De nordiske domstolene og Den europeiske menneskerettskonvensjon
Av høyesterettsdommer JENS EDVIN A. SKOGHØY
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har hatt betydelig innvirkning på norsk rett. Siden 2000 finnes det en rekke eksempler på at Norges
Høyesterett på grunnlag av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har tilsidesatt eller omfortolket norske rettsregler. Denne artikkelen er todelt. Først behandles hvilken metode norske domstoler benytter ved anvendelsen av EMK. På dette punkt skjedde det et "paradigmeskifte" i 2000. Før 2000 praktiserte norske domstoler en høy terskel for å tilsidesette norsk rett på grunnlag av EMK. Siden 2000 har Høyesterett ved tolkingen av EMK benyttet samme metode som EMD. Etter at metoden er behandlet, gjennomgår forfatteren noen praktisk viktige eksempler på at norsk rett er blitt tilsidesatt eller endret på grunn av EMK. Dette gjelder ikke bare innenfor prosessretten, men også innenfor materiell rett. Etter forfatterens syn går EMD av og til for langt i å overprøve nasjonale myndigheters vurderinger.
1. Innledning
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt i 1950 og trådte i kraft 3 september 1953 etter at ti stater hadde ratifisert den. Norge ratifiserte konvensjonen i 1952. Danmark, Sverige og Island ratifiserte i 1953 og Finland i 1990. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) ble opprettet i 1959, men de første årene var det få saker som ble brakt inn for domstolen. Det var først etter at EMD på siste halvdel av 1970-tallet påtok seg en aktivt rettsutviklende rolle, at konvensjonen fikk praktisk betydning for de nordiske land. Den første avgjørelsen hvor EMD eksplisitt uttaler at den ikke bare anvender, men også utvikler EMK, er dom 25 april 1978 i saken Tyrer mot Storbritannia. Det er i denne dommen at EMD kom med den senere ofte siterte uttalelse om at EMK
“is a living instrument which, …, must be interpreted in the light of presentday conditions”.
Den første dom av EMD som viste at EMK kunne få praktisk betydning for norsk rett, var dom 24 november 1986 i saken Unterpertinger mot Østerrike. Denne dommen gjelder adgangen til å lese opp under hovedforhandlingen i en straffesak forklaringer som vitner under etterforskningen har avgitt for politiet. Dommen ble lagt merke til i samtiden, og norsk rettspraksis ble forholdsvis raskt innrettet i samsvar med denne. Det finnes imidlertid en tidligere dom som ikke ble lagt merke til i samtiden, men som i ettertid har fått stor