Pressens omtale av rettssaker i Norge.¹ I 1950 ble nedsatt en »pressekomite» som skulle behandle spørsmålet om pressens omtale av rettssaker (»Pressekomiteen av 1950»). I komiteen satt riksadvokaten, en dommer i Oslo byrett, en høyesterettsadvokat og to pressemenn. I 1952 avga komiteen innstilling med et utkast til regler om »Retningslinjer for pressens omtale av rettssaker». Utkastet er godtatt av de intereserte foreninger. (Reglene er bl. a. trykt in extenso i »Medlemsblad for Den Norske Dommerforening» nr. 161 for mai 1953).
    Det fastslåes for straffesaker at anmeldelse til politiet om antatt straffbare handlinger, som ennå ikke har gitt anledning til forfølgning, i alminnelighet ikke bør omtales i pressen. Men unntak kan bl. a. skje hvis det anmeldte forhold på forhånd er kjent i videre kretser og har almen interesse, eller når påtalemyndigheten anser offentliggjørelse nødvendig eller heldig for sakens oppklaring eller pågripelse av den skyldige. Meddelelser i pressen om straffeforfølgninger som ennå ikke er avsluttet, må være strengt refererende og ikke kommenterende. Kritikk skal dog være tillatt mot skridt som er tatt, eller mot metoder som myndighetene anvender. Omtale av sedelighetssaker og saker som angår familieforhold, bør såvidt mulig unngåes, hvis ikke omtale er nødvendig for rettssikkerheten eller for å advare almenheten mot en lovovertreder eller for å lette dennes pågripelse. Det

 

¹ Jfr ang. svenska publiceringsregler SvJT 1953 s. 199 f.

 

samme gjelder etterforskning mot mindreårige personer. En siktelse eller tiltalebeslutning bør i alminnelighet ikke offentliggjøres før den person det gjelder, er gjort kjent med beslutningen. Betydningen og styrken av bevismaterialet mot den siktede må ikke gjøres til gjenstand for offentlig drøftelse før saken er avgjort. Saker hvor påtale er unnlatt, bør i alminnelighet ikke omtales. Det bør vises hensynsfullhet med å fotografere personer som er under arrest eller under avhør av politiet eller i retten. En henstilling fra dommeren om å unnlate fotografering bør etterkommes. Offentliggjøring av navn på siktede og vitner bør i alminnelighet ikke finne sted så lenge vedkommende straffesak befinner seg på etterforskningsstadiet. Det må regnes som utilbørlig om pressen lar intervjue personer som er eller kan ventes avhørt i forbindelse med etterforskning i en straffesak.
    Videre er gitt flere regler om referat fra rettsforhandlinger i straffesaker. Bl. a. må drøftelse av parters eller vittners troverdighet på annen måte enn i form av referat av dommerens eller de prosederende parters bemerkninger unngås. Presseangrep på bevisføringen må alene finne sted etter at sakens behandling i retten er avsluttet. (Men en rettsreferent kan peke på bevisligheter eller opplysninger som ikke er kommet fram under forhandlingene.) Straffesaker hvor det blir eller ventes nedlagt påstand om betinget straff eller om at en ung lovovertreder skal anbringes på arbeidsskole, bør bare omtales på diskret måte og uten navn eller fotografi.
    For sivile saker er bl. a. fastslått at før dom er avsagt eller forlik inngått, må det unngåes at sakens utfall foregripes ved en konstaterende form i tekst eller overskrifter. Det bør også unngåes at pressen intervjuer personer vedrørende saksforholdet i sivile saker, når vedkommende kan ventes rettslig avhørt i saken. Rettsmøter for lukkede dører bør bare under særlig angitte forhold refereres i pressen, selv hvor loven tilsteder referat. En henstilling fra retten om å unnlate referat i slike saker bør etterkommes.
 

J. T. B.