Dolus eventualis fra norsk rettspraksis. I SvJT for januar 1945 s. 32 omtaler dr. Strahl et interessant rettstilfelle som har brakt diskusjonen inn på det gamle velkjente emne dolus eventualis (se også justitierådet Alexandersons brev inntatt i SvJT for mars 1945 s. 295). Det synes som om man her har stått overfor et tilfelle hvor rettspraksis har gått utenom den doktrinære dolus-eventualis-teori og regnet som vanlig forsett, ikke en bevissthet om handlingsforløpet, men den omstendighet at gjerningsmannen »med vett och vilja» unnviker å skaffe seg det for straffellelse fornødne kjennskap til de faktiske omstendigheter.
En nylig avsluttet sak i Norge (en sak som forøvrig har interessert den norske almenhet i ganske sterk grad), har et saksforhold som i enkelte henseender betegner en viss parallell til det svenske rettstilfelle. Den vil derfor muligens kunne interessere SvJT's lesere. Saksforholdet var i korthet fölgende:
En av de tyske Gestapo-menn under okkupasjonen i Norge som kanskje mest har opprørt den norske befolkningen er den såkalte »bøddelen fra Trandum» (et av de tyske retterstedene i Norge), SS-Hauptsturmführer Oscar Hans. Som sjef for det tyske sikkerhetspolitis »Sonderkommando», ledet han i løpet av okkupasjonen henrettelsen av noe over 250 personer, de fleste nordmenn, men også britiske og russiske statsborgere. Storparten av henrettelsene fulgte etter regulær tysk rettergang, og var ikke å regne som krigsforbrytelser. For 68 tilfellers vedkommende forelå det imidlertid ingen forutgående rettsforhandling og dom (det gjaldt de såkalte X-Häftlinge som tyskerne henrettet etter administrativ ordre fra sikkerhetspolitiet), og på grunnlag herav ble Hans ved Riksadvokatens beslutning av 29. juni 1946 satt under tiltale etter krigsforbryteranordningen (senere avløst av krigsforbryterloven) som setter straff for handlinger når de i strid med krigens lover og sedvaner er begått av fiendtlige borgere eller andre utlendinger som har stått i fiendens tjeneste eller har hørt under ham og handlingen er forøvet i Norge eller rettet mot nordmenn eller norske interesser. Dessuten krever bestemmelsen at handlingen »etter sin art er straffbar etter en norsk straffebestemmelse», og i samsvar hermed henviste tiltalen til straffelovens § 233, bestemmelsen om drap.
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 17. januar 1947 ble Hans delvis kjent skyldig, og dømt til døden. Dommen ble avsagt under sterk dissens idet to av de juridiske dommere stemte for full frifinnelse. (Etter særbestemmelsene for slike saker består lagmannsretten av 3 juridiske dommere og 4 legmenn. Til såvel fellende kjennelse som til avsigelse av dødsdom utkreves minst 5 stemmer.)
De ytre omstendigheter i saken var klare. Det var helt på det rene at henrettelsene var foretatt av Hans og at det ikke forelå forutgående folke-
rettsgyldig dom. Og Hans erkjente i retten at han var klar over at det i og for seg var ulovlig å henrette folk som ikke var rettmessig dömt. Men han benektet sterkt at han hadde kjennskap til at dette in casu ikke var tilfellet. Denne benektelse fant imidlertid rettens flertal (bortsett fra i en mindre del av tiltalen) å måtte skyve til side, idet den etter en lengere begrunnelse konkluderer med at »etter det opplyste anser retten det på det rene at tiltalte da han mottok ordrene om de henrettelser som er nevnt under postene 3, 4 og 5 i tiltalebeslutningen har hatt forståelse av, at der her ikke var avsagt noen dom. Retten kan ikke godta hans forklaring om, at han trodde at alt var i orden fordi han hadde fått ordre fra Fehlis (det tyske sikkerhetspolitis sjef i Norge) med angivelse av at der forelå en »Urteil». Og flertallet fortsetter: »Under forutsetning av at han på de nevnte tidspunkter har lagt noen vekt på dette innhold av Fehlis's ordre, har han i hvertfall handlet ut fra det syn, at han tok risikoen for sin handling, enten dom forelå eller ikke forelå, og han har da handlet med forsett.» Derimot uttaler mindretallet: »at det ikke kan sies å ha lykkes påtalemyndigheten å føre bevis for at tiltalte har visst eller forstått at de eksekusjoner som han foresto 21. juli, 5. september og 30. eller 31. oktober 1944 var av en annen art enn de mange andre som han hadde forestått tidligere og hvor det er innrømmet at forholdet folkerettslig sett var formelt i orden. Tiltalte må derfor antas i disse tre tilfelle å ha handlet ut fra den villfarelse at det også her forelå en formelt lovlig dom og ikke bare en administrativ avgjørelse. De subjektive betingelser for å kjenne ham skyldig etter straffelovens § 233 er således ikke til stede, jfr § 42.»
Oscar Hans innanket dommen for Høyesterett bl. a. på det grunnlag at lagmannsrettens dom ikke hadde gitt en fyllestgjørende beskrivelse av det straffbare forsett (selve tilstedeværelsen av forsettet kunne HR ikke bedømme, idet skyldspørsmålets faktiske del endelig avgjøres i lagmannsretten). HR tok anken til følge og opphevet dommen, idet HR fant den »på flere punkter selvmotsigende eller i all fall uklar». I HR's begrunnelse for annulasjonen er følgende bemerkning av interesse i denne forbinnelse. Førstvoterende dommer Holmboe siterer først følgende uttalelse i lagmannsrettens domsgrunner:
»Men det, som retten må legge vekt på, er at tiltalte ikke på noe tidspunkt har foretatt seg noe effektivt i retning av å skaffe seg viten eller nærmere orientering om det mulige retsmessige grunnlag, som ordrene om henrettelser bygget på. En slik orientering kunne han — på en eller annen måte — regne med å ha fått ved visse opplysninger fra medlemmene av SS-und-Polizeigerioht Nord.»
Og dommer Holmboe sier så:
»Denne uttalelse, i forbindelse med den foregående framstilling, har hos meg vakt tvil om hvorvidt lagmannsretten har vært oppmerksom på at det ikke er tilstrekkelig til domfellelse for forsettlig drap at tiltalte burde ha kjent til de forhold som gjorde handlingen rettsstridig.»
Og dommer Holmboe fortsetter:
»Jeg er oppmerksom på at lagmannsretten avslutter denne del av fremstillingen med følgende uttalelse, som isolert sett ville være klar nok: 'Etter
det opplyste anser retten det' (o. s. v. som ovenfor sitert). Men all den stund denne uttalelse framtrer som konklusjon på de foregående betraktninger, finner jeg ikke at den kan avhjelpe den uklarhet som hviler over disse, og som efter mitt skjønn er så alvorlig at det må lede til opphevelse av dommen »
Så langt førstvoterende, som de øvrige høyesterettsdommere sluttet seg til (i alt 9 dommere i dødsstraffsaker).
Personlig har jeg ingen bemerkninger å gjøre til at HR fant at denne uklarhet (i forbindelse med andre som er uten interesse for vårt problem) måtte lede til annulasjon av dommen. Men jeg er ikke så sikker på om det er riktig å utlede av lagmannsrettens dom at den har ansett culpa tilstrekkelig til fellelse for en forsettlig forbrytelse. Og nå kommer jeg tilbake til Høgsta Domstolens dom i tilfellet med skolflickan som var under 15 år. Justitierådet Alexanderson sier her i sin kommentar: »fullt avsiktligt, i syfte 'att vara på den säkra sidan' undviker mannen vetskap om den exakta åldern, för att eludera ett av strafflagen uppställt subjektivt brottsrekvisit.» Foreligger det ikke her en viss parallell? Dreier det seg ikke i begge tilfeller om en »med vett och vilja» unnviken fra å skaffe seg kjennskap til et negativt faktum, nemlig når det gjelder Hans, dette at de henrettede ikke var dømt, når det gjelder det svenske tilfellet, dette at skolflickan ikke var fyllt 15 år? Jeg tror at det resonnement som Justitierådet Alexanderson har gitt uttrykk for i virkeligheten også har vært det som lagmannsretten har ment, selv om en her kunne ha ønsket det klarere uttrykt. Man skal jo være klar over at Hans i og for seg visste at det var ulovlig å henrette personer som ikke var dømt.
Spørsmålet ble ikke løst av HR. Og i tilfellet Hans vil det ikke bli løst. Riksadvokaten har nemlig etter HR's avgjørelse besluttet å henlegge saken etter bevisets stilling, idet han finner »det vanskelig eller umulig å føre et eksakt og uomtvistelig fyllestgjørende bevis for at de subjektive vilkår for straff er tilstede». Hermed har Riksadvokaten ikke tatt stilling til spørsmålet om den forståelse av forsettsbegrepet som Høgsta Domstolen anvendte ville kunne legges til grunn som norsk rett. I en sak av den rekkevidde som Hans-saken har, ville vel en slik skyldkonstruksjon også være noe betenkelig å anvende.
Harald Sund.