Norsk lovgivning 1982
I 1982 er det vedtatt få lover som kan antas å være av interesse i nærværende oversikt over lovgivningen i Norge det siste året. Det vises til punkt 1—4 nedenfor.
    I tillegg kan nevnes at lov 26 mars 1982 nr. 3 opphevet ordningen med at det offentlige velger flertallet av medlemmene i representantskapet i en forretningsbank. Aksjonærene har etter dette igjen fått flertallet i forretningsbankenes styrende organer, slik situasjonen var tidligere før lovreformen i 1977.
    Ved lov 26 mars 1982 nr. 7 ble også den nye planleggingsloven av 5 juni 1981 nr. 49 opphevet, jfr. oversikten over norsk lovgivning i Svensk Juristtidning 1982 side 762. Det er satt ned et utvalg som har fått i oppdrag å videreføre utredningsarbeidet på dette området, særlig med sikte på å utrede alternativer til planleggingslovens bestemmelser om generelt plankrav.

 

1. Privatrett
1.1 Lov 11 juni 1982 nr. 49 om endringer i skifteloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 50 (1981—82) og Innstilling til Odelstinget nr. 75 (1981—82)

 

Fordelingen av boet etter en avdød kan skje av arvingene selv (privat skifte) eller av skifteretten (offentlig skifte). I en del tilfelle er det påbudt at skifte skal skje offentlig. Det gjelder som hovedregel dersom ikke alle arvingene overtar ubegrenset ansvar for avdødes forpliktelser. Regelen er i første rekke begrunnet med hensynet å verne interessene til avdødes kreditorer. Lovendringen innebærer at i dødsboer hvor brutto aktiva har "liten verdi" vil det kunne skiftes privat dersom minst én av arvingene påtar seg å dekke utgiftene til begravelse og avdødes forpliktelser begrenset til brutto aktiva i boet.
    Offentlig skifte skal som hovedregel dessuten skje dersom en av arvingene er umyndig. Unntaket nevnt foran vil imidlertid også få anvendelse hvor det blant arvingene er en umyndig person. Videre innebærer lovendringen at det

 

også i dødsbo hvor aktiva ikke kan regnes for å ha "liten verdi", blir en utvide tadgang til å skifte privat selv om en av arvingene er umyndig. Tidligere kunne privat skifte skje dersom den umyndiges arvelodd ble antatt å ligge under kr. 5 000 og det i boet fantes myndige arvinger som overtok ubegrenset ansvar for avdødes forpliktelser. Etter lovendringen gjelder ikke lenger noen øvre beløpsgrense for arvelodden til den umyndige arvingen. Den umyndiges interesser skal sikres ved at skifteretten før boet overgis til privat skifte, plikter å kartlegge boets aktiva og passiva, samt gjøre overformynderiet kjent med saken. (Dersom en umyndig person har formue over et visst beløp, skal forvaltningen av midlene skje av overformynderiet.)

 

2. Forvaltningsrett
2.1 Lov 11 juni 1982 nr. 47 om endringer i offentlighetsloven
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 4 (1981—82) og Innstilling til Odelstinget nr. 40 (1981-82)

 

Almenhetens rett til å gjøre seg kjent med forvaltningens saksdokumenter er regulert i offentlighetsloven av 19 juni 1970 nr. 69. Utgangspunktet er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige hvis det ikke er gjort unntak i eller i medhold av lov. De viktigste unntaksbestemmelsene er gitt i offentlighetsloven selv. Dels er det gjort unntak for dokumenter etter deres art, f. eks. interne saksdokumenter, og dels etter deres innhold, f. eks. fordi de inneholder opplysninger undergitt taushetsplikt.
    På bakgrunn av erfaringene med praktiseringen av offentlighetsloven ble det ved lov 11 juni 1982 nr. 47 foretatt en rekke endringer i lovens bestemmelser. I det vesentlige dreier det seg om en klargjøring av punkter som tidligere har vært ansett som tvilsomme. Men siktemålet med endringsloven var også å stramme inn lovens unntaksbestemmelser og dermed styrke offentlighetsprinsippet.
    Unntaksbestemmelsene i offentlighetsloven innebærer ikke noe forbud mot at dokument, f. eks. et internt arbeidsdokument, likevel gjøres offentlig tilgjengelig — såkalt meroffentlighet. Dokumenter som inneholder opplysninger undergitt taushetsplikt, kan dog ikke legges fram når det vil være i strid med taushetsplikten. Lovens ordning på dette punkt ble ofte misforstått i praksis idet offentlighetslovens unntaksbestemmelser ble ansett som forbud mot offentlighet. Etter endringsloven er det nå klarere presisert i loven at unntaksbestemmelsene ikke innebærer noe forbud mot helt eller delvis offentliggjøring så lenge dette kan skje uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.
    Bestemmelsene om unntak for interne dokumenter er endret med sikte på å gi dem samme omfang som den tilsvarende unntaksbestemmelsen i forvaltningslovens (fvl.) § 18 annet ledd (som gjelder en parts rett til å få se dokumentene i egen sak). Det er presisert at dokumenter i forbindelse med høring av lover, forskrifter og lignende generelle saker ikke kan unntas etter denne bestemmelsen.
    De tidligere unntakene i offentlighetsloven for dokumenter som inneholder opplysninger om personlige forhold og om drifts- og forretningshemmeligheter er fjernet. Her vil det nå være de generelle bestemmelsene om taushetsplikt i fvl. § 13 flg. som regulerer i hvilken utstrekning dokumenter kan unntas fra offentlighet for å verne privatpersoner.
    Det er bare de taushetsbelagte opplysninger som er unntatt fra offentlighet.

 

Dokumentet for øvrig vil normalt være offenidig, når ikke disse delene gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet eller de unntatte opplysninger utgjør den vesentlige del av dokumentinnholdet.
    Offentlighetsloven gir rett til å få se forvaltningens saksdokumenter. Uttrykket "saksdokument" omfatter ikke opplysninger som er lagret ved hjelp av elektronisk databehandling. Derimot vil en tekstutskrift av slikt materiale være dokument i lovens forstand. Heller ikke personregisterloven av 9 juni 1978 nr. 48 gir almenheten noen alminnelig rett til innsyn i registre hvor personopplysninger er lagret eller bearbeidet ved elektroniske hjelpemidler. (Men enhver vil vanligvis ha krav på å få opplyst hvilke opplysninger om en selv som er i et slikt register.) Kongen har imidlertid fått fullmakt til å gi forskrifter om anvendelse av offentlighetslovens dokumentbegrep på materiale som er utarbeidet, overført eller lagret ved hjelp av elektronisk databehandling. Det er satt ned en arbeidsgruppe som skal se nærmere på dette spørsmålet og lage utkast til eventuelle forskrifter.

 

3. Strafferett
3.1 Lov 11 juni 1982 nr. 56 om endring i straffeloven (straffebestemmelse mot grove voldsskildringer i film eller videogram eller på fjernsyn)
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 54 (1981—82) med Straffelovsrådets utredning av 30 april 1981 som vedlegg, og Innstilling til Odelstinget nr. 61 (1981—82)

 

Straffeloven av 1902 har fått en ny straffebestemmelse som retter seg mot grove voldsskildringer i film eller videogram eller på fjernsyn. Bestemmelsen er tatt inn som ny § 382.
    Paragrafen setter for det første straff for utilbørlig bruk av grove voldsskildringer i film eller videogram. (Se nedenfor om fjernsynssendinger.) Uttrykket film dekker alle levende bilder. Tillegget videogram er strengt tatt unødvendig, men er tatt med for å unngå tvil og gjøre bestemmelsen mer informativ. I forarbeidene er videogram definert som lyd- eller billedprogram som er spilt inn på bånd eller plate, og som kan vises i en TV-mottaker eller på en særlig billedskjerm.
    Film og videogram som vises offentlig, må godkjennes på forhånd av Statens Filmkontroll. Det er derfor gjort unntak for film og videogram som er godkjent av Filmkontrollen. Videogram som inneholder grove voldsskildringer vises imidlertid i praksis som regel privat og vil sjelden ha vært forelagt Filmkontrollen for godkjennelse til offentlig visning.
    For øvrig faller utenfor straffebestemmelsen rent verbale voldsskildringer, likeledes tegneserier og enkeltstående bilder.
    Straffebestemmelsen rammer omsetning av film og videogram "der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer". Det avgjørende er den bruk som er gjort av voldsskildringen, ikke voldsskildringens karakter i seg selv, jfr. uttrykket "utilbørlig bruk". Det er den spekulative utnyttelse av interessen for vold som underholdning som ønskes rammet, noe som er presisert ved at voldsskildringen må ha skjedd i underholdningsøyemed. En voldsskildring vil kunne falle utenfor bestemmelsen om den skjer i en kunstnerisk sammenheng eller som ledd i en seriøs dokumentarskildring, mens resultatet vil kunne bli et annet om den blir brukt i underholdningsøyemed. Det må ellers foretas en helhetsvurdering av voldsskildringen. Ved

 

siden av grovheten vil det også kunne legges vekt på om skildringen er langsom, bruk av nærbilde, hvor virkelighetsnær skildringen er osv.
    Trussel om vold er ikke uttrykkelig nevnt. Men bestemmelsen vil ramme tilfelle hvor skildringen gjengir en trussel om vold som i seg selv må regnes som en voldsskildring. I den forbindelse er i forarbeidene nevnt som eksempel et program kalt "Motorsagsmassakren" som klart vil rammes av bestemmelsen "selv om det ikke flyter en dråpe blod". Også scener hvor dyr utsettes for grov mishandling vil rammes, dog uten at man har funnet grunn til å presisere det i loven.
    I forarbeidene er det for øvrig presisert at hovedformålet med bestemmelsen er at det gis muligheter for å gripe inn overfor de virkelig grove og spekulative voldsskildringer.
    Den straffbare handlingen er beskrevet som "utgir eller frembyr til salg eller leie" film eller videogram som nevnt foran. Både produsent og omsetningsledd rammes av bestemmelsen. Det er ikke nødvendig at det faktisk har funnet sted salg eller leie. Det er nok at et videogram er frembudt, f. eks. utstilt i en butikk. Også import omfattes av bestemmelsen. Omsetningen må imidlertid ha skjedd "i ervervsvirksomhet", d. v. s. innen en virksomhet som har økonomiske formål. Privat utlån omfattes ikke.
    Bestemmelsen er ikke begrenset til omsetning av film eller videogram til barn og ungdom. Et viktig siktemål ved bestemmelsen er riktignok å beskytte barn og ungdom, men for å gjøre vernet effektivt anså man det nødvendig å gjøre bestemmelsen generell. På grunn av at det er tale om spekulasjonsprodukter uten noen positiv verdi, så man heller ingen betenkeligheter i å forby omsetning til voksne.
    Det er ikke straffbart å kjøpe videogram med grove voldsskildringer, heller ikke å se videogram eller å vise fram til andre videogram med grove voldsskildringer. Den som er ansvarlig for framvisning av grove voldsskildringer i private videoklubber, kan derfor ikke straffes etter bestemmelsen.
    Straffebestemmelsen rammer også den som gjør utilbørlig bruk av grov evoldsskildringer i fjernsynssending. Norsk Rikskringkastings fjernsynssendinger omfattes av bestemmelsen. Det er ikke noe vilkår at det foreligger kringkasting, d.v. s. at sendingen er egnet til å mottas direkte av almenheten. Også fjernsynssending til f. eks. beboerne i en leiegård vil kunne rammes av straffebestemmelsen.
    Når det ellers gjelder bestemmelsens anvendelse på fjernsynssending, vises til det som er sagt foran. Det er imidlertid ikke noe vilkår at sendingen har skjedd i ervervsvirksomhet. Også et fjernsynsselskap som drives på ideell basis, vil rammes om det sender grove voldsskildringer.
    Bestemmelsen gjør unntak for den som bare har deltatt i den tekniske virksomheten i forbindelse med fjernsynssendingen.
    Straffebestemmelsen gjelder videre den som gjør utilbørlig bruk av grove voldsskildringer i formidling av fjernsynssending i Norge. Også her er det gjort unntak for teknisk personale. Dette unntaket vil omfatte kabelfjernsynsselskap som bare videresender fjernsynsprogram til sine abonnenter i samme øyeblikk som selskapet selv mottar programmet over sin antenne. Dette er det vanlige ved formidling av svensk fjernsyn til norske seere. Noe annet gjelder dersom kabelfjernsynsselskaper kjøper programmer som de selv sender ut eller om de gjør opptak av et fjernsynsprogram og sender dette til abonnentene på et senere tidspunkt. Her vil ansatte i kabelfjernsynsselskapet kunne straffes dersom programmet har et innhold som strider mot straffebestemmelsen.

 

    Straffebestemmelsen rammer både den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsen, likeledes medvirkeren. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.
    I praksis vil det ofte kunne bli aktuelt med inndragning av både film og videogram som inneholder grove voldsskildringer som er straffbare etter bestemmelsen, samt inndragning av fortjeneste som er oppnådd ved den straffbare omsetningen. De vanlige reglene om inndragning i straffeloven vil gjelde her.
    I forbindelse med at straffebestemmelsen ble gitt, berørte man også spørsmålet om innføring av en ordning med registrering/konsesjon for omsetning av videogram. Dette vil med det første bli vurdert nærmere i forbindelse med utredningen fra Kinolovutvalget. Man tar ellers sikte på å etablere et samarbeid mellom myndighetene og bransjen bl. a. med sikte på selvsensur, et faglig utvalg, "vær-varsom-plakat" og merking av kassetter.

 

4. Prosess
4.1 Lov 17 desember 1982 nr. 88 om endringer i lov 1 juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker m. m. (overskjønn og saksomkostninger)
Forarbeider: Odelstingsproposisjon nr. 62 (1981—82) og Innstilling til Odelstinget nr. 9 (1981-82)

 

For visse saker, bl. a. fastsetting av erstatning ved ekspropriasjon, er det gitt særlige regler om hvordan de skal behandles av domstolene. Reglene finnes i skjønnsloven av 1 juni 1917 nr. 1. Større skjønnssaker blir normalt behandlet av herreds/byretten som første instans, men med et dominerende legmannsinnslag. I den enkelte sak settes retten (skjønnsretten) med normalt 4 skjønnsmenn (legfolk) og fagdommeren. Etter en lovendring i 1973 ble adgangen til å få overprøvet en avgjørelse av skjønnsretten begrenset. Det kunne bare ankes over feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Anken gikk til lagmannsrett og eventuelt videre til Høyesterett. Skjønnsrettens bevisbedømmelse og rent skjønnsmessige verdsettinger kunne ikke overprøves av overordnet domstol. Tilsvarende gjaldt for skjønn som ble styrt av lensmannen (såkalt lensmannsskjønn).
    Den begrensede adgangen til overprøving i skjønnssaker har i de senere år vært gjenstand for stor diskusjon. De borgerlige partiene har, særlig ut fra rettssikkerhetshensyn, gått inn for at et skjønn igjen skulle kunne bli gjenstand for full overprøving. Dette ble gjennomført ved lov 17 desember 1982 nr. 88. Overskjønn over rettslig skjønn hører under lagmannsretten som i den enkelte sak normalt vil bli satt med én lagdommer og 4 skjønnsmenn.
    Ved lovendringen ble det også gjort enkelte endringer i reglene om hvem som skal betale omkostningene ved den enkelte skjønnssak. Ved overskjønn i ekspropriasjonssaker vil utgangspunktet være at saksøkeren (eksproprianten) på samma mått som ved underskjønnet skal erstatte saksøkte nødvendige utgifter, herunder utgifter til advokathjelp, i anledning av skjønnssaken. Men er overskjønn begjært av saksøkte (ekspropriaten) alene, vil han bare få dekket sine utgifter dersom han enten oppnår en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet eller retten finner at han hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Bakgrunnen for denne regelen er i første rekke ønsket om å redusere antallet overskjønnsbegjæringer som tidligere (før lovendringen i 1973) lå meget høyt. Det ble da begjært overskjønn i opptil 50 % av sakene.
 

Erik Keiserud