NOTISER
Gösta Eberstein 80 år
Da professor Gösta Eberstein den 4. desember fylte 80 år, strömmet varme tanker og gode önsker mot ham fra fjernt og nær, fra fagfeller, fra tidligere elever og fra venner. Skulle det være en eneste liten biklang, måtte den representere en viss skepsis: Er det virkelig mulig at han har nådd den alder da folk flest er gamle?
Av nærliggende grunner er jeg ikke den rette til å gi uttrykk for hva professor Eberstein har betydd som lærer. Men jeg er heller ikke den rette til aforme lovordene om professor Eberstein som videnskapsmann. Jeg vet at hans produksjon er stor, og at den spenner over mange felter — fra immaterialrettens solfyldte höyder, hvor forresten han som har ydet det sublime i kunst eller litteratur, må finne seg i å möte ham som har utpönsket en forbedret skjorteknapp — ham ville jeg allikevel regne blandt menneskeslektens velgjörere — og med ham som har levert god salgsvare i den lavere genre, til det mest materielle, ja materialistiske av alt, til skatteretten. Men alt dette er emner som ligger utenfor de deler av rettsvidenskapen hvor jeg mener å ha en viss vurderingsevne. Så får jeg henvise til andres dom— men den er klar nok. Jeg kan bare nevne to enkle fakta. Det ene er at fagfeller i snevrere forstand og tidligere elever har hyldet professor Eberstein med et festskrift til dagen; det får ikke hvemsomhelst. Det annet er at hans videnskapelige innsats har skaffet ham graden som æresdoktor ved Universitet i Oslo; og om man vil tilgi meg at jeg her til en viss grad vidner i egen sak: Det er en grad som henger höyt.
Men en rett har jeg, og den er jeg stolt av: Retten til å tale om Gösta Eberstein som menneske og venn.
Göste Eberstein har mange venner, og man har fölelsen av at han selv setter pris på stadig å vinne nye, og ikke minst på å före sammen venner fra ulike felter. Det har gjort ham til et kontaktpunkt blandt Nordens jurister og langt utenfor dem; for min egen del skylder jeg ham særlig takk for at han har latt meg möte en mann som Nathanael Beskow; og det har gjort ham til en klok megler når det stundom har hendt at en diskusjon nærmer seg de former som man i folkretten kaller »lite vennskapelige» — oftest ved et diskret privat vink, undertiden med et beroligende innlegg i den offentlige debatt; jeg kan bare nevne hans kloke ord om »Jurister som livsfilosofer»i TfR 1956 s. 289 ff.
Det er en vanskelig oppgave å forklare i ord hva det er som gjör at Gösta Ebersteins venner satter ham så höyt. Eller rettere sagt: Det er overhodet ingen oppgave, allerminst, når det gjelder en mann med Gösta Ebersteins åndelige bluferdighet; jeg tror det ville være en direkte pine for ham å bli lagt frem til offentlig analyse. Og grunnlaget for et vennskap er jo dessuten noe vesentlig annet enn summen av de plussvurderte egenskaper man finner hos et annet menneske. Man kommer kanskje et stykke på vei ved å si at det har noe med personlighet og livsholdning å gjöre; men mer enn en antydning blir det ikke — det finnes heldigvis ting i livet som ikke lar seg forflate til en eksakt definisjon.
Det sterkeste inntrykk av Gösta Eberstein har vel de mange fått som har