinsforbudet.
    Loven av 21 april 1972 nr. 20 gir regler om hvilket sporsmål som skulle stilles under folkerøstingen, hvem som hadde røstrett, tidspunktet for røst

ningen osv.

 

    III Forvaltningsrett og næringslovgivning
    1. Lov 12 mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet inneholder en kodifikasjon av regler om atomanlegg og atomsubstans. Loven gir regler om konsesjonplikt for den som vil oppføre, eie eller drive atomanlegg eller eie, framstille, lagre m. m. atomsubstans. Den etablerer en særskilt tilsynmyndighet, Statens Atomtilsyn, som skal føre kontroll med oppføring og drift av atomanlegg. Loven har ellers regler om plikter som hviler på eier og innehaver av atomanlegg.
    Andre viktige regler i loven gjelder erstatningansvaret for skade voldt ved atomulykker. Reglene her bygger på internasjonale konvensjoner (Pariskonvensjonen av 1960 og Tilleggkonvensjonen av 1963 til utfylling av Pariskonvensjonen, begge med endringer av 1964). Innehaveren (operatøren) av vedkommende atomanlegg har objektivt erstatningansvar for atomskade voldt ved atomulykke i sitt anlegg eller under transport av atomsubstans fra anlegget. Ansvaret er begrenset i beløp (i alminnelighet til 70 millioner kroner) og i tid (til 3 år etter at skaden oppsto, senest 10 etter ulykken). Erstatningkrav kan i alminnelighet ikke reises mot noen annen enn innehaveren av vedkommende atomanlegg eller dennes forsikringsgiver eller garantist (kanalisering av ansvaret). Dette gjelder uansett om em annen har utvist skyld ved skadevoldingen. Det er innført obligatorisk ansvarsforsikring eller garanti, til dels etter mønster av trafikkforsikringen. Dessuten er det regler om supplerende statsansvar, dels en subsidiær statsgaranti for at innehaverens ansvar blir oppfylt, dels tilleggytelser av statsmidler utover ansvarbeløpet på 70 mill. kroner, dels statsansvar for visse seinskader opp til 30 år etter atomulykken. Forholdet til utlandske atomanlegg og ulykker i utlandet er nøye regulert. For katastrofeskader skal gjelde en poolordning med deltakelse av de stater i OECD (ENEA) som har sluttet seg til Tilleggkonvensjonen av 1963 (ennå ikke i kraft) til utfylling av Pariskonvensjonen.
    Loven inneholder også bestemmelser bl. a. om offentlige sikringstiltak, registrering av skader, kontroll med fredelig utnytting av atomenergi, forkjøps- og rekvisisjonsrett og en fullmaktbestemmelse om at reglene kan utvides til å gjelde atomdrevne transportmidler.
    2. Den internasjonale konvensjon 29 november 1969 om inngrep på det frie hav i tilfelle av oljeforurensing er gjennomført i norsk rett ved lov 16 juni 1972 nr. 46. Loven gir Kongen (regjeringen) myndighet til å iverksette slike tiltak som det er heimel for i konvensjonen, og til å gi nærmere forskrifter om tiltakene.
    3. Lov 16 juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring avløser lov (7 juli 1922 nr. 11) om utilbörlig konkurranse. Kap. I har en alminnelig bestemmelse om at det i næringsvirksomhet ikke må foretas handlinger som strider mot god forretningskikk næringsdrivende imellom eller som er urimelige i forhold til forbrukere. Dessuten gis nærmere regler bl. a. om villedende forretningsmetoder, utilstrekkelig vegledning, tilgift, gaver til ansatte og etterlikning av andres produkter. Reglene innskjerper sannhetskravet og opplysningsplikten i reklamen, samtidig som visse reklameformer forbys totalt. Enkelte av de nye bestemmelsene tar sikte på å beskytte forbrukerne, mens andre bestemmelser bare gjelder i forholdet

mellom næringsdrivende.
    Loven forbyr bl. a. å utnytte forbrukernes mangelfulle erfaring eller kunnskaper eller å trekke inn uvedkommende forhold på en urimelig måte. Videre er det ikke tillatt å nytte betegnelsen "garanti" eller liknende om kontraktbestemmelser som innskrenker mottakerens rettigheter sammenliknet med den rettsstilling han ville hatt uten "garantien", f. eks. etter kjøpslovens regler. Forbudt er det også å gi tilleggytelse til en vare eller tjeneste når det ikke er noen naturlig sammenheng mellom ytelsene — såkalt tilgift. Likeså er det nå forbud mot lotterier m. m. som settes i verk for å fremme salget av en vare eller tjeneste.
    For å beskytte forbrukerne instituerer lovens kap. II et markedsråd og en forbrukerombudsman. Markedsrådet kan forby handlinger i strid med noen bestemmelse i kap. I når hensynet til forbrukerne tilsier dette. Forbrukerombudsmannen skal føre tilsyn med at de bestemmelser i kap. I som er av betydning for forbrukerne blir fulgt, og kan eventuelt bringe saken inn for Markedsrådet dersom forsøk på en minnelig ordning ikke fører fram.
    4. Lov 16 juni 1972 nr. 57 om regulering av deltakelsen i fisket fastsetter konsesjonplikt ved erverv av fiskefartøyer og avløser på dette punkt tilsvarende bestemmelser i den tidligere lov (20 juni 1956 nr. 8) om eigedomsretten til fiske- og fangstfarkostar. Nytt er at loven gir Kongen fullmakt til å bestemme at ombygging og endring av fiskefartøyer bare kan skje med departementets tillatelse. Videre gir loven Kongen fullmakt til å innføre konsesjonplikt for deltakelse i fiske og til å fastsette største tillatte fangstkvantum og hvordan dette skal fordeles på deltakerne i fisket. Det kan skje som ledd i nasjonale eller internasjonale tiltak for å hindre overbeskatning av fiskebestandene eller for å sikre forsvarlig teknisk og økonomisk utbygging av fiskeflåten og rasjonell utnytting av fiskeressursene.
    5. Visse regler i trygdelovene er endret ved lov 16 juni 1972 nr. 60. Endringene medfører bl. a. rett til alderspensjon fra fylte 67 år mot tidligere 70 år og en utviding av adgangen til førtidspensjonering fra fylte 64 år. Etter lov 15 desember 1972 nr. 78 (om endringer i lov 7 desember 1956 nr. 2 om arbeidervern og lov 19 desember 1958 nr. 3 om arbeidsvilkår for arbeidarar i jordbruket) har imidlertid ansatte mellom 67 og 70 år samme vern mot oppsiing som andre.
    6. Lov 16 juni 1972 nr. 64 om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m. v. har til formål, ved opprettelse av helsestasjoner, å forebygge sykdommer og skader blant barn og å fremme deres fysiske og psykiske helse. Kommunen, eventuelt fylkeskommunen, plikter å etablere helsestasjoner i samsvar med de planer som er godtatt av Kongen og vedtatt av fylkestinget. Loven gir dessuten regler om organisasjon m. m.
    7. Den nye bergverkslov 30 juni 1972 nr. 70 avløser lov 14 juli 1842 angående bergverksdriften. Den gjelder mutbare mineraler og gir bestemmelser om skjerping, muting og utmål, om avståing av grunn og rettigheter, om avgift til grunneieren og årsavgift til staten, om tilsyn med undersøkelsesarbeider og gruvedrift, om skjønn, om bergmestere og om tinglysing. Loven fastslår som utgangspunkt at enhver har rett til å søke etter, mute og få utmål på forekomster av mutbare mineraler på egen eller andres grunn.
    8. En endring (28 juli 1972 nr. 72) i luftfartsloven av 1960 setter forbud mot luftfart med overlydshastighet innafor norsk område. Kongen kan når

særlige grunner taler for det — eventuelt på bestemte vilkår — dispensere fra forbudet. Overtreding av forbudet eller av de vilkår som i tilfelle er satt, straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år.

 

    IV. Strafferett
    1. En gammel lov 20 juni 1891 nr. 1 om Indskrænkning i Anvendelsen av legemlig Revselse ble opphevd ved lov 25 februar 1972 nr. 3. Opphevingen medforer at det ikke lenger er noen særskilt heimel for kroppslig avstraffelse som ledd i oppdragelsen av barn. Vurderingen av legemskrenkelser overfor barn må heretter skje etter straffelovgivningens alminnelige regler.
    2. I den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 nr. 10 er det gjort enkelte endringer ved lov 14 april 1972 nr. 15. Endringene gjelder bl. a. reglene om foreldelse av adgangen til å ilegge straff og foreldelse av adgangen til å fullbyrde straff som er ilagt. Dels er foreldelsesfristenes lengde endret, dels er det på enkelte punkter skapt mer entydige regler. — Loven inneholder også endringer i reglene om formueforbrytelser, bl. a. er bestemmelsene om minstestraff for gjentatt grove formueforbrytelser opphevd.
    3. Straffeloven av 1902 er videre blitt endret ved en lov 21 april 1972 nr. 18. Denne lov opphever straffebudene mot homoseksuell omgang mellom menn (homoseksuell omgang mellom kvinner var heller ikke tidligere straffbar), mot seksuell omgang med dyr og mot konkubinat. Samtidig ble strafferammen for ulovlig omsetning av narkotika forhøyd fra 6 til 10 år.
 

Stein Rognlien