NORSK JURIDISK LITTERATUR 1939—1941.

 

    De tre år som er gått siden forrige litteraturoversikt (SvJT 1939s. 349), kan neppe sies å ha gitt noe rik host, rent kvantitativt sett, men kan allikevel fremvise en rekke arbeider av stor interesse på forskjellige felter.
    Noen rettsfilosofisk litteratur har Norge igrunnen aldri hatt. Og etter HAGERUPS død har diskusjonen om rettsfilosofiske spørsmål tørketomt rent helt inn, i eiendommelig kontrast til stillingen på den annenside av Kjølen. Tiden får vise om professor CASTBERGS lille bok, »Rettsfilosofiske grunnspørsmål» (1939), vil innlede noen forandring i såmåte. Forf., som ved fakultetet representerer forfatnings-, forvaltningsog folkeretten, står i opposisjon til Uppsalaskolen og Ross, og forsvarer den tradisjonelle oppfatning av rettens vesen: Forestillingen om rettsordenen som et system av bindende normer er for ham et nødvendig postulat for enhver rettstenkning. Boka har gitt anledningtil en hårdhendt kritikk fra Ross i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1940s. 281, jfr. hermed Castberg sammesteds 1941 s. 121, jfr. også SvJT 1941 s. 302.
    Også RAGNAR KNOPHS posthume verk, »Rettslige standarder» (1939), drøfter rettslærens alminnelige problemer, nærmere bestemt visse sider av rettskildeproblemet. I tre avhandlinger drøftes først selve standardbegrepet og de generelle problemer som knytter seg til lovgivningensbruk av standarder; dernæst forbudet i grunnlovens § 97 mot å gilover tilbakevirkende kraft, en forskrift som etter forf.s mening barekan forståes som en standard, rettet mot den tilbakevirkning som virkerurettferdig eller vilkårlig; endelig problemet ikke-bruk av rett, hvor han forsøker å formulere en »passivitetsstandard». Som alt Knophhar skrevet, er også dette arbeid stimulerende lesning, mens meningeneer noe delte om holdbarheten av de synspunkter forf. gjør gjeldende. Jeg nøyer meg med å vise til Karlgrens anmeldelse i SvJT 1940 s. 527og Hults tiltredelses forelesning, »Regel, standard och skön», i Festskriftet for Stjernberg.
    Av GUSTAV HEBER, »Norske rettsreglers historie» er utkommet del VII—IX (1939), og etter sluttbemerkningene å dømme er verket dermedfullført. Det har etter forf.s utsagn ikke vært hans mening å skrive enlærebok i emnet — rettshistorien har etter hans oppfatning bare verdisom lesestoff, ikke som lærestoff —; men han har valgt ut til nærmere

behandling emner av kulturhistorisk interesse, som tidligere ikke har fått en tillfredsstillende behandling eller hvor han hadde avvikende meninger å gjøre gjeldende. Arbeidet utmerker seg ved stor dristighet og mangel på respekt for sine forgjengeres resultater (jfr. SvJT 1938 s.584). Dets historiske kvalitet savner jeg forutsetninger for å bedømme.
    Innenfor privatretten har vi fått systematiske fremstillinger av forsikringsretten ved professor Th. GRUNDT, av erstatningsretten ved høyesterettsadvokat J. ØVERGAARD Og av obligasjonsrettens alminnelige del ved professor C. J. ARNHOLM.
    Professor GRUNDTS statelige »Lærebok i norsk forsikringsrett» (1939)er i virkeligheten like meget en håndbok som en lærebok i forsikringsrettens alminnelige del, og har allerede vunnet seg en høy stjerneblant praktikere. Verket, som er anmeldt av Karlgren i TfR 1940 s.518, er den første systematiske fremstilling av norsk forsikringsrettsiden forsikringsavtalelovens tilkomst. Identifikasjonsspørsmålet er vieten særlig inngående omtale.
    J. ØVERGAARD, »Norsk erstatningsrett 1» (1941) er første del av en ny og omfattende fremstilling av erstatningsretten, med særlig vekt pårettspraksis. Boka er fullført i år og vil bli nærmere omtalt i næsteoversikt.
    C. J. ARNHOLMS forelesninger over »Alminnelig obligasjonsrett» erutgitt i to stensilerte hefter (1941) og tar utelukkende sikte på universitetsundervisningen, hvor de avløser STANGS kontratrykte og nå foreldede forelesninger. Arbeidet faller således utenfor det som vanligviser gjenstand for litterær omtale, og forf. erklærer selv i forordet atdet vil vare lenge før han blir istand til å levere en trykkferdig fremstilling. Da der ikke foreligger noen trykt fremstilling i emnet siden AUBERT i 1892 ga ut en forøket og omarbeidet utgave av HALLAGERS obligasjonsrett fra 1860, sier det seg imidlertid selv at professor Arnholms fremstilling også for andre enn studenter vil være av den størstenytte.
    Under titelen »Streiftog i obhgasjonsretten» (1939) har samme forf. tatt opp til inngående monografisk behandling de to emner kompensasjon og condictio indebiti. Arbeidet er utførlig anmeldt av Karlgren i SvJT 1940 s. 331 og av Ussing i TfR 1939 s. 172.
    »Synspunkter i og utenfor erstatningsretten» (1939) kaller direktør DAGFINN DAHL en samling av mindre avhandlinger av forsikringsrettslig og  erstatningsrettslig innhold. I lett kåserende form, sterktkrydret med aforismer og paradokser av egen og fremmed tilvirkning, legger forf. fram en erfaren, men fordomsfri forsikringsmanns syn påproblemer som »Stat og Forsikring», »Bør det ved lov forbys forsikringsselskapene å yde full erstatning», »Voldgiftsklausul i poliser» o. fl.Høyest når forf.s fremstilling kanskje i samlingens siste avhandling, »Uærbødige bemerkninger om et ærverdig problem», hvor det er påliteligheten av de menneskelige utsagn, ikke minst de sakkyndige erklæringer og deres forhold til »oppdragets suggestive makt», som tas opptil drøftelse. Arbeidet er utførlig anmeldt av Hult i TfR 1939 s. 419.

    Høyesterettsadvokat A. STØYLEN behandler emnet »Separasjon og skilsmisse etter norsk rett» (1939). Arbeidet omfatter også spørsmålsom står i nær sammenheng med separasjon og skilsmisse, såsom underholdsbidrag og barnefordeling, og hensikten med boka harvært, foruten å gi en fremstilling av emnet tilpasset endringsloven av 25. juni 1937, å gjøre lettere tilgjengelig den rike praksis, særlig av administrativ art, som er vokset fram siden loven om inngåelse og oppløsningav ekteskap av 31. mai 1918 trådte i kraft.
    Dispachør P. GJERULLS »Havari grosse. På grunnlag av York-Antwerpen-reglene av 1924 og norsk rett» (1940) er i første rekke beregnet som praktisk oppslagsbok for skibsredere, skibsførere og assurandører ogsom lærebok for dispachøreksamen, men har sikkert atskillig å siogså sjørettsjuristen.
    Av K. ØSTBERGS samlinger av »Norsk bonderett» er i 1939 utkommet bind XII. Forf.s død har satt stopp for denne flittige samlervirksomhet, som dog kanskje har hatt større kulturhistorisk enn juridisk interesse.
    Det fortjener også å nevnes at 3dje, betydelig endrede og utvidede utgave av GJELSVIKS »Innleiding til rettsstudiet» (1939) er blitt fullført etter forf.s død.
    Innenfor strafferetten skjedde i 1941 det usedvanlige at to monografier så dagens lys i samme år, G. ASTRUP HOEL, »Delagtighet i forbrydelser», og J. ØVERGAARD, »Det straffbare bedrageri etter norskrett». De to arbeider gir uttrykk for to diametralt motsatte forfatterpersonligheter. Øvergaards avhandling om bedrageri er en ytterst nøktern, noe tradisjonell og blodløs analyse av straffelovens bestemmelser.Astrup Hoel, som karakteristisk nok har gitt sitt arbeid undertitelen »Et sort blad av den norske kriminalret», opptrer derimot her somså ofte ellers som refser og reformator. Først redegjør han for delegislative synspunkter som etter hans syn bør anlegges på emnet. Hovedtyngden i arbeidet utgjøres imidlertid av en voldsom kritikk mot de synspunkter som lå til grunn for GETZ' berømte ungdomsavhandling fra 1876 »Om den saakaldte Delagtighed» — et arbeid sometter Astrup Hoels mening fullstendig har dupert den juridiske etterverden, men som »i virkeligheten er ett av de mest forskruede, usundeog skadelige åndsprodukter som nogensinde har set dagens lys i vorretsvidenskap». Nådigere er han heller ikke overfor straffelovkommisjonen, som etter hans mening sier en ting og i loven gjennomfører detstikk motsatte: »Det hele er en rekord i eiendommelig lovgivningsvirksomhet som det skal være vanskelig å slå». Kritikken er sikkert foren stor del berettiget — jeg har selv i mer avdempet form hevdettildels beslektede synspunkter i TfR 1940 s. 237 flg. —, men skjemmes av de sterke ord og mangelen på måtehold. Utlegningen av gjeldende rett, som opptar den siste del av arbeidet, har åpenbart interessertforf. mindre og er uten tvil den svakeste del av arbeidet. Det eranmeldt av Hurwitz i Nordisk Tidsskrift for Strafferet 1942 s. 52. —Fra strafferettens grenseområder nevner jeg professor LANGFELDTS »Forelesninger i psykiatri og rettspsykiatri for jurister» (1940), en elemen-

tær fremstilling av de forskjellige sinnslidelser og deres rettslige betydning (se SvJT 1942 s. 28).
    I sivilprosess må først nevnes den nye utgave av SKEIES store verk, »Den norske civilprosess, I—III» (1939—40), hvorav første utgave utkom heftevis i årene 1929—1935. De utførlige historiske fremstillingerer i denne utgave sløyfet, men til gjengjeld er fremstillingen beriket med atskillig nytt stoff, ikke minst ved utnyttelse av den rettspraksis sometterhånden har dannet seg omkring de nye rettergangslover. Særlig viljeg henlede oppmerksomheten på behandlingen av det sterkt omdiskuterte spørsmål om virkningen av utleggsforbud, 3dje bind s. 217flg. og Tillegg F, »Norsk rettspraksis og norsk og dansk teori om eksekusjonsforbud».
    Høyesterettsadvokat MAGNE SCHJØDT har i »Ekspropriasjonsprosessen» (1940) gitt en utførlig fremstilling av alle de tvilsmål som rettergangen i ekspropriasjonssaker reiser. — Den nye og sterkt utvidedeutgave av høyesterettsdommer ALTENS »Tvistemålsloven med kommentar» (1940) er heller ingen liten begivenhet på det juridiske bokmarked (se SvJT 1942 s. 37).
    I straffeprosess foreligger to nye systematiske fremstillinger, SKEIE, »Den norske straffeprosess» (1939), et omfattende arbeid i to bind (se SvJT 1940 s. 347), og EMIL STANG, »Rettergangsmåten i straffesaker» (1941), en kortfattet læreboksmessig fremstilling. Fra et undervisningssynspunkt tør en vel si at de to forfattere har gått til hversin ytterlighet: Stoffmengden i Skeies verk gjør det vanskelig tilgjengeligfor studentene, mens Stang på den annen side bestreber seg for åjevne veien i den grad at der er fare at de studerende ikke vil få øyepå vanskelighetene. — Med sine utførlige fremstillinger av sivilprosessen, strafferetten og straffeprosessen, alt tilblitt i årene 1929—1940,var det en i sannhet imponerende produksjon professor Skeie kunnese tilbake på da han gikk av for aldersgrensen i fjor sommer.
    På forfatnings- og forvaltningsrettens område er ikke annet å nevneenn HENRY ØSTLID, »Det offentliges adgang til å avskjedige embeds- og tjenestemenn», utkommet som bilag til Tidsskrift for Rettsvitenskaps4. hefte for 1940. Tidspunktet for utgivelsen av arbeidet, som ble fremlagt for flere år siden som besvarelse av en prisoppgave ved universitetet i Oslo, virker unektelig som en skjebnens ironi.
    De mange nye lover fra senere år har gitt foranledning til flere kommentar utgaver av stor interesse. Gjeldsbrevloven og deponeringsloven av 17. februar 1939 er kommentert av høyesterettsadvokat L.VILLARS-DAHL (1940), som sammen med professor Knoph var norskdelegert ved utarbeidelsen av loven. Kommentaren bygger i det vesentlige på lovens motiver, forfattet av Knoph. — Til den nye lov omhusleie av 6. juni 1939 forelå allerede ved dens ikrafttreden to kommentarer. Den ene, forfattet av byråsjef ROLF KNUDSEN, sekretær for Husleielovkomitéen, bygger vesentlig på lovens forarbeider. Den annen, skrevet av CARL J. SØRENSEN, dommerfullmektig hos byfogden i Oslo, utnytter i høyere grad forf.s kjennskap til eldre praksis. — Prislov-

givningen har fått en fortreffelig fremstilling med atskillig av interesse også fra et alminnelig sivilrettslig og strafferettslig synspunkt i »Prisregulering og prishåndhevelse» av JENS CHR. HAUGE og SIGURD LORENT ZEN. — Den nye vassdragslov av 15. mars 1940 har fått en utførlig kommentar av vassdragsdirektør A. HUGO-SØRENSEN og høyesterettsadvokat B. OLAFSEN (1941). La det endehg være nevnt at statsadvokat REIDAT AASGAARD i et »Tillegg til O. Salomonsens kommentar til den norskestraffe prosesslov» (1941) har bragt dette skattede verk àjour med lovgivning og rettspraksis siden 2. utgave fra 1925.

 

Johs. Andenæs.